Kjeldearkiv:Den gang Ljansfolk dro på kanefart til Oppegård i julen

Den gang Ljansfolk drog på kanefart til Oppegård i julen

Dette er overskriften i Nordstrands Blad for julaften i 1942. Det er fru Bjerke på skysstasjonen som forteller juleminner fra første verdenskrig.

Den gamle skysstasjonen lå opprinnelig helt nede hvor jernbanen no går. Denne var først anlagt med enkeltspor, men da dobbeltsporet kom i 1917 fant jernbanen på å flytte huset med taljer og donkraft hele 56 meter opp mot vegen. No er jo alle Ljansfolk orientert om husets størrelse. Det er en velvoksen tomannsvilla, og vi må være enige med fru Bjerke når hun kaller det et dristig eksperiment. No falt det seg slik at huset ble flyttet vinterstid, så skysskaffer Bjerke og hans familie måtte feire julen under litt ekstraordinære omstendigheter. Julen på skysstasjonen var ellers den travleste tid på hele året. Tidlig måtte de private juleforberedelser gjøres unna, for når juletogene kom inn, ble det nok å henge fingrene i. Det var sjelden en fikk anledning til å nyte julematen i ro og fred, alle samlet om julebordet hendte ikke. Men en sørget naturligvis for å ordne turene så det klaffet så godt som mulig. Det var spennende nok mange ganger.

Olje på lampen

Når det nærmet seg jul, hadde vi daglig innrykk av folk som skulde til byen å gjøre sine juleinnkjøp – forteller fru Bjerke. De kom kjørende langveis fra hit til skysstasjonen og tok toget videre. Venteværelset så i disse dager ut som en velassortert høkerbutikk med gammelt og nytt. Det var reserve-reisetøy i alle fasonger og farger. Kjøretøyene ble plasert på gårdsplassen og hestene på sommerstallen. Julen 1917 hadde vi altså måttet rømme huset, men da våre plikter på skysstasjonen måtte passes, bodde vi i et lite rom i nærheten. Noe bekvemt var det ikke. Vi hadde bare et kokehull i ovnen, og da det var parafinrasjonering, måtte vi se en mørk jul i møte, lampene var tomme. Da var det vår gamle vaskekone, Marie, kom til oss lille julaften med en sjampagneflaske full av parafin. – Dere må da ha olje på lampen deres i julen, sa hun.

Marie

Det er litt av hvert å fortelle om gamle Marie, vaskekone på Ljan. Mange er sikkert de som husker henne. Hun vasket i nesten alle hus dernede. Om våren tok hun gjerne på seg litt hagearbeid. På skysstasjonen hadde hun stadig jobb. Og hun anbefalte Bjerkes hestemøkk på det varmeste. Det ble sagt at gamle Marie var vond å omgåes. Det er kanskje mulig det, men historien om parafinen forteller oss om det varme hjertet hun hadde. Gamle Marie var også sers flink til å gå i begravelser. Hun fulgte trofast alle de hun kjente til kirkegården. Hver sommer når Marie tok seg en liten velfortjent ferie til sin fødeby Fredrikstad, betrodde hun bankboken sin til fra Bjerke på skysstasjonen. Og årlig hadde Marie med seg en eske Fredrikstadansjos til Bjerke sjøl.

Juletrefest

Ute i romhelgen fikk barna på skysstasjonen bedre tid, fortsetter fru Bjerke, og da holdtes det gjerne en riktig stor juletrefest hvor det meste av den yngre garde på Ljan var representert. De voksne hadde også sin skikk for julemoro. Det er ikke så felt mange år siden en sluttet å dra på kanefart fra Ljan. Det var ofte vel en 30 stykker av oss forteller fruen. Ute i romhelgen avtalte vi så en dag. Så møttes vi med hest og slede, og i sprakende kulde så det knitret og skrek under meiene, drog vi til vakker dombjelleklang gjennom den stjerneklare kvelden ut til Sandvika i Oppegård. Kafeen der ute eides av frk. Johansen, seinere av fru Michlet. Dit var det hyggelig å komme. Det var lunt og lyst og en sterk og ren kaffeduft bød oss velkommen. Så sang vi og moret oss. Ofte hadde en av oss laget små dikt til hver enkelt i selskapet og de ble lest opp under vill jubel. Skysskaffer Bjerke var munnsjenk. De hadde alltid et stort juletre på kafeen, det dannet sentrum i hele moroen. Ut på kvelden gikk det så tilbake igjen. Godt tullet inn i skinnfeller og annet tøy var det herlig å sitte i sleden og riktig kjenne kulden bite i nesen og det lille som stakk opp av ansiktet. Det var virkelig tradisjon og stas over julen her nede på Ljan den gang. Kanefarten til Oppegård er kjære juleminner hos mange Ljansfolk. Det er likesom ikke den samme stemning over julen no. Til og med naturen har mistet følelsen over hva julen er for noe ser det ut til.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 112: Den gang Ljansfolk drog på kanefart til Oppegård i julen .

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 186 den 20.12.2002. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.