Kjeldearkiv:Bunnefjorden, Ljan og fisk

Bunnefjorden, Ljan og fisk

I 1945 skrev direktør Gelert-Nielsen denne artikkelen i Nordstrands Blad. Han forteller ”litt om fisk og fiske og andre gode ting i de gode gamle dager” som han selv uttrykker det. Overskriften var ”Hva var vel Ljan uten fjorden”. De såkalte ”gode gamle dager” betyr her på slutten av 1800-tallet.

Ja, hva var vel Ljan uten fjorden? Og gudskjelov, den ligger der i dag som den lå der for 50 år siden. Litt mindre romantisk kanskje enn dengang, og litt mindre idyll, men likevel.

Fiskerhusene og folkene der

Bebyggelsen langs stranden bestod i den første tid ve¬sentlig av noen forholdsvis mindre fiskerhytter. Lengst sør, ved Ljanselvens munning lå Fiskevoll. Her bodde to trauste karer, Johan og Fritjof Fiskevold. Så kom Gladvoll - også opprinnelig et gammelt fiskersted. Og litt lengre nord kom Sanddyna, - eller som det dengang ble kaldt - Sørkatten. På Sørkatten bodde fiskeren Andreas med sin familie i det samme huset som nå i en årrekke har huset Vellets oppsynsmann. Litt ovenfor på samme sted hadde gamle Kristian og Maren sin hytte. De drev fiske sammen, og Maren gjorde tjeneste som fullgod kar både ved årene og fiskeredskapen. Hun røykte skråtobakk i krittpipe, noe som var nokså usedvanlig i den tiden. Mens Andreas og hans familie hørte til de stillfarende, gikk det temmelig livlig for seg i hytten til Kristian. De hadde endel temperamentsfulle døtre, som sammen med sine kavalerer holdt stemningen oppe temmelig konstant, og ikke helt stillferdig. Det fortsatte etterat de gamle var borte, og førte til at myndighetene til slutt tok affære og fikk hytten revet. Men flinke fiskere var Kristian og Maren, og når gamle Maren kom på kjøkkenet med stor fin nytrukket torsk, var hun alltid velsett. Selv skar hun fisken, som det het, for pikene ville ikke rense levende fisk. Ja, det var dengang. Nordenfor lå Katten. Her bodde Nils fisker med sin kone, Marie, og en stor barneflokk. Hytten lå lunt og koselig til bak svaberget, som tok av for vinden. Med den lille bukten på nordsiden og skjæret utenfor minnet stedet mer enn noe annet om en liten sørlandsidyll. Tvers over bukten mot skjæret satt Nils hver vår opp en lang trebrygge, hvor robåter og mindre seilbåter lå tett i tett ved siden av hverandre. Det var hos Nils Katten Ljansfolkene dengang hadde båtene sine. Og flåten bestod av sjekter, prammer og skipsjigger med en og annen seilsnekke iblant. Et par halvdekkere lå utenfor på svai. Det var jo ikke så storveies, akkurat, men folk var mindre fordringsfulle den tiden.

Makrellfiske med vad

I makrelltiden om sommeren drev fiskerne vadfiske sammen. På stille dager satt de på svaberget og speidet etter makrellstim. Ellers var det som regel tidlig på morgenen vadfisket foregikk, når det var smult vann, så stimene ble synlige. Når vadet var kastet og trekningen mot land begynte, var spenningen stor, for det tok tid før det viste seg om kastet var vellykket eller ei. Men når «kalven» - posen på vadet - nærmet seg land og vrimmelen av blank fisk kom tilsyne, steg humøret merkbart. Det anstod seg ikke å gi noe høylydt uttrykk for gleden, men en og annen stillferdig bemerkning kunne nok bringe et lite smil over ansiktene. Det var en lykkelig tid for fiskerne, nesten som en ferie å regne for. Det kunne ellers være slitsomt nok i den barske årstiden.

Båter med seil og damp hos Hatteholm på Holmestrand

Nærmeste nabo til Katten var hattemaker Hans H. Holms sommervilla «Holmestrand» med den herlige frukthagen. Og utenfor lå gamle «Marina» oppankret, en stor engelsk klinkerbygd kutter, alle guttenes ideal av en seilbåt. «Marina» var en sjøgående båt og tung i sessen. Den egnet seg ikke for ettermiddagsseilas, for det trengtes et helt lite mannskap for å sette seil. Det ble som regel med en langtur om sommeren, og når «Marina» drog av gårde for fulle seil, var det nesten som å ta farvel med en ostindiafarer. Et flott syn var det, og liksom et pust fra selve havet, som lå langt, langt utenfor. Og så var det «Etna», en tyvefots båt med dampmaskin. Ja, det var mye både fint og interessant på «Holmestrand». Senere ble «Marina» solgt, og en veritabel liten lystdamper kom istedet. Den var selvfølgelig veldig flott, men fikk allikevel aldri det romantiske skjæret over seg som gamle «Marina».

