Camilla Collett

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Jacobine Camilla Collett»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Camilla Collett var den første kvinnen som skrev om kvinnesaken i offentligheten.

Camilla Collett (født 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Kristiania) var forfatter og feminist. Hun var den første kvinnen som skrev en samfunnsrefsende roman. Det meste av forfatterskapet brukte hun til å vise skjevhetene i samfunnet, og da spesielt forholdet mellom menn og kvinner.

Slekt og familie

Camilla Colletts fødested, Dronningens gate 19-21 i Kristiansand. Det opprinnelige huset brant i 1892, men ble gjenreist med kopi av fasaden.
Foto: Siri Johannessen (2013)
Camilla Collett har blitt hedret på mange måter. Her med statue i Slottsparken, utført av Gustav Vigeland, 1911.
Foto: Stig Rune Pedersen (2008).

Camilla Collett ble født i Kristiansand. Hun ble døpt Jakobine Camilla Wergeland. Moren var Alette Dorothea Wergeland, 1780-1843, født Thaulow. Faren var eidsvollsmannen og presten Nicolai Wergeland, 1780-1848, født på Osterøy. Hun var søsteren til Henrik Arnold Wergeland, 1808-1845. De var fem søsken i alt, de tre andre søsknene var:

I 1841 ble hun gift med Peter Jonas Collett, 1813-1851. De var bare gift i 10 år før hun ble enke. De fikk fire barn sammen:

Barndom og oppvekst

Camilla Collett hadde en god og trygg oppvekst på prestegården på Eidsvoll. Hun var farens øyensten, og han greide ikke å nekte henne noe. De foretok reiser sammen, og han sørget for at hun fikk en mye bedre utdannelse enn det som var vanlig for kvinner på den tiden.

Småpiker skulle gjerne være pyntedokker og sitte stille med hendene i fanget. Dette er langt fra en beskrivelse på Camilla Collett. Hun var veldig god til å gå på stylter, og til manges forundring gikk hun opp prestegårdtrappa på stylter som ingenting. Noen ganger gikk det ikke så bra med henne.En gang akte hun på holka ned mot elven sammen med lillebroren Oscar. Hun tok han på fanget og akte i full fart. Det gikk bra med broren, men Camilla fikk et gjenklistret øye og ble forslått.

Enke

Det ble ikke et langt ekteskap mellom Jonas og Camilla. Hun ble tidlig enke, noe som ikke var enkelt på denne tiden. Som så mange andre i hennes situasjon måtte hun gå til det vanskelige valget og gi fra seg to av barna. Nå var hun heldigere enn de fleste, da hun hadde slektninger som kunne ta seg av dem. Den eldste, Robert, fikk bo hos sin onkel Johan Collett, mens Oscar, den nest yngste, ble boende hos onkelen Carl Collett.[2]

Camilla skriver om det å være enke, hvordan det var å leve på en knapp enkepensjon, og hvor ensomt dette livet var. Under ekteskapet med Jonas hadde hun mistet kontakten med mange av sine tidligere venner, og ikke mange av dem kom tilbake når hun ble alene. En enke ble ofte isolert fra det sosiale liv, og dersom hun var så heldig at hun hadde råd til noe nytt og fint, måtte hun regne med kritikk.[3]

Forfatteren Camilla Collett

Det var først etter at hun ble enke at Camilla Collett begynte å skrive for alvor. Hun skrev en del med mannen sin, men ga ikke så mye selv.

I 1842 skrev hun en eventyrfortelling, Kattekverna. Den ble gitt ut under Kvernsagn i Asbjørnsens norske Folke-og Huldresagn. Og som en kan lese i forordet til denne boka hadde hun skrevet største del av inledningen til Graverens Fortællinger og inledende ord til Fra Fjeldet og Sæteren . Asbjørnsen skriver også at han er veldig takknemlig for at Peter Jonas og Camilla hadde lest gjennom samtlige huldre-eventyr og gitt han gode innspill om teksten. [4]

Camilla skrev fortellinger, dikt, dagboknotater, essays og artikler. Som mange andre forfattere var hun en ivrig brevskriver, og mange av brevene er utgitt. I 1913 kom det ut en minneutgave av hennes samlede verker gitt ut av Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag. Den består av tre bind.

Amtmandens døtre vil for alltid bli stående i en særstilling. Den blir betegnet som det dypeste og vektigste bidraget til kvinnesaken i vårt land. [5] Den første utgaven kom ut i 1854.

Camilla Collett ga hun ut det første hun skrev anonymt, noe som var vanlig for den skrivende kvinne på denne tiden. Det var først i 1873 når hun ga ut siste bind av Sidste Blade hun satte sitt virkelige navn på boken.

