Kjeldearkiv:Det Hougsundske Uldspinderi (artikkel i Eikerminne 1957)

Det Hougsundske Uldspinderi av Sven Moestue

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1950, s.30-37

(Side 41)
I Nils Johnsens bok «Eker» (1914) fortelles at det første forsøk med bomuldsspinning her i landet ble foretatt i Hokksund, antagelig i 1786. Kilden for denne opplysning er utvilsomt sogneprest, professor Hans Strøms «Physisk oeconomisk Beskrivelse over Eger Pgd», utkommet i København i 1784, hvori det meddeles at et bomuldsspinneri er under opprettelse på Hokksund. Lars Hess Bing, hvis «Beskrivelse over kongeriget Norge m. v.» utkom i København i 1796, omtaler imidlertid spinneriet på Hokksund som et uldspinneri. Det er nok den siste som har rett. Bedriften på Hokksund har derfor ikke krav på noen særlig interesse når det gjelder spørsmålet om tekstilindustriens utvikling i vårt land, men det kan kanskje allikevel ha en viss lokalhistorisk interesse å gi en kort redegjørelse om dens anlegg og drift. I pakt med tidens merkantilistiske grunnsetninger arbeidet den dansk-norske regjering i 1700-årene iherdig for å skape en hjemlig tekstilindustri som kunne gjøre landet mer uavhengig av import, og derved bidra til å rette på den ugunstige handelsbalanse overfor utlandet. Det ble gitt støtte til nye bedrifter, og det ble innkalt utenlanske eksperter, så vel bedriftsledere som arbeidere. Men noe særlig held hadde ikke regjeringen med denne politikk. Som oftest viste det seg at de statsunderstøttede foretagender var lite levedyktige. For å være rettferdig må en imidlertid se på denne tid som en eksperimentell periode som måtte koste penger, noe som statsmyndighetene også selv var oppmerksom på. Som et nytt forsøk, etter mange tidligere mindre vellykkede, besluttet regjeringen i 1780 å opprette «Det kgl. danske Dugmanufactur» på Blågård i København. Dette skjedde dels ved offentlige, dels ved private midler. I 1782 gikk foretagendet over til et aksjeselskap. I

(Side 42)
sin korte levetid kjempet dette stortenkte foretagende stadig med en vanskelig økonomi. For å lette denne fant så de daværende rasjonaliseringseksperter på å overføre uldspinningen til mindre bedrifter i provinsen, hvor man kunne gjøre regning med adskillig billigere arbeidslønninger enn i det dyre København. Til gjengjeld fikk man riktignok en økning i transportutgiftene, idet ulden måtte sendes ut fra hovedbedriften i København. Således kom man på den tanke å anlegge et uldspinneri på Hokksund i Eker, som man efter anstilte undersøkelser hadde funnet å måtte være et passende sted. Eker med nærmeste omgivelser var jo et av Norges mest utpregede industristrøk. Dugmanufacturet hadde også allerede på forhånd et uldspinneri på Kongsberg, og det var meningen foruten bedriften på Hokksund å anlegge underavdelinger av denne på Vestfossen og ved Hassel jernverk. Spinneriet på Kongsberg skal ifølge Bing være anlagt allerede i 1778, og må i så tilfelle være overtatt fra et annet foretagende. Det ble rettet en henvendelse til amtmann Fieldsted i Buskerud om å være behjelpelig med å få foretagendet i gang. Det ble bl. a. pekt på de fordeler som anlegget av en slik bedrift ville gi distriktet ved at det ble åpnet «en lett og lovlig næringsvei for folk av begge kjøn, både gamle og unge, ja endog for barn på 7-8 år og derover». Dette med å bruke små barn i fabrikker kan høres hårdt i våre dager, og var det vel for så vidt også, men man så nå en gang vesentlig anderledes på saken i den tid. Forholdet hadde så vel en teknisk, som en økonomisk og en sosial bakgrunn. Det var i hvert fall ikke noe ensidig «kapitalistisk profittbegjær» som lå bak. Opprettelsen av uldspinneriet på Hokksund og de derved oppståtte arbeidsmuligheter ble på amtmannens ordre bekjentgjort av lensmannen fra kirkebakken ved Eker hovedkirke i september 1784. Amtmann Fieldsted ble betrodd det lokale overoppsyn. Foretagendets sosiale karakter ble understreket ;ed at det gjennom amtmannen ble samlet inn pengebidrag til hjelp for driften blande egnens velstilte personer. Etatsråd Jørgen von Cappelen på Fossesholm, som døde i februar 1785, ga ved testament 400 rd. til hus for bedriften. Den tekniske ledelse ble overlatt til den 25 år gamle danske spin-

