Bybrannen i Fredrikstad 1764

(Omdirigert fra «Bybrannen i 1764»)

Bybrannen i 1764 var den siste totale bybrannen som ødela all sivil bebyggelse i Gamlebyen. Fredrikstad har vært rammet av branner utallige ganger opp gjennom historien, og flere av dem har ødelagt all bebyggelse i byen. Bybrannen i 1764 har satt klare spor i bybildet, da det ikke finnes sivil bebyggelse eldre enn den. Kun noen av de militære bygningene, som Det grunnmurede provianthus og feltartillerihuset fra 1733, var oppført i mur og overlevde brannen.

Brannen brøt ut i enkefru Meitz' bolig, omtrent der Voldportgaten 74 ligger i dag.
Foto: Trond Svandal (2008).

Brannforløpet

Det var om ettermiddagen 1. mai 1764 det hele tok til. Fra kirketårnet ble det sett veldige røykmasser som veltet opp fra et kvartal nord i byen og som vanlig var, ble det ringt med kirkeklokkene for å alarmere borgerne i byen.

Brannnen hadde brutt ut hos enkefru Meitz, som bodde like ved Voldporten (omtrent der Rokkes hotell i Voldportgaten 74 ligger idag). Hun hadde merket noe røyklukt tidligere på dagen, men da hun ikke hadde sett noe ild, hadde hun gått tilbake til teselskapet hun hadde denne dagen. Litt senere oppdaget hun at ilden var løs i annen etasje, hvor hun hadde en leieboer boende. Han var ikke hjemme denne dagen. Enkefru Meitz fikk gitt beskjed til vakten ved Voldporten som etter litt nøling av frykt for å slå falsk alarm, fikk gikk beskjed om at branntrommen måtte slås og brannkanonen måtte avfyres. Allikevel spredte brannen seg raskt, trass i iherdige forsøk på slukke den, både fra naboer og byens brannkorps som hadde kommet til stedet. Riktig ille ble det da nabohuset til enkefru Meitz tok fyr. Fra annen etajse hørtes to kraftige eksplosjoner. Her hadde enken etter sagbrukseier og kjøpmann Frederik Grønbech lagret krutt, og lufttrykket fra eksplosjonene kastet ilden over et helt kvartal. Både militære og sivile brannfolk forsøkte å slukke brannen, men mange av dem var utrente med brannsprøytene og det var vanskelig å få frem nok vann. Ilden spredte seg raskere og raskere.

Helt nord i byen klarte noen iherdige artillerister å redde feltartillerihuset og kruttårnet i Prinsesse Charlottes bastion, mens i sør kom ilden alt nærmere kruttårnet i Prins Georgs bastion. Det brant i taket på det tømrede provianthuset, bare noen meter unna kruttårnet. Noen begynte derfor å kaste ut krutt og patroner, men da dette begynte å eksplodere, tok panikken overhånd og folk begynte å flykte. Til alt hell klarte kruttmagasinene seg, man kan med skrekk se for seg hva som hadde skjedd om disse hadde eksplodert.

Ettervirkningene av brannen

Først rundt midnatt begynte brannen å ebbe ut. Da hadde all den sivile bebyggelsen brent ned. Både byens rådhus, kirken, hospitalet og kommandantgården lå i aske. Det gjorde også de grunnmurede infaterikasernene ved Færgeporten og alle kjøpmennenes sjøboder ut mot elva. Vinhandler Lorentz Koch, som eide syv gårder i byen og bodde på hjørnet av Torvgaten/Toldbodgaten, var den som mistet mest. Tapene hans ble beregnet til 20.000 riksdaler. Han døde kun en måned etter brannen bare 58 år gammel, og mente brannen hadde vært Guds straffedom. Også andre av byens handelsmenn mistet mye i brannen. Mathias Munch mistet både sjøboder og tobakksspinneri og beregnet tapene sine til over 10.000 riksdaler. Både Hans Kiørboe og justisråd Peter EliesonHafslund mistet også betydelige verdier som følge av brannen, og kommandant Ulrichsdal mistet mange private eiendeler da kommandantgården brant ned, mens den uheldige sognepresten Hans Frederik Thambs måtte se sitt hus brenne ned for andre gang på tre år.

Kilde