Den snaksomme Bergenser
Den snaksomme Bergenser var et tidsskrift som ble gitt ut fra 1794 til 1796 i Bergen. Utgiver og redaktør var læreren Bernt Børresen (1762–1817). Det var et blad med et lokalt fokus, der internasjonale saker ble satt inn i en bergensk kontekst. Det var ikke lenge siden den franske revolusjon brøt ut, og det er et tema som går igjen. Han var kongetro og tilhenger av et stendersamfunn der alle kjente sin plass, men det opplyste enevelde måtte være som det dansk-norske.
Bernt Børresen var lærer ved Christi Krybbe fattigskole. Han var arbeidersønn, og stamma fra bønder som hadde flytta inn til byen. Men han hadde klart å få seg presteutdannelse, og hadde dermed klatra oppover i klassesamfunnet. Grunnen til at han klarte det var at han på allmueskolen ble oppdaga av sokneprest Johan Nordahl Brun, som så at han hadde gode evner.
Tidsskriftutgivelsen begynte han med av økonomiske grunner. Han klagde i bladet flere ganger på at lønna som lærer ikke var god nok til at han kunne tillate seg å utvikle seg intellektuelt. Samtidig ble Den snaksomme Bergenser et politisk prosjekt, som gjorde Børresen til en aktiv deltaker i politikken. Sentralt i Børresens politiske forståelse står rettsstatsprinsippene slik de var i 1790-åra. Frihet var noe som kom fra dette, ikke fra omveltninger som de man hadde sett og fortsatt så i Frankrike. Han speiler slik bøndenes kongetroskap slik vi kjenner den fram mot 1814. I Danmark-Norge var det ifølge Børresen overhodet ingen grunn til å gjøre revolusjon, for kongens undersåtter hadde allerede sin frihet. Andre steder var det krig og giljotiner, men her i nord hadde vi en konge som var villig til å høre på alle. Børresen trykte ofte panegyriske dikt om kongen, og i et tilfelle også om førsteminister Bernstorff.
Når Børresen omtalte revolusjonen i Frankrike viste han forståelse for den. Den franske adel og geistlighet hadde gjort seg fete på de undertryktes slit, og det måtte ende med opprør. Samtidig setter han altså dette inn i en lokal kontekst, der vi har et etter hans mening velfungerende byråkrati, en konge som er øverste appellinstans for alle i riket og stor personlig frihet.
Selv om Børresen selv hadde gjort ei klassereise – og flere ganger klager han over at han må jobbe som lærer i stedet for å få et embete – mente han at folk skulle kjenne sin plass og sin stand, og ikke drømme om andre vilkår enn de de var født inn i. Når alle stender utfører sine oppgaver fungerer samfunnet. Selv om stendene skal være faste, skal det etter Børresens syn være gjensidig respekt mellom dem. Han argumenterer for at det med eneveldet ble innført en bred deltagelse fra folket i rikets styre og stell. Dette er en noe underlig påstand, all den tid stenderforsamlingene faktisk ble avskaffa ved innføring av enevelde i 1660. En rimelig tolkning er at Børresen setter likhetstegn mellom kommunikasjon og politiske deltakelse - det å kunne skrive i et blad som Den snaksomme Bergenser er å være en aktiv deltaker, og det er noe kongen og embetsverket hører på.
Mens Børresen forsvarer kongen og stendersamfunnet, kan han også være klart opposisjonell overfor embetsmenn som han mener er sendrektige eller som han har andre klagemål mot. Hans oppfordringer om å rydde opp i ting, som da smørprisene ble for høye i Bergen i 1794, skrives som ydmyke henvendelser til embetsmennene, men med en klar brodd og en freidig tone. Han klarte å hisse på seg en del Bergensfolk, både embetsmenn og kjøpmenn. Han brukte også «innsendte» innlegg, som i mange tilfeller må ha vært hans egne. Samtidig lot han til tider andre komme til orde, også med innlegg som var kritiske mot ham selv.
I forbindelse med at det skulle anlegges en ny postvei i 1794 kritiserte Børresen generalveimester Christoffer Johannes Hammer. Sakens kjerne var ekspropriasjon av en gård, der bonden ikke hadde blitt spurt. Børresen skrev i første omgang en artikkel utforma som en samtale mellom ham selv og en bonde. Han er tydelig på at dette kan ikke være kongens vilje, men snarveier tatt av en embetsmann. Saken endte i retten. En innsender oppfordra Børresen til å bruke et mer taktisk språk, men artiklene forble krasse og freidige. Børresen tapte saken, og måtte i 1796 enten dementere eller betale en bot på 116 riksdaler. Han hadde ikke råd til å betale, så det måtte bli dementi. Her falt det hele noe sammen for Børresen. Han hadde tegna opp et system der alle kunne sende sin appell til kongen, som var den høyeste rettsinstans i riket. Men det ble for krevende å reise til København for å legge fram sin sak, og han måtte gi opp.
I den andre årgangen ble Børresen også ramma av skrivesperre, og bladet mista mye av sin kraft. Om det var den pågående saken mot Hammer eller andre ting er uklart, men Den snaksomme Bergenser var på nedadgående. Kort tid etter dementiet i tredje årgang ga han opp utgivelsen.
Også senere sørga Johan Nordahl Brun for å ta vare på Børresen, og i 1801 ble han sokneprest til Etne og fikk begynt på den embetsmannskarrieren han hadde lengta etter.
Litteratur
- Aviser i Bergen byleksikon.
- Ringvej, Mona: «Den snaksomme Bergenser, 1794–96» i Eivind Tjønneland (red.): Opplysningens tidsskrifter: norske og danske periodiske publikasjoner på 1700-tallet. Utg. Fagbokforlaget.