Ingeborg Eriksdatter
Ingeborg Eriksdatter, også kalt Ingebjørg Eiriksdotter (født omkring 1244 i Danmark, død 1287 i Bergen) var dansk kongsdatter og dronninga til Magnus Lagabøte. Hun var mor til de to kongene Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson.
Ingeborg var datter av Erik 4 Plovpenning av Danmark og dronning Jutta. Hun skal ha vært omkring seks år gammel da faren ble drept, så man antar at hun ble født omkring 1244. Moren flyttet til sin slekt i Sachsen, men som kongsdatter ble Ingeborg værende i Danmark. Man antar at hun bodde dels hos farbroren kong Kristoffer I av Danmark og hans dronning Margrete Sambiria, og dels i kloster. Hun hadde tre søstre, som alle var arvinger til betydelige eiendommer og som var av kongelig slekt, og dermed godt parti i maktspill og alliansebygging. Søsteren Sofie ble i 1260 gift med svenskekongen Valdemar Birgersson, og man begynte samtidig å tenke på å få ekteviet Ingeborg med til Magnus Lagabøte.
I 1261 dro biskop Håkon av Oslo med en delegasjon for å hente henne til Norge. Det viste seg at ingen forberedelser var gjort, for selv om det hadde blitt forhandlet om ekteskap hadde man ikke noe formelt samtykke. Morfaren Albrecht av Sachsen ville ikke blande seg inne, og det ser ut til at de danske slektningene har holdt igjen. Men i klosteret hvor hun bodde i Horsens på Jylland bidro man til å overtale henne til å reise, og biskop Håkon festet henne på Magnus' vegne.
28. juli 1261 ankom hun Tunsberg, og 14. september samme år feiret Ingeborg og Magnus bryllup i Bergen. De ble så kronet i Kristkirken den 17. september, i det som var Norges første kroning av ei dronning. Hun var også den første norske dronningen som fikk et len som hun personlig skulle få inntektene fra. Lenet var Borgarsyssel, omtrent det området som i dag er Østfold. Ingeborg hadde også krav på en farsarv, men hennes fetter, Erik V Glipping, som nå var konge i Danmark, ville ikke utlevere den til tross for at Magnus engasjerte seg i saken. Først etter hans død, i 1284, kom en voldgiftsdom i Nyborg[1] som ga Ingeborg og søsteren Sofie medhold i kravet, men den ble aldri fulgt opp.
Ingeborg og Magnus fikk fire sønner, hvorav to døde svært tidlig. Da Magnus død i 1280 styrte Ingeborg på sønnen Eriks vegne i syv år, fram til hun selv døde i 1287. I denne perioden var formynderregjeringen i sterk konflikt med kirken om sættergjerden i Tunsberg, som ble satt til side. Erkebiskop Jon Raude og biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar ble sendt i landflyktighet, og problemene løste seg ikke før Eirik selv var myndig og valgte å følge farens politikk overfor kirken. I denne striden nevnes dronningen som en av lederne i formynderregjeringen[2].
Problemene rundt farsarven var ennå ikke løst da hun døde, og skulle prege forholdet mellom de norske og danske kongene i mange år framover.