Kassamangel

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kassamangel, det vil si at det er mindre penger enn det skal være i ei pengekasse, referer i historisk sammenheng særlig til embetsmenns bruk av offentlige midler til private formål. Dette var utbredt fra 1600-tallet av og gjennom 1800-tallet, og særlig i enevoldstida 1660–1814. Bruken av pengene embetsmennene forvalta var ikke i seg sjøl ulovlig. Den enkelte embetsmann var personlig ansvarlig for midlene, og så lenge kassa var i orden når det var tid for å overføre dem kunne de fritt bruke pengene. Pengene ble ofte brukt til eiendomskjøp eller spekulasjon, og det hendte regelmessig at en embetsmann ikke kunne gjøre opp for seg. Det medførte at det ble reist sak, og som oftest endte det med krav om innbetaling og avsettelse fra embetet. Ola Teige har argumentert for at det viktigste for kongen må ha vært å få inn pengene, og at det derfor var uhensiktsmessig å straffe embetsmennene for hardt.[1] I de største sakene ble det allikevel fengselsstraffer, ettersom embetsmennene da ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg.

I dag vil vi ofte karakterisere dette som en form for korrupsjon eller som underslag. Tidligere skilte man mellom kassamangel, regnskapsmangel og malversasjon. Kassamangel er allerede beskrevet; regnskapsmangel viser rett og slett til at det var feil i regnskapsføringa. Ingen av disse formene for uregelmessigheter ble straffa spesielt hardt. Malversasjon kan deles i to former, korrupsjon og underslag. Som ordet antyder ble det sett som handlinger gjort i ond hensikt. Når det gjelder korrupsjon hadde man helt andre grenser for dette enn i dag, men det å ta imot penger for å komme med en viss avgjørelse kunne få store konsekvenser. Underslag skiller seg fra kassamangel og regnskapsmangel ved at offentlige midler er brukt uten noe forsett om å betale dem tilbake. Slike saker kunne ende med dødsdom, som gjerne ble omgjort til livsvarig fengsel. Den største kassamangelsaken vi kjenner i Norge, da Jacob Juel hadde manko på rundt 556 000 riksdaler i zahlkassen, omtales ofte som et underslag. Teknisk sett var det kassamangel, men etterforskninga viste at man måtte regne det som underslag på grunn av omfanget; det var åpenbart at Juel ikke kunne betale tilbake pengene. For år forstå omfanget: Beløpet tilsvarer i overkant av 190 millioner 2021-kroner. Juel fikk livsvarig fengsel, men fikk hjelp av venner til å rømme til Sverige.

I 1814 beholdt man den gamle ordningen med at embetsmennene var personlig ansvarlige. Deler av den dansk-norske lovgivninga om embetsmenns ansvar var faktisk gjeldende lov i Norge helt til 1958. Problemet med kassamangel fortsatte derfor lenge etter 1814. Utover på 1800-tallet ble det allikevel gjort enkelte innstramminger, ikke minst ved hyppigere kontroller slik at man ikke kunne bygge opp store mangler. Ytrings- og trykkefriheten hjalp også, for nå kunne man kritisere embetsmenn som brukte offentlige midler.

Noen kjente kassamangelsaker

  • 1711: Stiftamtskriver Christian Johan Mohrsen i Bergen hadde kassamangel på 143 453 riksdaler, og ble satt i arrest. Benåda og løslatt etter 22 år.
  • 1722: Zahlkasserer Povel Weybye ble avsatt fra alle embeter på grunn av kassamangel og fengsla. Benåda og løslatt etter 11 år.
  • 1779: Fogd Andreas Haurids hadde manko på omkring 11 000 riksdaler i Totens fogderi, og ble arrestert. Det ble ingen rettssak, trolig på grunn av sjukdom.
  • 1783: Zahlkasserer Jacob Juel hadde manko på omkring 556 000 riksdaler. Han ble dømt til livsvarig fengsel, men rømte til Sverige.
  • 1791: Fogd Jacob Skovgaard hadde manko i Totens fogderi da han gikk av på grunn av sykdom, men klarte å dekke det ved å låne penger i Sverige.
  • 1804: Fogd Christian Ludvig Spärck ble suspendert på grunn av kassamangel i Hedmarkens fogderi. Han klarte å dekke det, og fikk avskjed med pensjon i 1806.
  • 1820-åra: Fogd Børge Johan Schultz hadde en større manko i inntektene fra Totens fogderi. Flere eiendommer ble solgt for å dekke dette etter hans død.
  • 1837: Fogd Rasmus Endresen i Sogn ble suspendert og rettsforfulgt, men satt formelt i embetet til sin død i 1841.
  • 1846: Postmester Christian Leithauser Hirsch i Bergen ble avsatt fra embetet etter kassamangel.

Litteratur

  • Teige, Ola: «Kassemangel og malversasjon : straffeforfølgelsene av misligheter i det norske embetsverket under eneveldet» i Historisk tidsskrift. B.85. 2006.
  • Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjonNettbiblioteket.
  1. Teige 2006: 253.