Inger Sitter
Inger Solveig Sitter (født 18. oktober 1929 i Trondheim, død 11. mars 2015 på Tjøme) var kunstmaler og grafiker, gjerne regnet som en av de mest betydningsfulle norske billedkunstnere i andre halvdel av 1900-tallet, særlig sentral i frembruddet av abstrakt kunst i Norge. I 1981 ble hun dessuten som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi. Inger Sitter var også sterkt sosialt engasjert for å bedre kunstnernes kår.
Familie
Inger Sitter var datter av styrmann Ingvar Sitter (1898–1952) og Ebba Pelander (1907–1979), som kom fra Viborg i Finland. I 1955 ble hun gift med billedkunstner Carl Nesjar (1920-2015), ekteskapet oppløst i 1967, og i 1973 giftet hun seg med forfatter og gallerieier Rolf Dahlström (1927-1999), ekteskapet oppløst i 1974.
Liv og virke
Inger Sitter hadde ingen norsk skolegang utover folkeskolen, men familien reiste mye sammen med faren, som var styrmann i internasjonal fart.
Allerede i 14-årsalderen ble tradisjonell skolegang erstattet med besøk på forskjellige kunstskoler og akademier. Hun var ved Trondheims fagskole under Harald Stabell 1943–1945, ved Statens Kunstakademi 1945–1946 og ved Institut Supérieur des Beaux Arts i Antwerpen 1946–1950, med et mellomspill hos André Lhote i Paris 1948. Rundt 1950 var hun også ved grafikkpedagogen Stanley Hayters Atelier 17 i Paris.
Inger Sitter var første gang representert på Statens Høstutstilling allerede i 1948, og samme år hadde hun sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening. Hun begynte å male i såkalt figurativ “mellomkrigsstil”, men fant snart en mer personlige stil i en gråtonet koloritt og strenge, stiliserte flater. Ved flere utenlandsreiser de kommende årene kom Inger Sitter dessuten i forbindelse med den såkalte lyriske abstraksjon. Slik ble hun en sentral skikkelse i frembruddet av abstrakt kunst i Norge.
Inger Sitter hadde en rekke en monumentaloppdrag, blant annet med bruk av relieffskulpturer, en form for tredimensjonal utvidelse av hennes malerier. Eksempler på denne type arbeid finnes ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, Skådalen kompetansesenter i Oslo, og Olympiahallen i Hamar. 1957-1958 utførte hun, på initiativ fra arkitekt Erling Viksjø, dekorasjoner i sandblåst betong til Høyblokken i det nye Regjeringskvartalet. Også Carl Nesjar, Tore Haaland og Odd Tandberg arbeidet med dette prosjektet.
På 1960-årene startet Sitter en kamp for en bedring av kunstnernes kår, og bidro slik til at ordningen med garantiinntekt for kunstnere ble innført.
I 1981 ble Inger Sitter som første kvinne utnevnt til professor ved Statens Kunstakademi, en stilling hun hadde til 1984.
Sitter er representert i en rekke norske og utenlandske museer og samlinger, blant annet Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst i Oslo, Henie-Onstad Kunstsenter, Trøndelag Kunstmuseum, Moderna Museet og Nationalmuseum i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København.
Inger Sitter hadde en rekke tillitsverv innen kulturlivet, blant annet var hun styremedlem i Unge Kunstneres Samfunn (1952–1954), Norske Grafikere (1955–1958) og Nasjonalgalleriet (1993–96) og hun var medlem av Norsk kulturråd (1964–1968). Hun ble tildelt Oslo bys kunstnerpris i 1978, og i 1998 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (forfremmet til kommandør i 2010).
Sitter foretok stadige pendlinger mellom Norge og andre land, fortrinnsvis Frankrike og Italia. Hun bodde og arbeidet på Tjøme i en årrekke, og døde på lindrende avdeling ved Tjøme sykehjem etter en tids sykdom.
Ettermæle
I en nekrolog over Inger Sitter i Aftenposten 18. mars 2015, av Øystein Ustvedt, ble hun beskrevet slik (utdrag):
| Som moden kunstner arbeidet Inger Sitter seg tidlig ut av etterkrigstidens ganske strenge, formalt orienterte figurasjon. Kanskje var det hennes ekspresjonistiske sinnelag som gjorde utslaget - eller hennes sterke internasjonale orientering. Rundt 1960 sto hun i hvert fall frem som en helt sentral kunstner i frembruddet av abstrakt kunst i Norge. Sammen med Jacob Weidemann opplevde hun at hennes navn tidlig ble knyttet til en epoke. Vi snakker gjerne om Weidemann/Sitter-generasjonen i nyere, norsk kunst. Intet mindre. ... Inger Sitter var en markant personlighet som gjerne sa høyt hva hun mente. Men hun responderte med ekte engasjement og interesse. Til tross for at de siste årene var preget av sykdom, gikk hun stadig videre. | ||
Inger Sitter er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder
- Aftenposten 14. juli 1979; notis om Inger Sitter.
- Aftenposten 18. oktober 1979: artikkel om Inger Sitter ved hennes 50-årsdag.
- Aftenposten 12. mars 2015: nekrolog over Inger Sitter av Niels Christian Geelmuyden.
- Aftenposten 18. mars 2015: nekrolog over Inger Sitter av Øystein Ustvedt.
- Ole Henrik Moe om Inger Sitter i Norsk biografisk leksikon
- Hanne Holm-Johnsen om Inger Sitter i Norsk kunstnerleksikon