Diplomati
Diplomati er en stats virksomhet for å fremme sine interesser på fredelig måte overfor andre stater, og overfor internasjonal organisasjoner som FN. I overført betydning er det å være diplomatisk det samme som å være taktfull - en sentral egenskap i kommunikasjon mellom stater som ofte har motstridende interesser. Ordet kommer av at sendebud i eldre tider gjerne var utstyrt med et offisielt dokument, et diploma, som identifiserte og introduserte dem.
Organisering
Rangklassene i diplomatiet er ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær og attaché. Nederst står chargé d'affaires, som er akkreditert til utenriksministeren, ikke til statsoverhodet, og som ofte fungerer som stasjonssjef. Ambassadøren er akkreditert til statssjefen. Mindre land, som Norge, kan ikke ha ambassader i alle verdens land, og det er da vanlig å sideakkreditere til naboland. Titlene minister og ministerråd brukes ikke lenger i det norske diplomatiet, men har vært brukt tidligere.
Alle diplomater på et tjenestested - normalt en hovedstad - utgjør det lokale corps diplomatique. Etter gammel tradisjon regnes en av dem som doyen, og denne personen representerer hele diplomatkorpset når de har felles anliggende overfor vertsnasjonen - for eksempel omkring håndtering av diplomatisk immunitet eller beskyttelse av utenriksstasjoner. Normalt er det den av diplomatene i øverste rangklasse som har lengst ansiennitet som er doyen, men i enkelte katolske land er det alltid pavens utsending, nuntius, som har denne rollen.
Det er ingen plikt til å ta imot diplomater fra andre land, men det regnes som en uvennlig eller fiendtlig handling å nekte representasjon. Diplomatene har immunitet mot straffeforfølgelse, men kan erklæres som uønska i landet (persona non grata) dersom deres virke eller deres oppførsel ikke er akseptabel. Immuniteten kan også fravikes i visse tilfeller slik at strafferettslige forhold kan forfølges.
Det norske diplomatiet er underlagt Utenriksdepartementet, og de som ønsker seg inn i tjenesten får utdanning gjennom aspirantkurset.
På 1600-tallet ble fransk det vanligste fellesspråket i diplomatiet. Før dette hadde man også brukt latin og spansk, samt andre språk. Fransk er fortsatt et synlig språk - blant annet i titlene som brukes - men engelsk har i praksis blitt det viktigste språket.
Norsk diplomati
Det ble fra 1500-tallet vanlig å opprette fast representasjon i de europeiske stormaktene, mens man tidligere hadde hatt utsendinger med oppdrag av kortere varighet. I mindre land ble det vanlig med fast representasjon etter 1648, det vil si etter slutten på tredveårskrigen. Norge var på det tidspunkt en del av dobbeltmonarkiet Danmark-Norge, og hadde ikke noe selvstendig diplomati.
Etter 1814 var det et felles svensk-norsk diplomati. Diplomatiet henger tett sammen med konsulatvesenet, som var et viktig stridstema fram mot unionsoppløsninga i 1905. Mens konsulatsaken ble stående i sentrum, ble det også reist spørsmål om hvordan fellesdiplomatiet fungerte og om det var en ordning som tjente Norge godt nok.
Da Norge ble selvstendig i 1905 var det å opprette diplomatiske forbindelser med andre nasjoner høyt prioritert. Dette ble meddelt til en rekke land av utenriksministeren den 28. oktober 1905, og den 3. november samme år ble de første norske chargé d'affaires sendt til London, Berlin, Paris, Petrograd og Tokyo. Det ble også sendt en norsk minister til København. Den første utenlandske diplomat i tjeneste i Norge var den britiske ministeren, som ankom 3. november 1905.
Se også
Litteratur og kilder
- Diplomati i Store norske leksikon.
- Diplomati på Wikipedia på bokmål og riksmål.