Egil Aarvik
Egil Aarvik (født 12. desember 1912 i Børsa (nå Skaun), død 19. juli 1990) var journalist, forfatter og politiker. Han representerte Kristelig Folkeparti på Stortinget i flere perioder, var redaktør for partiavisen Folkets Framtid i 17 år og var sosialminister i Per Bortens regjering fra 1965 til 1971. Fra 1982 til sin død var han formann i Nobelkomiteen.
Familie
Egil Aarvik var sønn av anleggsarbeider Julius Aarvik (1890–1961) og Louise Lie (1889–1973), og ble gift i 1938 med Anna Cathrine Grove-Nielsen (1912–1998).
Liv og virke
Egil Aarvik hadde lite formell utdannelse – folkeskole, ett års folkehøyskole og tre måneder på Indremisjonens bibelskole. Fra 1934 til 1946 arbeidet han for Indremisjonen, som sekretær i Indremisjonsselskapet, og deretter i Stavanger Indremisjon.
Fra 1947 arbeidet Aarvik som pressemann, først som journalist og redaktør i den kristne Dagsavisa i Trondheim. Mellom 1948 og 1965 var han redaktør i Kristelig Folkepartis ukeavis Folkets Framtid. Han var også igjen redaktør for Dagsavisa 1951-1954.
Aarvik ble innvalgt på Stortinget første gang i 1961, men mistet sitt mandat fra Oslo ved valget i 1965. I 1969 kom han tilbake til Stortinget, og 1973-1977 representerte han Akershus. I 1965 ble han sosialminister i Per Bortens regjering, en post han hadde til regjeringen gikk av i 1971. Som sosialminister var Aarvik ansvarlig for innføringen av folketrygden i 1967. Tilbake på Stortinget var han mellom 1972 og 1977 først president, senere visepresident, i Lagtinget.
Mellom 1977 og 1981 var Aarvik konsulent og personalsjef i Kirkens Nødhjelp.
Egil Aarvik var medlem av Nobelkomiteen fra 1975 til sin død, fra 1982 som formann. Blant prisvinnerne i Aarviks periode som formann kan nevnes Lech Walęsa (1983), Desmond Tutu (1984) Elie Wiesel (1986) og Dalai Lama (1989).
Aarvik utga flere bøker, blant annet selvbiografien Smil i alvor (1985) og flere bøker om kristenliv.
Som pensjonist flyttet Aarvik til Nøtterøy.
Ettermæle
I en nekrolog over Egil Aarvik i Aftenposten 23. juli 1990 ble han beskrevet slik av Nobelinstituttets direktør, Geir Lundestad (utdrag):
| Allerede i sin første periode ble han formann i sosialkomiteen, og han var et naturlig valg som sosialminister i Bortens regjering fra 1965 til 1971. Her ble han ansvarlig for gjennomføringen av folketrygden, en av de største sosiale reformer i vår historie. Hans sosialpolitiske engasjement var dypt, ekte og personlig. ... I sine siste år ble han best kjent for det norske folk gjennom sin tale ved prisoverrekkelsen 10. desember hvert år. På svært mange måter var disse talene mønstergyldige. Aarvik sparte de store ord for anledninger hvor de passet, men da var han heller ikke redd for å bruke dem. | ||
Egil Aarvik er gravlagt på Nøtterøy kirkegård. Nobelprisvinneren Elie Wiesel var blant deltakerne i bisettelsen, som fant sted fra Nøtterøy kirke 27. juli 1990.
Kilder
- Aftenposten 23. juli 1990: nekrolog over Egil Aarvik av Geir Lundestad.
- Aftenposten 28. juli 1990: artikkel om Aarviks bisettelse dagen før.
- Hvem er Hvem 1973 om Aarvik
- Lars Hellberg om Egil Aarvik i Norsk biografisk leksikon