Granatmannen
Granatmannen var en ikke identifisert terrorist som rigget opp sprengfeller med håndgranater i Oslo under februar-april 1965. Flere av fellene gikk av, uten at noen ble alvorlig skadet. Saken har aldri blitt oppklart, og gjerningspersonens motiv er ikke kjent.
De fem hendelsene
Den første eksplosjonen fant sted i Thunes vei på Skøyen den 4. februar 1965. En granat var festa til støtfangeren på en parkert bil. Da en nitten år gammel gutt som var på vei til Oslo handelsgymnasium gikk ut fra fortauet, der det lå for mye snø til at man kunne gå der, dro han med seg en utløsersnor. Han rakk å gå noen meter før granaten gikk av, og fikk splintskader i ryggen som ikke var fatale.
Andre hendelse fant sted allerede samme kveld som den første. Denne gang var granaten plassert i Iladalen, ved Colletts gate og Uelands gate. Granaten var her lagt i noen busker, og en utløsertråd var spent fast i en parkert bil. En 25 år gammel mann utløste den, og fikk en splintskade i bakhodet.
Tredje hendelsen fant sted på Vinderen. Den 22. februar 1965 ble en granat funnet i Svalbardveien. Utløsertråden var festa til en hageport. Ei kvinne oppdaga den da hun skulle hente morgenavisa, og politiet kunne desarmere og undersøke den.
Den 5. mars 1965 gikk en fjerde granat av på Grefsen. Den var plassert på en gangsti kalt Kjerringveien, mellom Glads vei og Kapellveien. To femten år gamle gutter løp på utløsestråden, som var spent over veien. Fordi de løp, og det var ganske bratt på stedet, gikk splintene over hodene deres, og de slapp unna med skrekken.
Femte og siste hendelse ble meldt den 1. april 1965. To gatefeiere fant håndgranater pakka inn i avispapir rett ved Colosseum kino. De var ikke plassert ut, og det var ikke spent opp utløsertråder. Trolig hadde gjerningspersonen blitt forstyrra.
Etterforskning
Oslopolitiet, med kriminalsjef Lars L'Abée-Lund i spissen og Reidar Bjørn-Larsen som en av etterforskerne, satte inn store ressurser i denne saken. Etterforskninga ble den til da største i landet etter landssvikoppgjøret.
Granaten fra den tredje hendelsen var det første gode sporet. Det dreide seg om amerikanske håndgranater av typen M22, og det var mulig å spore den til et tyveri fra et våpendepot på Trandum. Gutten som ble utsatt for den fjerde hendelsen meldte om en mann med hatt og frakk som de hadde observert i nærheten, men man kom ikke på sporet av ham. Granatene fra den siste hendelsen ga ikke noen nye spor. Det var heller ikke noe mønster å spore i det som hadde foregått. Og selv om hendelsene ble kategorisert som terrorisme, var det ingen som tok på seg ansvar. EI heller kom det noen form for utpressingskrav, slik det gjorde etter bombeattentatet på Oslo S i 1982.
Det mest konkrete sporet i saken var mistanker mot en politimann. Etter at han tok sitt eget liv i 1966 ble det funnet granater og liner i hjemmet. Men dette funnet er ikke nevnt i politiets oppsummering av saken, og det er grunn til å tro at politimannen hadde granater fra et annet parti.
Saken har senere jevnlig vært omtalt både i media og i litteratur, og i 2016 lagde Karianne Berge dokumentarfilmen Granatmannen.