(Side 43)
nerimester Just Hoffmann. Han kom til Eker antagelig i august 1784, og tok inn på Hokksund hos sogneprest Anchersens enke. Arbeidere ble antatt og det nødvendige utstyr skaffet til veie, således de 24 rokker som dannet selve grunnlaget for virksomheten. Antagelig har man straks flyttet inn i den gård som tilhørte Hans Andersen Loe, og som i april 1785 ble innkjøpt for Cappelens testamentariske gave. Gården besto av 1 hovedbygning, 1 sidebygning, 1 bryggerhus, 1 lagerhus og flere mindre uthus. Just Hoffmann var sønn av den bekjente danske tekstilfabrikant Fredrik Hoffmann, hvis store og omfattende virksomhet hadde kostet statskassen betydelige beløp før den endelig bukket under. Han var således oppvokset i faget, og det er neppe grunn til å tvile på hans kvalifikasjoner. Han hadde imidlertid vanskelige arbeidsforhold, da han var sterkt bundet av overledelsen på Blågård, med hvilken forbindelsen var både lang og tungvint. Hovedbedriftens vedvarende økonomiske vanskeligheter gjorde ikke saken lettere, noe som også amtmann Fieldsted fikk føle. På grunn av sene remisser fra København måtte denne ofte ligge i forskudd for virksomheten på Hokksund, så det var nok med blandede følelser han så på sitt ærefulle tillitsverv. Hoffmann overtok senere også tilsynet med uldspinneriet på Kongsberg. Bedriften på Hokksund ble innrettet også som såkalt «spinneskole», til opplæring av spinnere. Spinneskoler ble videre opprettet på Vestfossen, Hassel jernverk og i Bingen, men noe nærmere om denne del av virksomheten foreligger ikke. Disse spinneskoler kom opp i Danmark omkring 1780, og man hadde allerede noen i Drammen. De hadde til formål å lære opp folk til å betjene de nyere skotrokker som var kommet i bruk ved fabrikkene, og som var av særlig betydning for dugmanufacturene. Selv om det viktigste hensyn i denne forbindelse var garnets kvalitet, så så man også på spinneskolene som et middel til å oppnå en billigere garnproduksjon. Spinneskolene ble til dels drevet med offentlig tilskudd. For barnas vedkommende var de gjerne kombinert med ordinær skoleundervisning. Som nevnt ble det kgl. dugmanufactur trods støtte og besparende tiltak ingen lønnsom forretning. Allerede efter 6 år var selskapet

(Side 44)
totalt ferdig. Staten måtte overta det hele, og virksomheten ble innstilt i løpet av 1786. Anlegget på Blågård ble nedlagt, og maskineriet overflyttet til forskjellige steder i provinsen. Således ble det opprettet en kledefabrikk i Moss, og denne var i drift inntil den ble ødelagt ved ildebrann i 1807. Som følge av Blågårdmanufacturets sammenbrudd ble også driften ved datterbedriften på Eker stanset våren 1786. Det heter i dokumentene at det skjedde av mangel på uld, og det kan vel for så vidt være riktig nok. Noe senere kom imidlertid fabrikken igang igjen for en tid, og var da sammen med spinneriet på Kongsberg knyttet til den nye kledefabrikken på Moss. Ved driftens opphør reiste Just Hoffmann tilbake til København for å søke seg en ny beskjeftigelse. Vanskelighetene ved dugmanufacturet betok ham formodentlig lysten til å fortsette i tekstilbransjen, for noen tid senere kom han tilbake til Norge og da som forvalter ved Odals jernverk. Under oppholdet på Eker har han antagelig kommet i forbindelse med jernverksfamilien Neumann og gjort et fordelaktig inntrykk i denne. Iver Neumann har så sikret seg ham som sin nærmeste medarbeider ved verket i Odalen. Justinianus Gottfried (Andreas ?) Hoffmann er født i København i 1759. Hans far holsteneren Friedrich Hoffmann (1717-1782), opprinnelig en departementsfunksjonær, drev en meget betydelig tekstilindustri med hovedanleggene i København. På sitt høyeste beskjeftiget foretagendet over 500 personer. Heller ikke dette klarte seg i lengden. Efter sin tilbakekomst til Norge ble Just Hoffmann gift i Christiania i 1792 med Anne Margrethe Abelbom. Oppholdet ble ikke særlig langvarig. Han ble syk og måtte på nytt vende tilbake til København hvor han døde i 1803. To av hans sønner, begge norskfødte, kom senere tilbake til sitt fødeland. Den ene, Jacob Ludvig Hoffmann, var den første distriktslege på Ringerike. Den andre, Peter Christian Hoffmann, ble kjøpmann i Christiania. Her var han leilighetsvis i kortere perioder konstituert som adm. direktør for Christiania Bank og Kreditkasse.

Sven Moestue.