Grøva (Vefsn gnr. 21)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Grøva
Alt. navn: Greva
Fylke: 18 Nordland
Kommune: 1824 Vefsn
Gnr.: 21

Grøva er en gård i Vefsn kommune, Nordland. Gården er blant de eldste i Vefsn. Den ble tatt i bruk i vikingetiden, og var påfølgende i odelseie fra 800-tallet til 1897. Gårdens første kjente eiere var to søstre på 1500-tallet. Grøva-folket hørte da til en jordeiende bondestand på midtre Helgeland, herunder med intraregionale familie- og sosiale relasjoner. Herunder ble en datter på gården gift med lagrettemann Hallvard i Levang i Leirfjord. Deretter gikk gården i 1544 over til Nils Persson med etterkommere, herunder slekten Kruse på Sandnes i Alstahaug. Nils var for øvrig eier av sverdet fra Grøva. Dette var av samme slag som datidens soldater benyttet, og åpner for at Nils kan ha vært landsknekt for erkebiskopen i Nidaros. På denne tiden hadde Grøva ett bruk, som var blant de største i Vefsn. Etter 1567 fant den første bruksdelingen på gården sted, og på 1600-tallet var antallet brukere oppe i tre. Samtidig mistet Grøva-folket sitt lavadelige preg. Skikken med langreiste giftermål opphørte, og de blandet seg til slutt med alminnelige bønder.

Eier- og slektsforhold

Middelalder

Grøvas nøyaktige alder er ukjent, men Vefsn bygdebok regner gården som litt yngre enn Aufles, og tidfester den derfor til 800-tallet.[1] I motsetning til nabogårder som Aufles, Kjærstad og Kvalfors, som i tidlig middelalder mistet sin selvstendighet, var Grøva fremdeles i odelseie ved inngangen til tidlig nytid. Dette kan bety at Grøva hadde eiere som var i stand til å forsvare gården. Av samme grunn er Grøva ukjent i middelalderske kilder, for som slektseiet gård finnes Grøva hverken i kirkens jordebøker eller i kongens.

Grøva var også en av få gårder i Vefsn som hadde uavbrutt drift under ødetiden etter 1350. Et av flere sagn forteller at det etter Svartedøden bare røk fra takpipen på tre gårder: det var Grøva, Drevland og Hundåla.[2] Det skal være usagt om Nordlands Trompet (1700-årene) bygger på sagnet eller motsatt, men hos Petter Dass heter det seg følgende.

Man mener Almuens Mangfoldighed før
Langt høyer' har steeget, end Tallet nu giør,
Den Sorte Død var en Aarsage,
Som over al Verden grasserend' opkom,
Han feyede Landet og giorde det tom,
Der blev ikke mange tilbage:
Vel hen ved fiir' hundred Skorsteener paa Rad
Befantes at ryge, naar Folket fik Mad,
Og ædende Tiid var for Handen;
Men da denne Giest hadde vanket der frem,
Blev rygend' Arn-Steder knap fiir' eller fem,
Her plukkedes een og hveranden.

Søstrene på Grøva

På 1500-tallet hørte Grøva til to søstre som synes å ha arvet gården etter en barnløs bror. Dette var odelsjord, så søstrene på Grøva kunne trolig både føre slekt og eierskap langt bakover i tid. Den ene av søstrene var gift med Per Olsson, som man ikke vet mye om, men som vel var jevnbyrdig med sin kone. Den andre var gift med Sjur, som hun hadde sønnene Ole Sjursson, Lars Sjursson, Per Sjursson sammen med, foruten en datter som ble gift med jordeierbonde og lagrettemann Hallvard Arnsson i Levang.[3]

TABELL 1
                                           |
                            _______________|_______________
                           |                               |
                           |                               |
Per Olsson --- g.m. --- søster 1                        søster 2 --- g.m. --- Sjur
  |                                                        |
  |                         _______________________________|_______________
  |                        |               |               |               |
  |                        |               |               |               |
Nils Persson            Ole Sjursson    Lars Sjursson   Per Sjursson    NN Sjursd. --- g.m. --- Hallvard Arnsson

