Jernverksminner i Aust-Agder

Jernverksminner i Aust-Agder. Arendalsområdet er rikt på jernmalm, og malm fra gruvene her ble brukt av mange av de gamle jernverkene. Næs Jernverk i Tvedestrand (1665 - 1959) var ett av disse. Denne artikkelen tar deg med til noen kulturminner fra jernverkenes og jerngruvedriftas tid i Arendal, Tvedestrand, Froland og Gjerstad.

Det er ca 120 km fra Lerestvedt gruver i sørvest til Egeland i nordøst med avstikkere til alle kulturminnene som er nevnt - kanskje et godt utgangspunkt for en eller flere sykkelturer om man er på Sørlandsferie?

Historie

Jacob Aall.

"Som Norge har sit Kongsberg, hvor Sølvet flyder i de rigeste Strømme, saa har det sit Arendal, i hvis Jerngruber de fleste Norges Værker have hentet deres rigeste og bedste Jernmalmer" skrev jernverkseieren på Næs - Jacob Aall - i sin bok Om Bjergværksvæsenet i 1833.

Den geologiske forklaringen på at nesten alle de norske jernverkene hentet malm fra Arendalsfeltet, er et såkalt skarnfelt, et område der gammel kalkstein fra et urhav har kommet i kontakt med varme gneiser og granitter og skapt rike mineral- og metall-forekomster. Jernet opptrer som magnetitt i kalkholdige årer i berggrunnen, og feltet er derfor kjent både for botanikere og geologer.Det har vært drevet gruvedrift i dette området fra 1500-tallet og helt til 1970-tallet. I 2011 hadde Næs Jernverksmuseum seminar om "Gruver, geologi og mineraler". Les mer og se bilder fra Solberg gruve ved Fiansvingen [1] Man kan lese mer om gruvedriften i Arendalsfeltet i Fortuna nr 2, utgitt av Næs Jernverksmuseum (kan bestilles fra museet).

I Aust-Agder har det ligget tre jernverk med masovn og hammer(e): Næs Jernverk (etablert som Baaseland Verk), Egelands Verk og Frolands Verk. Jernmalm fikk de fra gruver i nærområdet - såkalte hjemmegruver - og fra gruvene i Arendalsfeltet. Trekull til masovnene og essene kom fra skogområdene rundt verkene, der bønder/skogeiere og deres arbeidsfolk hogde, stablet og brant stokker i store miler før de leverte trekull etter kontrakt. Det ble også levert ved til gruvene - såkalt setteved. I flere hundre år var jernverksdrifta en viktig næring i Aust-Agder, og fortsatt fins det minner etter dette både ute i landskapet i form av gruver, bygninger, gravminner, kullmilerester ("kølabånner") og andre kulturminner, og i stuene hos folk i form av flotte ovner og andre støpejernsartikler.

Jernverkene leverte både smijern (stangjern - kunne også betegne stål) og støpejernsprodukter, blant annet ovner, gravminner og deler til fyr og sjømerker. Støpejernsproduksjonen ble etterhvert overtatt av jernstøperiene, og støperier fantes f.eks. på Havstad, på Pusnes, i Kolbjørnsvik og i Grimstad.

I dag er det bare Næs Jernverk som er bevart som produksjonsanlegg, men i denne artikkelen presenteres også de to andre verkene, noen av gruvene, og noen andre steder som har synlige minner etter den såkalte jernverkstida. I Aust-Agder varte den fra midten av 1600-tallet til utpå 1900-tallet.

Kulturminnene

Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand [2]

Næs Jernverksmuseum.

Det gamle jernverket (1665 - 1959) ved Storelva har blitt museum, der man kan se hvordan jern og stål ble laget i gamle dager. Museet er åpent fra midten av mai og ut august, ellers på bestilling. Kafé, museumsbutikk, film, omvisning i produksjonsbygninger, ovnsutstilling og historisk utstilling. Romantisk landskapspark (Lunden) tilgjengelig hele året.