Camilla og kvinnesaken

Bronsestatue av Camilla Collett (Den unge Camilla) utenfor Eidsvoll kirke, utført av Ada Madsen (1977).
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
Motiv fra Camilla Colletts veg i Eidsvoll kommune, nær Eidsvoll kirke. Camilla Collett bodde på Eidsvoll fra hun var fire år gammel, da faren ble sogneprest her.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Camilla Collett sto opp for sine meninger. Hun skrev om skjevhetene i samfunnet og da spesielt forholdet mellom menn og kvinner, men hun var ikke den som sto på barrikadene. Det var ikke de ytre verdiene hun kjempet for. Det var den åndelige frigjøringen hun var opptatt av. For det var ikke noe unntak på Colletts tid, de med høy åndelig dannelse ble rangert over de som ikke hadde det. For å tilegne seg åndelig dannelse, ble det sett på som nødvendig å ha utdannelse, noe kvinnen ikke hadde tilgang til. Dermed ble kvinnen rangert nederst i hierarkiet. [5] Collett sier følgende om kvinners evner: «Venstre Haand akkurat konstueret som den høire, kun ikke øvet som den. […] Underlegenhed hos Kvinden[..]? Kjender I Kvindens Evner?» [6]

Camillas tekster rettet seg ofte til menn for å få dem til å engasjere seg i kvinnens sak. Camilla mente at det ville bli lettere å nå fram med kvinnenes sak dersom mennene argumenterte for den. «[…] hvergang en Mand opløfter sin Røst i vor Sag […] drages vi Aartier nærmere Opfyldelse.» [6] Men hun hadde selvfølgelig en visjon og et mål:

  • «En Dag vil komme, da Sagen foløser sig selv. Bevidstheden om den Ret vil da have gjennemtrængt hele Samfundsatmosfæren. Vi indaander den med Luften; den vil gaa som Blomsterstøvet med Vinden, usynlig, ufattelig, og med uimodstaaelig Magt vil den gribe alle, baade Underkuerne og de fokuede. Da[…] vil det være ligegyldigt, hvem der taler, Mand eller Kvinde.»

Camilla Collett var den første kvinnen som fikk diktergasje fra staten. I Om Kvinden og hennes stilling har hun gjort om begrunnelsen til å gjelde en mann for å få fram hvor lite verdsatt du blir som kvinne:

  • Hans Fader var en af Rigsforsamlingens mere fremdragende Mænd.
  • Hans Broder maa regnes til en af Landets første Digtere.
  • Han havde en Fætter, der har beklædt en hæderlig Post ved vort Universitet.
  • Dertil kommer, at han ved Digterverker, der hører til det mest fremragende i vor Litteratur, har erhvervet sig grundet Krav på Nationens Erkjendlighet [...].

Hun snur rundt på ting for å vise hvilken urettferdig behandling kvinnen får. Selv om det ofte var menn hun prøvde og nå, prøvde hun også å vekke kvinnene. Hun viste hvordan likegyldighet og misunnelse ødela for det samholdet som skulle til for at kvinnesaken skulle få en seier.

I de lange Nætter (1862) er selvbiografisk. Den er skrevet ut fra hennes egen erindring, og hun har muligens tatt seg noen kunstneriske friheter. Camilla skriver selv at det ikke kan finnes en reell kvinnelig selvbiografi da de vil bli sett på som angiveri. [7] Hennes egen selvbiografi ble blant annet karakterisert som «kun Jeremiader og Tale om sig selv» [8] Og spør seg: «Kan den lille Mundsmag af en Selvbekjendelse, […] kan den endog virke afskrækkende, saa tænke man sig, hvordan et ordentlig Skriftemaal vilde blive modtaget!» [9] Camilla mener dessuten at en kvinnes selvbiografi vil være så deprimerende at ingen vil orke å lese den. [10] Dette viser hvilket ørkesløst liv hun mente kvinnen levde.

Hvilken betydning Collett hadde for denne saken kan blant annet Alexander Kiellands ord beskrive: «[Jeg] tror aldrig, jeg har fremstillet noget Kvindeforhold, uten jeg har spurgt mig selv: Hvad vil Fru Collett sige om det». [11] Kielland var en samfunnsengasjert forfatter, og dessuten tilhenger av Stuart Mill. [12]

Hennes stemme rekker langt inn i vår tid, og det er ikke tvil om at hun la et viktig grunnlag for de godene vi nyter i dag.

