Erling Bjørnson
Erling Bjørnson (født 19. april 1868 i København, død 7. desember 1959 i Gausdal) var bonde og politiker. Han representerte fra 1934 til 1940 Bondepartiet på Stortinget, men under krigen ble han et aktivt NS-medlem.
Bjørnson var yngste sønn av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og Karoline Bjørnson (1835-1934). Han vokste opp i Gausdal, hvor faren i 1874 hadde kjøpt garden Aulestad. I 1887/1888 tok Bjørnson jordbruksutdanning ved Jønsberg landbruksskole i Romedal, og to år seinere tok han over gardsdrifta på Aulestad. I si brukstid forbedra han garden kraftig, bygde nye hus og fordobla det dyrka arealet.
Erling Bjørnson ble i 1890 gift med Anna Thora Vestad (f. 1869, d. 1955) fra Ringebu, født på Bjølstad i Heidal. Anna Thora var datter av John Mæhlum og Anne Bjølstad, født Holen, og vokste opp på nedre Vestad i Ringebu. Erling og Anna Thora fikk fire barn, men ble skilt i 1902.[1] Erling ble senere gift med Tekla Jensen (f. 1869 i Danmark, d. 1948) og fikk en sønn.
Bjørnson var politisk aktiv i hjembygda, og satt fra 1925 til 1931 som medlem av herredsstyret i Østre Gausdal. Også på 1890-tallet skal han ha vært herredsstyremedlem, dessuten var han en periode formann i fattigstyret.
Innenfor bondebevegelsen hadde Bjørnson mange tillitsverv; han var landsstyremedlem i Bondelaget og formann i kretslaget i Søndre Gudbrandsdalen. Bjørnson skreiv også mange artikler om landbruksspørsmål i avisene.
Fra 1934 til okkupasjonen var Bjørnson Bondeparti-representant for Oppland på Stortinget, etter at han fra 1931 hadde vært suppleant. I perioden 1934-1936 var han medlem av Justiskomiteen, 1937-1940 i Finans- og tollkomiteen. Trass i til dels ulike politiske sympatier var han en god venn av Arbeiderdemokratenes stortingsmann Alf Mjøen fra Gjøvik. I 1931 var begge blant gjestene i rasehygienikeren Jon Alfred Mjøens jubileumsfest for Vinderen Laboratorium. Fem år seinere samarbeidet Bjørnson og Alf Mjøen også politisk, da de foreslo den tyske rasebiologen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris, sannsynligvis med Jon Alfred Mjøen som aktiv bakmann. I 1934 var Bjørnson for øvrig saksordfører for steriliseringsloven som Stortinget vedtok mot ei stemme.
Under krigen ble Bjørnson et svært aktivt medlem av NS. Bjørnson-brødrene hadde bodd deler av oppveksten i Tyskland, men de hadde svært ulikt syn på Hitler og nasjonalsosialismen. Broren Bjørn var gift med ei jødisk kvinne og holdt appeller mot nazismen. Den nest yngste av brødrene, Einar Bjørnson, var passivt medlem i NS. Samla bidro dette til å skape et inntrykk av at hele Bjørnson-familien støtta NS, spesielt fordi Erling var en mye brukt agitator, ikke minst i radio. I 1944 skreiv han en en artikkel i Ragnarok, der han postulerte at faren ville ha vært NS-mann om han hadde levd.
Erling Bjørnson ble i 1946 dømt til 10 års straffearbeid, men måtte betale et lavere erstatningbeløp enn andre landssvikdømte. Begrunnelsen skal ha vært at familien skulle makte å beholde Aulestad. Bjørnson døde 7. desember 1959 og ble gravlagt på Follebu kirkegård.
Kilder og litteratur
- Apollon 1/2 2000
- Bergsvik, Arne: Erling Bjørnson in memoriam (i Folk og land, 9. januar 1960)
- Mjøen, Sonja: Da mor var ung - samtaler og minner, Oslo 1975, s. 72.
- Norsk krigsleksikon
- NSDS politikerbiografier
- Erling Bjørnson i Historisk befolkningsregister.
- ↑ Separert 1897, skilt 1902 etter kgl. res. Ref.: Vestad, Astrid 2022: Anna Thora og hennes samtidige. Snøhetta forlag a.s s. 117.