Næs Jernverksmuseum er landets best bevarte jernverk, med blant annet masovn, hammere, vannrenne, vannhjul og blåsemaskin. Museet er kjent for sitt faglige fokus på jernverkshistorie, ovner og smedtradisjoner, og for sine mange og varierte arrangementer og aktiviteter for barn og voksne. Familiesøndagene i juli og det årlige smedtreffet er blant publikums favoritter. Skoler og andre grupper bruker også museet aktivt. I omvisningene på museet inngår først en introduksjonsfilm, deretter et besøk i den store masovnen der jernet ble smeltet (med fungerende vannhjul og blåsemaskin), en tur i stangjernshammeren, og kanskje en kikk inn i stålverket, materiallageret eller maskinverkstedet. Museet har også en jernverkshistorisk utstilling med bilder og modeller, og en flott ovnsutstilling. Den romantiske parken Lunden er en del av museumsområdet, og nærmeste nabo er golfanlegget til Arendal og omegn golfklubb som ligger på den gamle innmarka til verkseiergården. Jernverkene bidro til framveksten av en moderne industri i Norge, og ikke minst i Jacob Aalls eiertid på 1800-tallet var Næs et av de fremste. Driften startet i 1665 (under navnet Baaseland verk), og holdt på helt til 1959. Da var alle de andre jernverkene i Norge lagt ned for nesten 100 år siden. Jernverksmuseet er organisert som en stiftelse, der firmaet Jacob Aall & Søn AS sitter i styret sammen med kommunen, fylkeskommunen og Riksantikvaren. Som museum har Næs Jernverk status som ett av en liten gruppe spesielt utvalgte teknisk-industrielle kulturminner som får ekstra oppmerksomhet og tilskudd fra statlig hold. Museet har ansvar for og ambisjoner om å sette fokus på hele den norske jernverkshistorien, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom årlige jernverkshistoriske seminarer og utgivelse av skriftserien Fortuna. Jernverkseierne var viktige og markante skikkelser i samtida, og Jacob Aall på Næs Verk (1773 - 1844) er et godt eksempel på dette. I årene fram mot 2014 og markeringa av 200-årsjubileet for grunnloven driver Næs Jernverksmuseum et eget Jacob Aall-prosjekt [3]

Forvaltergården, Tvedestrand Den såkalte Forvaltergården i Hovedgata i Tvedestrand ble oppført som bolig for Næs Jernverks forvalter i Tvedestrand i 1775. Tvedestrand var havnested for jernverket, og jernverksdrifta var en viktig årsak til framveksten av denne sørlandsbyen. I dag er Forvaltergården lokalmuseum for Tvedestrand, og drives av Næs Jernverksmuseum. Museet holder åpent til faste tider i sommersesongen, eller etter avtale. Faste og skiftende utstillinger.

Vil du lese om noen av forvalterne (Smith, Holm), kan du ha nytte av disse sidene [4]

Holt kirke og kirkegård, Tvedestrand Siden Næs Jernverk ligger i Holt kirkesogn, og i kort avstand fra kirken, har selvsagt både verkseiere og arbeiderfamilier hatt et nært forhold til dette kirkebygget. Verkseier Ulrich Schnell var største bidragsyter da den gamle middelalderkirken ble ombygd til korskirke midt på 1700-tallet, og Schnell-familiens kirkestol er fortsatt en del av interiøret. Den ble senere overtatt av familien Aall. Holt kirke har røtter tilbake til middelalderen, og både den gamle steinkirken (som er en del av dagens kirke) og deler av interiøret vitner om dette. Prestegården fra 1700-tallet har også en spesiell historie knyttet til seg. Her startet i 1839 Christiansands Stiftsseminar, altså lærerskolen, som kan sies å være en forløper for det nåværende Universitetet i Agder. Kjente "seminarister" var bl.a. dikteren Arne Garborg, den seinere statsminsteren Jørgen Løvland, og skolemannen Andreas Feragen som har gitt navn til bygdeskolen som i dag er skolemuseum. Det er likevel jernverkstida og jernverkseierne som mer enn noe annet har satt sitt preg på kirkebygg og kirkegård. Etter at Ulrich Schnell i 1738-40 flyttet jernverket fra Baaseland til Nes ved Storelva fikk jernverket en kraftig utviklingsperiode. Dette førte til vekst i folketallet så Holt kirke ble utvidet til korskirke i 1753. Schnell bidro til byggingen med 400 riksdaler - et betydelig beløp.

Verket satte sitt preg på interiøret, ettersom ny altertavle kom som gave fra verket i 1732, og både verkseier og verksforvalter fikk sette opp losjer eller lukkede pulpiturer (Aallekoret og Smithekoret, sistnevnte fjernet ved kirkens restaurering i 1906) på fremtredende plass, liksom prestestolen. Den store barokk-kronen i kirken er gave fra forvalterfamilien Hetting fra 1789. Alterbildet av Adam Müller ble skjenket av Jacob Aall i 1836. Verkenskoret var forbeholdt Næs jernverks arbeidere.

Ute på kirkegården finnes det ennå i dag bevart en del verdifull gravkunst i ypperlig utført støpejern. Aller mest iøynefallende er selvfølgelig den store «Aallebegravelsen» for jernverkseier Jacob Aall og familie rett nord for kirken med sitt praktfulle støpte empiregitter og det noble monumentet - av kleberstein, ikke jern - i gotisk stil i midten.

