Hans Hanson (1777–1837)
Hans Hanson (født 28. september 1777 i Larvik, død 30. april 1837 i Porsgrunn) var bygdemålsdikter. Han var sønn av skipsfører Bertel Hanson og Else Malene Schaarbek.
Hanson hadde sin oppvekst i Larvik. Sammen med faren reiste han til Storbritannia der han gikk på skole. Det var i Storbritannia far og sønn forandret etternavn fra Hansøn til Hanson. Etter konfirmasjonen ble han ansatt hos Ulrich Cappelen i Skien og reiste i Øvre Telemark som tømmeroppkjøper 1794-1808. Hanson ble kjent med språket og folkediktningen. Dette inspirerte ham til å skrive på telemål.
I 1808 pådro Hanson seg giktfeber, noe som gjorde ham til krøpling. Fra da av tjente han til sitt daglige brød som kontormann og senere i en rekke år som huslærer hos kondisjonerte på Østlandet og i Telemark.
Hanson sier seg lei for at han «ikke har den Lykke at være Student» i forordet til Enkelte Smaadigte, til Prøve paa en større Samling, men istedet måtte benytte autodidaktens omveier for å tilegne seg kunnskap.
Hans mest kjente dikt, Sveinung aa Astri, ble trykt i Nor. En poetisk Nytaarsgave for 1816, redigert av Conrad N. Schwach. Der står også tre andre dikt av Hanson. Samme år fikk han publisert Enkelte Smaadigte, og han utgav senere dikt, taler og fortellinger. Mye av det Hanson skrev ble likevel aldri trykt, men sirkulerte i avskrifter. Det meste av hans litterære produksjon er skrevet på dansk: drikkeviser, epigram, moralske og komiske versefortellinger samt religiøse viser – i tradisjonen fra Norske Selskab. Enkelte tekster, slik som drikkevisa Visdommens Kilde, den religiøse sangen Erindringer og den komiske versefortellingen Feiltagelsen i wesselsk stil, er jevngode med det som ellers ble skrevet i samtiden.
Det er imidlertid visene på telemål som gjør at Hans Hanson blir husket. Jørgen Moe trykte flere av de populære visene i Samling av Sange, Folkeviser og Stev i Norske Almuedialekter (1840). Hanson skildrer telemarksbøndene som frie og lykkelige. Bondelivet framstår som en landlig idyll med frisk sjarm, ikke så ulik landskapsskildringene til Horats. Uten tvil var det møtet mellom diktmønster hos Horats og vise- og stevdiktningen i Telemark som inspirerte Hanson til å yte sitt beste. Mange i hans samtid lot seg inspirere av denne greske dikteren, men Hansons gjendiktninger har holdt seg bedre enn de andre norske forsøkene. Han skrev også Den som støtt er grei, som ingjen Mand bedræg, etter Horats' ode I, 22 (Integer vitae).
Hanson redegjorde i Ugeblad for Skien og Omegn i 1832 for hva det var ved telemålet som så sterkt tiltalte ham:
| Den rene øvretellemarkiske Dialekt, saaledes som den tales i de egentlige Fjeldbygder […] havde noget særdeles Indtagende for mig, deels som et Slags Levning af vort gamle oprindelige Sprog, der var blevet fortrængt af det nyere Danske; deels for dens skjønne Velklang og udtryksfulde Naivitet. | ||
Så tidlig som i 1815 bekjentgjorde Hanson at han ønsket et eget norsk språk. At han var anti-dansk og pro-svensk framkommer blant annet i et dikt han fikk publisert i Christiania Intelligentssedeler.
Olav Solberg skriver dette om Hanson i Norsk biografisk leksikon:
| Når Hans Hanson har eit sikkert namn i norsk litteratur- og kulturhistorie, er det i første rekkje på grunn av dikta han skreiv på målføre frå Telemark. Fleire av desse bygdemålsdikta vart omtykte viser. Særleg kjend er “Sveinung aa Astri”, etter mønster av Horats' ode III, 9 (Til Lydia). | ||
.
Kilder
- Hans Hanson i Norsk biografisk leksikon
- Hans Hanson i Historisk befolkningsregister.