Torsk, flyndre, spette og hvitting

Det var meget fisk i fjorden dengang. Allting skal jo ha vært så meget grummere «i gamle dage», men når det gjelder fisken var det nå et faktum, da. Om våren var det torsken som kom til land. Småtorsken ble fisket fra land med stang og dupp. Sørsiden av «Katteberje» var en fin plass. Den større fisken ble tatt på pilk omlag et halvt hundre meter utpå, og en 10-12 pene koketorsk kunne man gjøre regning på i løpet av aftenen og de tidligere morgentimer. Senere utover bruktes alminnelig håndsnøre med agn. Det var mest mindre fisk man tok om sommeren, men det kunne slenge pen flyndre iblant. Utenfor Gladvoll var det en fin fiskeplass for spette. Hvittingen stod på spesielle grunner, som man måtte kjenne nøye for å få fangst. Men da kunne man også få stor fin «bladhvitting».

Storfisken: torsk, kolje og lyr

I september kom storfisken mot land. Fiskerne satte «bakke» med mange hundre kroker. Det var torsk, kolje og lyr de fikk for det meste, stor, fin fisk. En voksen balje med vann ble plassert i båten og opp i denne gikk fisken straks den var tatt av kroken. For levende måtte fisken være, når den skulle selges. Det slang jo noe ugrasfisk iblant som knurr, havkatt, fjesing, rokke og annen styggedom. Om vinteren var det isfiske, mest torskepilking. Og det gav bra fangst, når man kjente de riktige stedene, så det lønte seg, selv om det kunne være kaldt nok mangen gang.

Agn: halvt kilo hestekjøtt

Og så ble det fisket håkjerring, noen svære beist på 3-4 meters lengde. På kroken ble satt et halvt kilo hestekjøtt som agn, fortommen bestod av en liten jernkjetting og selve snøret var av wire. Fiskeplassen var over mot Storeflu på det dypeste av fjorden. Snørene ble gjerne trukket hver søndag, og det foregikk på den måten at to mann tok kavlen, som lå tvers over ishullet og drog ivei bortover isen. Var det fisk på, kunne det nok være atskillig motstand, og at det var en kraftig fisk, fikk en av fiskerne erfare, da de hadde fått kleppen i den og halt den opp på isen. Han fikk nemlig en dask av halen så han gikk overende bortover isen. Urmaker Johansen var en ivrig håkjerringfisker, og det var ikke så få han tok av disse i årenes løp; Det var for øvrig bare leveren som ble brukt. Fiskeren tok gjerne litt av skinnet, som de brukte til å blankpusse pilken med.

Håbrannen reiste av gårde med Kristian

Om sommeren var det for øvrig mange slags dyr i fjorden. Sel var det ikke så lite av. Nisene gikk i små stim, og en tid var hvitfisken en årviss gjest. Den skremte livet av den badende, som ganske feilaktig trodde den var en farlig fyr. Hval var stadig innom på besøk, og håbrannen plukket bakkene ren for fisk. Kristian Katten, en sønn av Nils, ergret seg over tjuvfanten, og en dag han trakk bakke, slepte han etter seg et håkjerringsnøre med kjøttagn. Og Kristian fikk napp som forslo. Håbrannen reiste avgårde med båten så det fosset om baugen. Kristian begynte å bli litt engstelig, for båten var gammel, og han fryktet for at stevnen kunne bli revet ut. Han gjorde seg klar til å kappe redskapen da fisken plutselig slapp. Da han fikk inn snøret, viste det seg at kroken var rettet ut. Alle ønsker seg jo gjerne «grov fisk», men dette var nå vel meget av det gode. Utover høsten, når sønnavindstormene begynte å blåse, var fjorden full av alker og ender. Nå er det en sjeldenhet å se en av disse morsomme dykkerne i fjorden, og vil man så på alkejakt, må man helst se å komme seg utover mot Ferder.

Slik er verdens gang

Ja, mangt og meget er annerledes enn dengang. Menneskene har så å si tatt fjorden i besittelse. Og det er naturligvis bra at så mange får del i alle de gleder som gamle Bunnefjorden skaffer oss. Men en og annen gamling kan nok synes at et flerstemmig grammofonkor skjemmer idyllen, og at litt mindre bråk kunne gjøre det. Og så - om andre 50 år - vil kanskje de som da lever, fortelle om hvor romantisk det var i bestefars tid, da båtene gled over Bunnefjordens vover til tonene av enfoldig, gammeldags grammofonmusikk. Ja, slik er verdens gang. –

En slik gammel beretning gir oss litt perspektiv over de forurensninger og ødeleggelser vi presterer. Vi skammer oss over at hele kloden og vår deilige Bunnefjord ødelegges. Giftig slam fra Bjørvika er bare siste ledd i ødeleggelsene.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 41: Bunnefjorden, Ljan og fisk.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 405 den 15.03.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.