Gravstedet ble restaurert i 2010, og i 2011 utga Næs Jernverksmuseum et eget skrift om Aallebegravelsen skrevet av Knut Holt Sandblost [5] Det ligger mange bilder fra kirken og annet interessant stoff på disse nettsidene fra Agderkultur: [6] Ulf Hamran har skrevet artikkelen “Støpejerns gravminner på Holt kirkegård”, i Årbok for Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand 1996.

Fosstveit Bru, Tvedestrand Denne flotte brua over Storelva i Tvedestrand er det ikke mange som oppdager! Fosstveit-brua er støpt på Næs Jernverk i Holt i 1837, og er en av de ganske få gamle støpejernsbroene i Norge som fortsatt er i bruk til biltrafikk. Den er identisk med Løkke bru i Sandvika (Bærum)[7], som ble støpt på Bærums Verk i 1829, og udødeliggjort gjennom Claude Monets malerier fra Sandvika i 1895.

Slik beskriver Tvedestrand kommune Fosstveit-brua på sine hjemmesider: "Av andre severdigheter i kommunen bør nevnes den gamle jernbrua over Storelva ved Fosstveit. Den ble støpt på Nes Verk i gamle Jacob Aalls tid, og kostet da 3758 spesidaler og 119 skilling. Regnskapet ble vedtatt på amtstinget på Angelstad i 1838. Brua var et ledd i Den vestlandske hovedvei, som var den første sammenhengende kjørevei mellom Østlandet og Vestlandet. Det var Bartholomæus von Rummelhoff som stod for dette veiprosjektet. Han ble tilsatt som generalveimester for det som nå er Agder-fylkene og Rogaland i 1790. I hans tid var det trolig bare ei trebru over elva ved Fosstveit. Maken til jernbrua fins bare ett sted i Norge, nemlig Løkke bru som går over Sandvikselva vest for Oslo. Men Løkke bru er flyttet, og inngår i dag i det lokale fotgjengernettet. Helt til tresliperiet på Fosstveit stanset i 1970 kjørte tømmerbilene over brua med fulle lass, og den er fortsatt garantert for biler med inntil 6 tonns akseltrykk. Da Statens Vegvesen i Aust-Agder restaurerte Fosstveitbrua for noen år siden, fant de nesten ikke rust, så det er tydelig at arbeiderne på Nes Verk gjorde jobben sin."

Frolands Verk, Froland

Hovedbygningen på Frolands Verk ligger ved FV 42.

Foto: Siri Johannessen (2017).

Jernverket i Froland lå ved nordenden av Trevann, og var i drift fra 1763 til 1867. Hovedbygningen, kontoret og Storhaven er bevart, og stedet drives som kultursenter av kommunen. På Frolands Verk ligger også Stallen Galleri, "Kantoret" med historisk utstilling, Storhaven og en fin badeplass. Muligheter for leie av lokaler. Du kan lese mer om Frolands Verk på wikipedia [8]

Egelands Jernverk (Eikeland Verk), Gjerstad [9] Egelands Jernverk i Gjerstad startet produksjon i 1707, og var i drift som jernverk til 1884. De siste tretti årene var verket eid av familien Aall på Næs Jernverk, og ble drevet sammen med dette. I dag består verket av 6 fredede arbeiderboliger , samt den nye og den gamle forvalterboligen. Alle er i privat eie. Området der jernverket lå, og de bygningene som fortsatt står igjen, utgjør et hyggelig og spennende miljø i kort avstand fra E18. Det arrangeres av og til turer og kulturaktiviteter på og rundt verksområdet. Kontakt Gjerstad kommune eller Gjerstad historielag for mer informasjon.

Egelands Jernverk har siden oppstarten i 1707 og frem til konkursen i 1884 hatt en rekke ulike eiere. Nedenfor er det en kronologisk oversikt over de ulike eierne.

Grunnlegger av Egelands Jernverk var Christian Albert Ginheimer; med oppstart i 1707 C.A. Ginheimer måtte gi fra seg verket i 1720. Henrich Weichart eide verket i en kort periode frem til 1723. Da overtok Ellef Thommesen, og han drev verket frem til 1739. Hans sønner Hans, Peder og Nils Thommesen fortsatte farens arbeid i mange år, helt til 1790. Etter denne perioden overtok major Holfeldt verket, og drev virksomheten i 10 år frem til 1800. En av Risørs største menn; Henrich Carstensen kjøpte verket og holdt på til 1835. Han overlot det til Carsten Henrik Carstensen (hovedarving) som solgte det videre i 1853 til Nicolai B. Aall. Han drev det som et underbruk til Næs Jernverk frem til konkursen i 1884.

Jubileumsboka om verket fra 2008 skrevet av Andreas Vevstad kan bestilles fra Gjerstad historielag

Lerestvedt gruver, Arendal Lerestvedt gruver i Øyestad er en av de få tilgjengelige jerngruvene i Arendals-feltet. De fleste gruvene er i dag fylt med vann - og søppel. Men på Lerestvedt kan man gå tørrskodd inn og oppleve den underjordiske verden som var gruvearbeidernes hverdag.