Disse menneskene hadde ikke bare jord i Grøva, men var etter mye å dømme også lokale godseiere, har Asgaut Steinnes regnet seg frem til.[4] I tillegg giftet de seg med andre jordeierslekter, ikke bare i Vefsn, men også ute i Alstahaug og i Leirfjord. Det er nærliggende å tro at folket på Grøva hørte til et større familie- og sosialt miljø av jordeierslekter i Vefsnfjorden, herunder bondeslektene på Rynes, Hundåla og Drevland i Vefsn, bondeslekten på Levang i Leirfjord, lavadelsslekten på Tenna i Herøy og ikke minst setesvein- og lavadelsslekten Kusse på Sandnes i Alstahaug.[5] Som nevnt var en datter på Grøva gift med jordeier Hallvard Arnsson i Levang, som ut fra navn, tid og sted kan ha vært etterkommer av slekten Kusse.

Det var bare fem-seks odelsgårder i Vefsn, og vanligvis hadde eierne også jord i andre gårder. Folket på Grøva hadde jordstykker i gårder som man ikke kjenner navnet på. Folket i Hundåla hadde trolig jordstykker i Nyland og i Kjærstad i Leirfjord.[6] På samme måte hadde folket på Drevland jordstykker i Rynes.[7] Dette strøgodset som mang en odelsbonde hadde i tillegg til egen gård, tyder på innbyrdes gifte fra gammelt av blant jordeierslekter. Men strøgodset indikerer også eksistensen av en fordums jordsamling som på 1500-tallet var blitt så oppdelt at det bare var teiger tilbake på hver arving, for når en odelsbonde i tillegg til egen gård har jordteiger i både to og tre andre gårder, må dette helst stamme fra noe større. Det er rimelig å tenke seg at flere av jordeierslektene i Vefsn var etterkommere av områdets adel, det være seg Håkon kannik og Peter Niklasson, som på 1400-tallet var jordeiere i Vefsn,[8] eller 1300-tallets Rågjerd på Drøvland, som etter sagnet skal ha eiet all jord i Drevja, og som var så mektig at Ivar Aasen fem hundre år senere kunne nedtegne sagn om henne.[9]

Alf Kiil har påpekt at det i senmiddelalderen fantes en «samfunnsklasse som på det lokale plan dannet en slags lavadel eller bondeadel[,] men uten adelige friheter».[10] – I det halvmørke som Nord-Norges historie befinner seg i på 1400- og 1500-tallet, skimter vi likevel her og der spor av den knapestand som spilte en rolle i landsdelens økonomiske liv. Vi støter på slektsnavn av lavadelig karakter. Enkelte odelsgårder synes å ha vært hjemsted for slike slekter, skriver Kiil videre. Opphavet til folket på Grøva er for ordens skyld ukjent. Det eneste som er trygt å anta, er at de var kommet ovenfra – ikke nedenfra – i samfunnet.

Nils Persson blir eneeier

Sverdet fra Grøva

I 1544 ble Grøva i sin helhet solgt til Nils Persson, som var sønn av Per Olsson og søster nr. 1. Handelen kjennes gjennom to samtidige brev, jf. skinnbrevene fra Grøva, foruten et brev av 1598.

I betaling for Grøva gav Nils Persson blant annet et sverd, jf. sverdet fra Grøva. Dette var av typen landsknektsverd, som var vanlig i første halvdel av 1500-tallet. Sverdet som Nils hadde, hans bakgrunn i jordeiende slekter og ikke minst hendelser i tiden som han tilhørte (se blant annet slaget den 8. og 9. april 1537), gjør det mulig å tenke seg at Nils var tidligere landsknekt for erkebiskopen i Nidaros. Men dette er umulig å fastslå. Sverdet kunne også være arv fra en slektning som var landsknekt eller noe som Nils rett og slett hadde kjøpt til pynt.

Nils Persson ble også eier av jord i Grøtan i Stod, Trondheims len. Nils var antakelig gift med en datter av Arn på Grøtan, som nevnes i tiendepengeskatten rundt 1520. I tillegg til å arve jord som Arn på Grøtan hadde eiet, hadde Nils sønnen Arn Nilsson, noe som taler for en slik forbindelse.

