Hårfagreætten

Hårfagreætten var den første kongeslekten i et samlet Norge. Den har navn etter stamfaren Harald Hårfagre, som ifølge Snorre samlet Norge til et rike. Det oppstod etterhvert en tanke om at slekten hadde odelsrett til riket, og mange kongsemner hevdet derfor å stamme fra den.

Snorre fortalte at Harald kom fra ynglingeætten, men tvilte selv på om dette var riktig. Ifølge denne historien skulle medlemmer av ynglingeætten ha kommet fra Uppsala til Øst-Norge der de fikk kongsmakt. Andre kilder tyder imidlertid på at det først var på 1100-tallet at man begynte å knytte ættens forfedre til Vestfold.

Claus Krag har i sin forskning kommet til at det trolig bare var tre generasjoner av Hårfagreætten som hadde makten i Norge. Etter dem fulgte ladejarlene, og deretter danske konger. Påstanden om at senere konger tilhørte ætten var antagelig et forsøk på å styrke et tronkrav fra Viken. Kåre Lunden mener at falske slektstavler var regelen snarere enn unntaket i middelalderen. Spesielt blir Sverre Sigurdssons slektskap med Hårfagreætten regnet som et falsum.

Den siste som hevdet å tilhøre ætten var Olav IV Håkonsson, som døde i 1387. Etter hans død ble moren Margrete dronning, og etter henne fulgte Erik av Pommern.

Litteratur

• «Hårfagreætten» på no.wikipedia.org