Bibliografi

Motiv fra Camilla Colletts vei i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
Camilla Collett er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo, nær sin bror Henrik Wergeland.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Romaner

  • Amtmannen Døtre.I, Johan Dahl forlag, 1854.
  • Amtmannen Døtre.II, Johan Dahl forlag, 1855.

Fortellinger

  • Kongsgaard. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Eventyrsara og hendes Datter. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Langs Andelven. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Prindsesse Kallinkas Veninde. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Et Gjendsyn. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Ved Badet og i Dalen. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Forskjellige Glæder. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.
  • Octoberphantasier. I: Fortællinger, P.F. Steensballe, 1860.

Skrifter

  • I de lange Nætter, I.W. Cappelen, 1862
  • Paa et gammelt Hærresede.
  • En Undersøisk Debat.
  • Sidste Blade. 1ste række., Gyldendalske Boghandel, 1868.
    • Berlins Gader.
    • Museet alligevel.
    • Besøge eller ikke besøge.
    • Tyske Forfatterinder.
    • Pensioner i Paris.
    • Tre Dage i Versailles.
    • Afskedsstemning.
    • Ikke hjemme.
    • Det Smukkeste Billede.
    • Aldrig fornøiet - altid fornøiet.
    • En Barneerindring-
    • Mere fra Paris.
  • Sidste Blade, 2den og 3dje række, P.T. Mallings Boghandel, 1872.
    • Om Forfattere og Forfatterskab.
    • Om forskjellige Ting
    • Til Hedevig Maribo.
    • Om Kvinden og hendes Stilling.
    • Dyreskikkelser.
    • Urner og Cypresser.
    • Tre Kongemonumenter.
    • Engle og Drenge.
  • Sidste Blade, 4de og 5te række, P.T. Mallings Boghandel, 1873.
    • Byen og Stranden.
    • Efter Opførelsen af «Et Rigt Parti».
    • Strikketøisbetragtninger.
    • Bloksbjerg.
    • En gammel Sag og en gammel Landevei.
    • En Drøm i Skoven.
    • Fra et hjemligt Standpunkt.
    • Til bedre Forstaaelse.
  • Fra de stummes Leir, P.T. Mallings Boghandel, 1877.
    • I.
      • Kvinden i Litteraturen (1ste afdeling).
      • Kvinden i Litteraturen (2den afdeling).
      • Et Aarhundretdets Tantalus.
    • II.
      • Breve og Tilegnelser til forskjellige.
  • Mod Strømmen. Første Række, Andr. Schous Forlag, 1879.
    • Hjemlige Tilstande, Første Række.
    • Hjemlige Tilstande, Anden Række.

Mod Strømmen. Anden Række, Andr. Schous Forlag, 1885

    • Udefra hjemad.
    • Efter Læsingen.

Efterslæt, 1837-1895 [13]

Referanser

  1. Collett, Alf (1872), Familien Collett. Christiania: Alf Collett, s. 103.
  2. Collett, Alf (1872), Familien Collett. Christiania: Alf Collett,s. 116-117
  3. Collett, Camilla (1913), Enker. I: Samlede Verker. Tredje bind, Kristiania; Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, s. 95 ff.
  4. Krogvig, Anders (1914), Forord. I: Asbjørnsen, P. Chr., Norske Huldre-eventyr og folkesagn. Kristiania: Aschehoug.
  5. Agerholt, Anna Caspari (1973), Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal., s.25.
  6. Collett, Camilla (1913), Om Kvinden og hendes stilling. I: Samlede verker, Andet bind, Oslo: Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlag, s. 209
  7. Om Kvinden og hendes stilling. I: Samlede verker, Andet bind, Oslo: Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlag, s. 240
  8. Om Kvinden og hendes stilling. I: Samlede verker, Andet bind, Oslo: Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlag, s. 241
  9. Om Kvinden og hendes stilling. I: Samlede verker, Andet bind, Oslo: Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlags, s. 242
  10. Hareide, J. (1988). Den norske romanen vokser fram. I Norsk kvinnelitteraturhistorie: bind 1 1600-1900 (ss. 49-62). Oslo: Pax.
  11. Steinfjeld, T. (1993). Kvindehjertets historie. I: Nordisk kvindelitteraturhistorie 2. Faderen: 1800-tallet. (ss. 272-282). København: Rosinante.
  12. Agerholt, A. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal
  13. Collett, Camilla (1913), Samlede verker,Bind 1-3, Oslo: Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlag.

Litteratur

  • Steinfeld, Torill(1996). Den unge Camilla Collett. Oslo: Gyldendal.
  • Ørjasæter, Kristin (2003).Camilla. Oslo: Cappelen.

Eksterne lenker