Lerestvedt er en av gruvene som i lang tid var eid og kontrollert av Fritzøe Jernverk i Larvik. Grevene i Larvik hadde gode forbindelser til kongen i København, og sikret seg noen av de beste gruveområdene. I tillegg til Lerestvedt var det blant annet Torbjørnsbu, Bråstad og Klodeborg.

Besøksgruva på Lerestvedt er i privat eie, og er avlåst av sikkerhetsgrunner. Både jernverksmuseet, lokale historielag og andre arrangerer gruvevandringer til Lerestvedt og andre gruveområder med jevne mellomrom. Følg med i lokalpressen, eller kontakt museet.

Torbjørnsbu gruver, Arendal Det var sannsynligvis i området ved Langsæ i Arendal at den første gruvedriften i distriktet foregikk, i forbindelse med opprettelsen av Barbu verk i 1574.

Da den engelske kunstneren John William Edy reiste langs sørlandskysten for å lage skisser til det som skulle bli en praktbok om Norge, var gruveområdene ved Langsævannet utenfor Arendal ett av de stedene han fant det bryet verdt å oppsøke. De skissene han laget er blant de fineste gjengivelsene av jerngruvedriften ved Arendal som er bevart.

En annen brite som fant veien hit, var kjemikeren Humphry Davy, som i sin samtid var berømt for oppfinnelsen av en gruvelampe som førte til en drastisk reduksjon av eksplosjonsulykkene i de britiske kullgruvene. I 1824 tok Morten Smith Dedekam han med til gruvene ved Langsæ og Torbjørnsbu. Ifølge Dedekams notater syntes Davy at gruvene var "særdeles frapperende". I dag vil vi kanskje ikke være enig med han, siden området er nokså forsøplet og gjengrodd. Men det er likevel mye å se i dette området. Torbjørnsbu gruver ligger rett bak Galleri Bomuldsfabriken, og galleriet har jobbet med planer for hvordan området kan utvikles til en kunstarena. Høsten 2011 har Bomuldsfabriken fått tilskudd fra Norsk Kulturråd til prosjektet [10]

Alvekilen og Gruveholmen, Arendal Gruvene på Alve og Vågsnes leverte malm til mange jernverk på 1600-, 1700- og 1800-tallet, deriblant Næs Jernverk. Det er ikke mulig å komme inn i gruvene (de er vannfylt og inngjerdet), men det er fine turmuligheter både i sjøkanten ved Alvekilen, og i skogen ved Vågsnes der man kan se gruveåpninger og andre minner etter drifta.

Det var bare en liten del av malmen fra Arendalsgruvene som ble fraktet over land fram til de stedene hvor jernproduksjonen foregikk. Mesteparten ble fraktet sjøveien, og dette var nok en forutsetning for jernverksdrift i stor stil slik vi hadde på 1700- og 1800-tallet. Landtransport var dyrt og tidkrevende, særlig med en så tung last som jernmalm. Fra gruvene ved Alvekilen var transporten grei, siden disse ligger helt i sjøkanten. Til Baaseland/Næs verk gikk malmskutene først til Kvastadkilen, seinere til Tvedestrand, og derfra ble malmen kjørt med hest og slede til jernverket. Jernverkene på Østlandet fikk malmen på samme vis - gjerne med skuter og skippere fra Nedenes (Aust-Agder).

Det var malmbrygger rundt i hele distriktet, i Arendal by finner vi fortsatt navnet Malmbrygga som gatenavn bak kulturhuset, der sjøen gikk inn tidligere.

Støpejernskunst i Aust-Agder De norske jernverkene leverte gjennom flere hundre år massevis av flotte ovner både til det norske og det danske markedet. Ovnene var "signalprodukter", og modellene ble gjerne skåret av kjente treskjærere. Aust-Agder er ikke noe unntak. Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal [11] og Næs Jernverksmuseum i Tvedestrand [12] har de største ovnssamlingene som er tilgjengelig for publikum. (NB Fra 2011 er AAks sine samlinger stengt for publikum pga nybygg - ta kontakt med museet for nærmere informasjon!) Næs Jernverksmuseum er kompetansesenter for støpejernsovner og andre jernverksprodukter, og bistår både privatpersoner og institusjoner som måtte trenge opplysninger eller råd om gamle ovner. Museet selger også litteratur om ovner, deriblant standardverket Norsk Jernskulptur i to bind.

I tillegg kan man se jernverksovner på Frolands Verk, både i hovedbygningen og i det såkalte kantoret, og på lokale bygdetun. Gravminner, vegmerker, sjømerker og andre konstruksjoner av støpejern og smijern i det offentlige rom vitner også om jernverkstida.