Fossekall - Norges nasjonalfugl

Fossekall (Cinclus cinclus) ble valgt til Norges nasjonalfugl i 1963 etter en avstemning blant NRKs lyttere. Foto: Wikipedia Commons. Fotograf: Alun Williams.

Fossekallen (Cinclus cinclus) ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl. Kåringen skjedde på initiativ fra Det internasjonale råd for fuglefredning, som i 1960 framsatte et forslag om at alle medlemsland skulle velge en nasjonalfugl.

Fremgangsmåten varierte fra land til land, og organisasjonens norske komite henvendte seg til NRK Radio med spørsmål om et samarbeid. Komiteen vurderte det slik at rikskringkastingen med sine mange lyttere ville bidra til å gi valget en solid lokal forankring. NRK stilte seg positivt til forslaget og sammen med norske ornitologer ble det utarbeidet en serie radioprogrammer som presenterte ulike kandidater og oppfordret publikum til å komme med egne forslag og delta i avstemningen.

Programmene gikk på lufta våren 1963, og det kom inn mer enn 4300 forslag fram til fristen utløp i mai samme år. Fossekallen gikk av med en klar seier, og lytternes begrunnelse var i stor grad diktert av nasjonale identitetsdiskurser, som la vekt på fuglens hardførhet og tilknytning til karakteristiske norske landskapstyper, som elver, fosser og stryk.

Initiativet

Det internasjonale råd for fuglefredning, CIPO eller ICPB (henholdsvis: Comité international pour la préservation des oiseaux, International Committee for Bird Preservation, idag: BirdLife) tok på sin 12. verdenskonferanse i Tokyo i juni 1960 initiativet til at alle organisasjonens medlemsland skulle kåre en nasjonalfugl. Hovedmotivet bak tiltaket var å gi fredningsarbeidet en sterkere folkelig og nasjonal forankring. USA hadde allerede i 1782 preget hvithodehavørnen på sitt riksvåpen og gjort fuglen til et nasjonalsymbol, som den amerikanske befolkningen knyttet identitet, stolthet og tilhørighet til. Et annet eksempel var Myanmar som i 1940 hadde valgt smaragdpåfugl som nasjonalfugl, noe som hadde satt fart i fredningsarbeidet og gjorde at myndighetene omtrent samtidig totalfredet arten. Eksemplenes tale var klar og tydelig: Kåring av nasjonalfugl kunne være en vei til større vekt på fredningsarbeid.

Skandinavias nasjonalfugler kåres – ulike prosesser bak

Initiativet fra rådet var vellykket, og i åra som fulgte var det flere land som satte i gang prosesser som koblet sammen kåring av nasjonalfugl med sterkere fokus på fredningsarbeid. Framgangsmåtene var imidlertid forskjellige, og de tre skandinaviske landene valgte ganske ulike strategier. Danmark var først ute. Allerede i juli 1960 ble sanglerka utpekt til nasjonalfugl. Avgjørelsen skjedde på topptungt nivå i samfunnet. Undervisningsministeriet fattet beslutningen i samråd med den danske CIPO-komiteen og Universitetet i København. Sannsynligvis var mangelen på demokratisk framgangsmåte en årsak til at valget snart ble glemt «trods de talrige danske sange, hvor lærken er omtalt». Mange år seinere – i 1984 – gjennomførte i stedet Danmarks Radio en ny og mer folkelig og lokalt forankret prosess, der den danske befolkningen fikk mulighet til å si sin mening. Fem kandidater var plukket ut på forhånd av danske ornitologer på basis av kriterier som la vekt på nasjonal utbredelse og kulturhistorisk betydning. Oppslutningen var formidabel. Mer enn 230 000 stemmer ble avgitt, og knoppsvanen – «den grimme ælling» – gikk av med en soleklar seier. Den glemte nasjonalfugl fra 1960, sanglerka, fikk også en slags folkelig oppreisning og endte på annen plass.