I tillegg til sønnen Arn Nilsson hadde Nils Persson en datter som ble gift inn i slekten Kruse på Sandnes i Alstahaug. Det er usikkert om det dreier seg om lavadelsslekten Kusse på Sandnes eller om borgerslekten Kruse på Sandnes. Grøva ble etter 1560-årene delt i to ved at dagens bruk nr. 1 (Trøa), som utgjorde en tredjedel av gården, ble utskilt fra dagens bruk nr. 4 (Inngarden) som søsterlodd til Nils Perssons datter.[11] På 1600-tallet var slekten Kruse dermed kommet i besittelse av 1 pund og 12 mark i Grøva. I et skjøte av 1646 skrev Hans Hansson [Kruse] at denne jorden var «min Odel og Arffuelig Andpartt, som mig med mine Søschindt Arfuellig i Bemeltte Greffue tilfalden ehr».[12] Han var dermed dattersønn av Nils Persson.

TABELL 2
               Per Olsson                 Arn på Grøtan
                  |                          |
                  |                          |
                  |                          |
                  |                          |
               Nils Persson  --- g.m. --- NN Arnsd.
                  |
   _______________|_______________
  |                               |
  |                               |
Arn Nilsson                    NN Nilsd. --- g.m. --- Hans Kruse
                                  |
                                  |
                                  |
                                  |
                               Hans Kruse m.fl.

Arn Nilssons sønner tar over

Ved inngangen til 1600-tallet øker både antallet etterkommere og antallet bruk på Grøva, samtidig som kildene blir dårligere: i et kildemessig mørke fra 1600 til 1660 forsvinner derfor flere slektsforbindelser mellom Grøvas brukere (jf. tavle nedenfor). Det er likevel på det rene at Arn Nilsson hadde sønnen Nils Arnsson, som tok over som eier av bruk nr. 4.[13] Videre bør Arn ha vært far til gamle Ole Arnsson, som straks etter Arns død omkring 1611 skilte bruk nr. 3 ut fra bruk nr. 4: den andre bruksfradelingen på to generasjoner.

Gamle Ole Arnsson på bruk nr. 3 hadde dette tilnavnet for å ikke forveksles med unge Ole Arnsson på bruk nr. 4. Forbindelsen mellom dem er ikke påvist. Vefsn bygdebok finner det mindre sannsynlig at de var brødre.[14] Blant annet var gamle Ole en generasjon eldre enn unge Ole: de døde henholdsvis omkring 1647 og 1673, noe som vesentlig svekker muligheten for søskenskap. En annen mulighet, som ikke finnes i noen fagbok, er at en hypotetisk person av navn Arn Arnsson var bror til Nils og gamle Ole Arnsson og far til unge Ole Arnsson. Dette betyr da at gamle Ole og unge Ole var onkel og nevø. Til tross for sin geografiske distanse til Vefsn kjente Hans Hansson [Kruse] på Sandnes åpenbart til dette forholdet, og sørget derfor i sitt salgsbrev av 1646 å understreke at kjøperen var unge Ole Arnsson – ikke gamle.[15] Med slik nær kjennskap til slektsforholdene på Grøva var Hans Hansson rimeligvis i slekt med begge.

TABELL 3
Arn Nilsson
  |
  |_______________ _______________ _______________
  |               |               |               |
  |               |               |               |
Nils Arnsson   gamle Ole       *Arn Arnsson    NN Arnsd.
                  |               |               |
                  |               |               |
               Arn Olsson      unge Ole        Per *Henriksson
                  |               |               |
                  |               |               |
               → bruk nr. 3    → bruk nr. 4    → bruk nr. 1

Se også

Referanser

  1. ↑ Skorpen 2012:392.
  2. ↑ Jakobsen 1922:45.
  3. ↑ Skorpen 2012:401, jf. Svare & Edvardsen 1974:378; Jenssen 1996:220.
  4. ↑ Svare & Edvardsen 1974:382.
  5. ↑ Kiil 1993:110; Jakobsen 1922:52.
  6. ↑ Skorpen 2012:106.
  7. ↑ Skorpen 2014:317.
  8. ↑ Jørgensen 1997.
  9. ↑ Svare & Bakke 1973:103.
  10. ↑ Kiil 1993:25.
  11. ↑ Skorpen 2012:401.
  12. ↑ Skorpen 2012:400.
  13. ↑ Skorpen 2012:411.
  14. ↑ Skorpen 2012:411.
  15. ↑ Skorpen 2012:400.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Grøva_(Vefsn_gnr._21)&oldid=1403222»