Frelsesarmeen i Lillestrøm
Frelsesarmeen etablerte seg første gang i Lillestrøm i 1889, og den ble ledet av Hulda Sørensen og Dagmar Waldorff. Menigheten fikk straks mange mot seg pga måten det ble forkynt på og den utstrakte bruken av sang, musikk og vitnemål på møtene. Motstand fra innbyggerne, lokalavisa Akershus, indremisjonsforeningen og fra kirken førte til at menigheten innstilte sin virksomhet i 1894.
4. Juni 1889 gikk sokneprest Otto Ottesen ut i Akershus med denne kritikken mot Frelsesarmeen: «At Frelsesarmeen er Samlingssted for Stedets letsindige og udskeiende Ungdom, er nokså bekjendt, og – da Trafikken tiltager i betænkelig Grad - , skulde jeg være tilbøielig til at henlede Politimyndighedens Opmerksomhed paa Sagen. Besynderligt, at de i Strøget boende Folk finder sig i at der Kvæld efter Kvæld og om Søndagerne især, udenfor deres Vinduer opvartes med Eder, Hyl og Skrig til langt udover Natten. En del af Lillestrøms «smukke Kjøn» bidrager til at Trafikken florerer, da disse velkjendte gadestreifende kokketerende «Damer» indfinder sig tidlig Søndag Morgen og til dels om Hverdagene, spadserende i Flok og Følge uafbrudt fra «de Frelstes» Forsamlingslokale, kastende smægtende Blikke til Stedets unge «Herrer», der selvfølgelig ogsaa er ude paa «Carl Johan», indtil den sidste skjønne forsvinder i Nattens Skygger. Det er en Selvfølge at enhver Pige med lit Æresfølelse trækker sig tilbage fra denne Gadetrafik.»
Protesten kom til uttrykk på flere måter. Under ett av møtene stilte Lillestrøm Arbeidersamfunds Hornmusikkorps seg opp utenfor Frelsesarmeens lokale og spilte en rekke marsjer for å forstyrre. Mange mennesker hjalp til med hyl, skrik og grove utfall. Denne gangen endte protesten med et voldsomt slagsmål. Motstanden gjorde det umulig for Frelsesarmeen å fortsette, og virksomheten ble innstilt i 1894.
I 1902 etablerte Frelsesarmeen seg på nytt under stabskaptein Johannes Meeg Andersen, og denne gangen møtte den liten motstand. Frelsesarmeen hadde slått rot flere steder i landet, og den utførte et mangesidig sosialt arbeid. Dette var kjent i Lillestrøm, og akkurat her var behovet stort for den hjelp den kunne gi deler av befolkningen. Avisene som i 1889 hadde fordømt Frelsesarmeen på det kraftigste, hilste den nå velkommen. Akershus skrev 19. august 1902: «Lillestrøm bør være glad over at Frelsesarmeen har slaaet sig ned her, og forhaabentlig vil nu de Tider være forbi, da Lillestrømspøbelen gikk paa dens Møder for at have Moro og holde Spetakkel.»
Frelsesarmeen satte straks i gang tiltak mot arbeidsløsheten på sagbrukene. Det var vanlig at sagbruksarbeiderne ble oppsagt i opptil tre måneder om vinteren når sagbrukene manglet tømmer. Frelsesarmeen holdt basarer og ulike tilstelninger til inntekt for de arbeidsløse, og mange fikk av den grunn større sympati for Frelsesarmeen enn for statskirken.
Kilder og litteratur
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. I og II. Lillestrøm 1978.