Sverige fulgte Danmarks eksempel i 1962. Framgangsmåten var mer demokratisk enn den danske to år tidligere, men ikke så folkelig frivol som den norske året etter – eller den danske i 1984. I Sverige var det landets største avis, Dagens Nyheter, som sto for kåringa. Avisa innbød sine lesere til å komme med forslag, som så ble oversendt Sveriges Ornitologiska Förening. Foreningen plukket ut 10 arter blant framleggene, som avisa deretter presenterte i sine spalter, og som leserne til slutt fikk anledning til å stemme over. Valget falt på svarttrosten. Men hele prosessen bak gjorde at valget, som i Danmark, ikke fikk solid folkelig ankerfeste. Dagens Nyheter var en borgerlig avis med tilknytning til det liberale sentrumspartiet Folkpartiet. Leserne var riktignok mange, men hvor representativ var lesermassen for hele det svenske folket? Svarttrostens posisjon som nasjonalt symbol ble også gjenstand for diskusjon i etterkant. Hvor svensk var nå egentlig fuglen? Den hekket ikke engang i hele Sverige, ble det innvendt. Og innvendingene var så mange at også Sverige valgte å gjennomføre en ny og mer demokratisk avstemning mer enn tretti år seinere, i 2015. Avstemningen ble vurdert som en suksess, sjøl om stemmetallet var beskjedent i sammenligning med den danske tjue år tidligere. Omtrent 50 000 svensker deltok. Og på tross av tvil og innvendinger, falt valget nok en gang på den svarte mestersangeren: «Koltrasten är fortfarande Sveriges nationalfågel», som en svensk nettside konstaterte etter opptellinga.

Norges nasjonalfugl – en fugl med mening

Norge var seinest i Skandinavia. Og den norske CIPO-komiteen valgte helt fra starten en mer folkelig tilnærming og satset på Rikskringkastinga. Den svenske framgangsmåten ble riktignok diskutert, men lagt til side fordi «en avis uansett størrelse» bare har en begrenset leserkrets, som komiteens leder Holger Holgersen noterte, «mens NRK med sine over 1 million lisenser rekker frem til en betydelig større del av publikum […]». I samarbeid med programsekretær Andreas J. Thorsen i NRK Radio laget Holgersen en serie på fem programmer, hver på 15 minutters lengde. Programmene fikk også god sendetid lørdag ettermiddag eller kveld.

Lytterne ble bedt om å komme med begrunnede forslag til en fugleart, «som kunne sies å være mest mulig karakteristisk for norsk natur». Og forslagene lot ikke vente på seg. Allerede etter første program var bunken anselig og opptellinga krevende. Kjøttmeisa tok en tidlig ledelse, tett fulgt av arter som linerle og gråspurv. Men sjøl om arrangørene gledet seg over mengden, vakte innholdet liten begeistring i NRK og hos den ornitologiske ekspertisen. Hadde folk misforstått bestillinga? Begrunnelsene for forslagene kunne tyde på dette. Det virket som folk nøyde seg med å ta en kikk på fuglebrettet eller foreslo en eller annen fugl de hadde et personlig forhold til eller som de trodde var mest utbredt på hjemstedet. Men man måtte naturligvis kreve mer av en nasjonalfugl! Og allerede i andre program – og i alle som seinere fulgte – innskjerpet arrangørene at formålet ikke var «å finne frem til landets mest utbredte, tallrikeste eller best kjente fugl, men til en fugl som flertallet av lytterne ville betrakte som den mest karakteristiske for Norge med de mange fjell og fjorder, med skoger, fjellvidder og hav.» Kort sagt: Arrangørene ville ha en fugl med mening, en fugl som forente lokal, fysisk tilstedeværelse med symbolske uttrykk for det norske og det nasjonale, slik det manifesterte seg i natur, historie og folkesjel.

Fossekallen: «…sin freidige røst den løfter…»

Faksimile fra Stavanger Aftenblad 6. mai 1963; utsnitt av artikkel om at Fossekallen hadde seiret i konkurransen om å bli Norges nasjonalfugl.

