Christianiasvingen
Christianiasvingen eller Kristianiasvingen er en parallellsving (skiteknikk). Helt fram til 1901 ble både telemarksvingen og parallellsvingen kalt for telemarksvinger. Christianiasvingen var en av de to svingene som Sondre Norheim (1825-1897) brukte under skirennet på Iversløkka i Christiania i 1868. Om han ikke direkte var opphavsmannen, så var det han som fikk mye av æren for den parallelle svingen, som fikk navnet Christianiasvingen .
Centralforeningen for utbredelsen av Idræt ønsket å få laget en norm for hoppløp. På den tiden var stoppsvingen på sletta stilbedømt. Det ble nødvendig å skille telemarksvingen og parallellsvingen og gi den eget navn.
Det er tre slags Kristianiasvinger; tyngden på indre ski, ytre ski og på begge ski. I praksis veksler en mellom disse variantene. Kristianiasvingen passer godt for allslags terreng. Bena ligger omtrent i samme høgde. Overkroppen; skuldre, hofter, knær og ankler roteres. Passer generelt for stor fart og krappe svinger.
- På ytre ski
I liten fart på hardt underlag. I middels fart på all slags snøføre. I stor fart bare på godt underlag med mindre og mindre plogsetning av ytre ski ettersom farten øker.
- På indre ski
Passer i lett føre og egner seg som stoppesving opp mot bakke.
- På begge ski
Passer i lett føre, ved stor fart og krappe påfølgende svinger.
Veien Kristianiasvingen i bydel Vestre Aker i Oslo fikk navn etter svingteknikken i 1974.
Kilder
- Petersen, Emil. Ski. Gyldendal, 1934