Edward Evans (1880–1957)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Edward Evans.
Foto: Faksimile fra Morgenbladet 16. november 1963: utsnitt av anmeldelse av en biografi om Evans.

Edward Ratcliffe Garth Russell Evans, 1. baron Mountevans (født 28. oktober 1880 i London, død 20. august 1957 i Gålå) var en av deltakerne på Robert F. Scotts ekspedisjon til Sydpolen 1910–1913. Han overlevde ekspedisjonen, og gjorde karriere som sjøoffiser. I 1916 ble han gift med norske Elsa Andvord (1890–1963).

Slekt og familie

Han var sønn av advokat Frank Evans.

Han ble gift første gang i 1904 med Hilda Russell, som opprinnelig var fra New Zealand. Etter at ekspedisjonen til Sydpolen hadde endt i tragedie reiste Evans hjemover i 1913, og plukka opp kona på New Zealand. Hun ble syk om bord, og døde utafor kysten av Frankrike i april 1913.

I januar 1916 ble han gift for andre gang med Elsa Andvord, som var datter av Richard Andvord (1839–1913) og Cathinca Sofie Jacobsen (1849–1935).

Liv

Edward Evans er gravlagt på Vår Frelsers gravlund sammen med sin kone Elsa Andvord, sønnen Richard og svigerdattera Deirdre.
Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

Etter å ha slitt på skolen, og å ha blitt utvist for skulking, klarte Evans å fullføre nok skolegang til å mønstre på treningsskipet HMS «Worcester». I 1896 ble han kadett i den britiske marinen, og fra 1900 til 1902 gikk han på Royal Naval College. Han ble så førstestyrmann på «Morning», som var avløsningsfartøy under Scotts første ekspedisjon til Antarktis. Da Scott skulle gjennomføre en ekspedisjon til Terra Nova tilbød han Evans plassen som nestkommanderende. Dette skjedde ikke fordi de to kom godt overens, tvert imot var de rivaler. Evans hadde planlagt en ekspedisjon til King Edward VII Land, og ved å innlemme ham i sin egen ekspedisjon forhindre Scott dette.

Evans var med på ferden mot Sydpolen. Han hadde først ansvaret for motorsledelaget. Da sledene brøt sammen ble han i stedet leder for det siste støttelaget. Dette snudde omkring 24 mil fra polpunktet. Evans ble på tilbaketuren alvorlig sjuk av skjørbuk, og de siste 16 milene måtte han trekkes på en slede. Han ba de andre om å la ham ligge igjen, men de nekta å adlyde ordre, og trakk ham fram til leiren. Stedet hvor den lå hadde fått navnet Skuary av Scott, men ble senere gitt navnet Cape Evans. Han ble sendt hjem med «Terra Nova» i mars 1912, men ble såpass raskt frisk igjen at han kunne komme tilbake som kaptein på dette skipet for å hente resten av de overlevende året etter. Evans skrev flere bøker om utforskninga av Antarktis.

Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i den britiske marinen. Som kommandør på HMS «Broke» kom han den 20. april 1917 i kamp med seks tyske destroyere; Evans hadde bare destroyeren HMS «Swift» som støtte. Sistnevnte senka en tysk destroyer med en torpedo, og Evans kjørte sitt skip inn i et av de andre tyske skipene og senka det. Resten trakk seg tilbake, og de to britiske skipene kom seg trygt i havn. Han ble tildelt Distinguished Service Order for denne innsatsen.

I 1928 ble han kontreadmiral med kommando over Royal Australian Navy. I november 1932 ble han så viseadmiral, og fra 1933 til 1935 var han øverstkommanderende ved Afrikastasjonen og stedfortredende høykommissær for de britiske protektorater. Fra 1935 til 1939 var han øverstkommanderende ved Nore-kommandoen.

I 1940 ble han utsending fra krigskabinettet til kong Haakon VII under felttoget i Norge 1940. Gjennom resten av krigen gjorde han tjeneste som sjef for det sivile luftvern (sivilforsvaret) i London.

Evans ble baron i 1945, og fikk admirals grad i 1946. Han fikk avskjed i nåde fra Royal Navy i 1949.

Han døde i Gålå i Sør-Fron, og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. På gravsteinen står fødselsåret 1881, men andre kilder oppgir 1880 og sistnevnte ser ut til å være riktig.

Kilder og litteratur

Dødsannonse for Lord Mountevans, Aftenposten 22. august 1957.