Mengden av brev ble stadig mer voldsom i ukene som fulgte. Etter den første sendinga 6. april strømmet det inn 286 brev. Uka etter var antallet 536. To uker og tre sendinger seinere lå 1572 forslag og ditto begrunnelser på arrangørenes bord, og etter at det fjerde programmet gikk på lufta den 4. mai stoppet brevbunkens vekst på 4819 før fristen gikk ut og det femte og siste programmet ble kringkastet med seiersfuglen som klimaks. De samvittighetsfulle organisatorene, Thorsen og Holgersen, sto foran en omfattende saksbehandling, «særlig når hvert eneste brev skulle leses igjennom og begrunnelsen vurderes.» Etter at fristen hadde gått ut, kom det også inn et par hundre forsinkede brev fra NRKs Stavangeravdeling, men disse ble underkjent. Heldigvis – forsikret imidlertid Holgersen – ville ikke disse ha forrykket den endelige rekkefølgen i avstemningen. Resultatet ble følgende (bare fugler med mer enn 100 stemmer er inkludert):

• Fossekall, 1182
• Fiskemåke, 832
• Storfugl (Tiur), 688
• Orrfugl, 635
• Kjøttmeis, 230
• Havørn, 221
• Fjellrype, 123
• Linerle, 116
• Gråspurv, 116
• Kongeørn, 108
• Dompap, 107

Komiteen hadde på forhånd forbeholdt seg retten til å betrakte avstemningen som rådgivende, både for å kunne avfeie åpenbart useriøse forslag – av typen «lommelerke» (som faktisk ble fremmet) – og selvfølgelig forslag som hadde misforstått den nasjonale intensjonen med kåringen. Men her var intet å frykte, viste det seg, og arrangørene valgte derfor å ikke gi en egen begrunnelse for fossekallen. I stedet ble noen av innsendernes begrunnelser trukket fram, eksempelvis denne fra Arne Bryne fra Hillevåg i Stavanger:

For det første er fosser, elver og bekker vel det som kjennetegner vårt land best og som hele folket er stolte av og glade i, og noe de fleste utlendinger forbinder med Norge. Fossekallen forekommer over hele landet hvor der er elver, fosser eller stryk, den er en vakker fugl med sitt hvite bryst til den ellers brunsvarte fjærdrakt. Den er lett å kjenne, og folk som ikke kjenner den fra før, vil snart få øynene opp for denne koselige fuglen.

Det siste kunne nesten vært sagt om nordmenn også, så her var den nasjonale dimensjonen bak prosjektet vel ivaretatt. Enda mer personalisert og med fokus på identitetsbærende aktører i norsk lokal, regional og nasjonal historie, var den følgende argumentasjonen for fossekallen som Arvid Herder fra Porsgrunn formulerte så vakkert at den ble trukket særskilt fram: «Jeg har alltid vært trollbundet av denne landfuglen som på en så dristig og hardfør måte også har erobret det våte element. På meg minner denne fuglen alltid om fisker-bonden, nordmannen med ett ben i land og ett ben til sjøss.» Flere av innsenderne understreket også det kulturhistorisk viktige og meningsbærende ved fuglen ved å referere til Johan Sebastian Welhavens dikt «En Sang-fugl», som nettopp handler om Fossekallen. Første vers lyder:

Hvor Larm af Fossevældet kuer al anden Røst, der bygger og bor paa Fjældet en fugl med Sangerbryst. I dunkleste Klippekløfter, ja tæt ved Elvens Fald, sin freidige Røst den løfter; Og derfor hedder den Fossekal.

Her var knapt noen ytterligere begrunnelse nødvendig. Fossekallen var Norges nasjonalfugl.

Litteratur og kilder

• Holgersen, Holger: «Fossekallen - Norsk nasjonalfugl», i Sterna, bind 5, nr. 1-8 (1962-1963). Digital versjon på Nettbiblioteket
• «Koltrasten är fortfarande Sveriges nationalfågel», Natursidan.se.
• Valgene av danske nasjonalfugler.
• Welhaven, Johan Sebastian: Samlede skrifter, b. 5 (1848-1866), Gyldendal, Kjøbenhavn 1868.Digital versjon på Nettbiblioteket