Joinville

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Byvåpenet til Joinville er satt sammen blant annet av elementer fra de landene de første nybyggerne kom fra. Det nederste feltet til venstre inneholder den norske løven fra Norges riksvåpen, sammen med det sveitsiske korset.
Motiv fra Joinville i 1866. De færreste av de norske innvandrerne var igjen på dette tidspunktet, men de som var blitt der var godt etablerte.
Foto: Johann Otto Louis Niemeyer (1866).

Joinville er en by i delstaten Santa Catarina i Brasil. Den ble grunnlagt i 1851 av tyske, sveitsiske og norske innvandrere. Joinville er den største byen i delstaten, og hadde 554 601 innbyggere i 2014.

Før grunnleggelsen

Joinville-regionen har vært bebodd siden 4800 fvt., og det er funnet over førti skjellhauger (kjøkkenmøddinger), samt andre arkeologiske funn. Senere bodde tupi-guaranífolket her, og fra 1700-tallet bosatte det seg familier av portugisisk herkomst her med sine afrikanske slaver. De dyrket blant annet kassava, sukkerrør, ris og mais i området.

I 1822 var Brasil blitt et sjølstendig keiserrike under keiser Dom Pedro I. Dattera hans Dona Francisca Carolina giftet seg 1. mai 1843 med den franske prinsen François Ferdinand av Joinville, som var sønn av kong Ludvig Filip av Frankrike. I bryllupsgave fikk prinsen et stykke land i Santa Catarina, og i 1846 reiste ingeniøren Jerônimo Coelho til området for å måle opp landet. Etter at faren ble avsatt i 1848, flyktet prinsen av Joinville til Storbritannia, der han etterhvert kom i økonomiske vanskeligheter. Han solgte derfor en del av territoriet til den tyske senatoren Christian Matthias Schröder (1778–1860), leder av Colonisations-Verein von 1849 in Hamburg. Schröder lanserte straks et prosjekt for å befolke territoriet.

Colônia Dona Francisca

Kart over Colônia Dona Francisca og omland, enten før eller kort tid etter grunnleggelsen. Lengst sør på kartet synes byene Blumenau og Brusque, som også mottok betydelig tysk innvandring.
Foto: Biblioteca Nactional.

Prosjektet begynte i 1850, da kom visekonsul Léonce Aube, ledsaget av to arbeiderfamilier, ingeniøren som gjorde de første forbedringene og avgrensningene av den nye kolonien, og den fransk-sveitsiske kokken Louis Duvoisin.

Skipet «Colon» seilte ut fra Hamburg i 1851 med de første innvandrerne, og ankom Brasil 9. mars samme år. Den datoen ble Colônia Dona Francisca offisielt stiftet, med navn etter prinsessa. Dette ble imidlertid endret til Joinville året etter, til ære for prinsen. Senere kom skipet «Emma & Louise», med ytterligere 114 personer.

En sommerresidens ble bygd for å huse prinsen og prinsessen av Joinville, med en palmeallé foran huset. Imidlertid kom de aldri til byen, og huset er i dag Museu Nacional de Imigração e Colonização – Palácio dos Príncipes de Joinville. Palmealléen ble til Rua das Palmeiras («Palmegata»), som nå er en turistattraksjon.

Gullgravere fra Trøndelag

Førsteutgava av Colonie-Zeitung fra 20. desember 1862. Avisa var i drift i nærmere åtti år, det meste av perioden i all hovedsak på tysk.

Koloniseringa i Joinville var i hovedsak et tysk og sveitsisk prosjekt, med ett unntak. 26. oktober 1850 seilte skuta «Sophie» ut fra Trondhjem med California som mål, og ombord var 106 nordmenn, for det meste trøndere, som ønsket å bli gullgravere. Siden dette var før Panamakanalen ble anlagt, måtte man seile rundt Kapp Horn og opp langs Stillehavskysten, og de anløp derfor Rio de Janeiro 20. januar 1851. Overfarta til Sør-Amerika hadde vært hard, og «Sophie» var ikke sjødyktig.

Trønderne var derfor strandet, og forble det helt til Colonisations-Verein inviterte dem til å delta i sitt koloniseringsprosjekt i Joinville. 74 av de 106 takket ja, og reiste sørover med de innleide båtene «Gloria dos Anjos» og «Penha». Ferden gikk til São Francisco do sul, og derfra ble de fraktet med kano innover i landet til den nye kolonien.[1] Da de ankom, valgte tretten av dem å reise hjem 28. mars med det norske skipet «Colon», som hadde brakt 118 tyskere og sveitsere dit fra Hamburg, mens de resterende 61 ble med på å grunnlegge byen.

De fleste av de 61 ble imidlertid ikke lenge: Noen døde der, og mer enn femti reiste bare i løpet av de første åra. Noen av dem opplevde språkproblemer og savn av kirke.[2] En av dem som reiste videre etter forholdsvis kort tid, var Theodor Sørensen Støp (1828-1911) fra Skogn. Han ble fire uker ved Colônia Dona Francisca, men reiste videre til Valparaíso i Chile, og arbeidet seg derfra til California, der han i 1852 omsider kunne begynne å grave gull. Støp kom etterhvert tilbake til Trøndelag, men reiste senere til Australia for å grave gull der.[3]

Presten Jonas W. Crøger reiste 12. september 1854 fra Kristiania for å besøke kolonien. I Hamburg fikk han navn på 34 norske kolonister som var igjen i Joinville. Da han omsider kom fram, fikk han se at det bare var igjen ti, og han ble overrasket over hvilken tilstand de var i:

Men jeg blev lidt slagen ved det temmelig sluskede Udseende, som alle havde. Barhodede og skidne vare de, og jeg havde ondt ved at troe, at de havde tilhørt det Selskab af ridderlige Eventyrere, som i 1851 droge ud fra Trondhjem for at finde Guld i Californien.[4]

I 1862 meldte den svensk-norske konsulen at det bare var igjen sju av de opprinnelige kolonistene i Joinville. Til gjengjeld var vel etablerte i byen og i resten av delstaten.[5] Den dag i dag anerkjennes disse nordmennene som Joinvilles grunnleggere, sammen med sine tyske og sveitsiske medkolonister, og de har ei tallrik etterslekt.

Nyere tid

Fram til mellomkrigstida var Joinville i hovedsak et tysktalende samfunn, med blant annet tyskspråklig presse og skolevesen, og også de gjenværende norske kolonistene ble sannsynligvis integrert inn i det tysk-brasilianske samfunnet. I 1930-åra ble imidlertid Brasil styrt av diktatorien Getúlio Vargas, som var nasjonalist og populist, og som hadde nasjonal integrering som mål. Sjøl om Vargas i begynnelsen hadde ei god tone overfor det nazistiske Tyskland, ble tysk-brasilianerne tvangsassimilert, for eksempel ved at skoler ble pålagt å undervise på portugisisk. Denne politikken var på sitt mest intensive fra og med august 1942, da Brasil gikk inn i andre verdenskrig på alliert side.

I etterkrigstida ble byen industrialisert, og ble kjent som «Manchester Catarinense» (Manchester i Santa Catarina). Dette medførte innvandring fra andre deler av Brasil, som igjen forsterket språkskiftet fra tysk til portugisisk i byen.

Fotnoter

  1. ↑ Havik 1985, side 31.
  2. ↑ Havik 1985, side 32.
  3. ↑ Havik 1985, side 32-33.
  4. ↑ Gjengitt i Fløgstad 1999, side 84.
  5. ↑ Fløgstad 1999, side 81-85.

Litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Joinville&oldid=1611495»