Kjeldearkiv:Eker papirmølle (Eikerminne 1963)

Eker papirmølle
av Haakon Fiskaa
(Utdrag fra «Papirjournalen» 22. årgang 1934, side 97-100).

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1963, s.22-28

(Side 22)
I 1800 var det 4 papirverker i Norge, tre ved Christiania og et på Alvøen ved Bergen. Den gang kalte man dem helst for papirmøller, fordi maskinene ble drevet av store vannhjul, slik som det var alminnelig for andre møller, som stampemØller, benmøller, saugmøller o.a. Det var Hans Nielsen Hauge som tok iniativet til papirmøllen på Eiker. Om våren 1800 var han i KjØbenhavn i annet ærend og han benyttet da anledningen til å studere papirverkene i nærheten av byen. Ut på høsten kom han til Norge igjen, og etter et kort opphold på hjemstedet, dro han på reise rundt i Akershus stift. Han kom også til Eiker, og her rådførte han seg med venner og kjente om anlegg av en papirmølle i bygden. Da han dro videre til Hallingdal i begynnelsen av 1801, var det blitt bestemt at møllen skulle settes igang. Arbeidet med reisningen ble til å begynne med finansiert ved pengebidrag fra Hauges venner rundt om. Selv støttet han foretagendet med et mindre beløp som han fikk inn ved salg av sine skrifter. Selve anleggsarbeidet ble ledet av en papirsvenn som hadde vært ved papirmølle ved Christiania, og det var derfor bare rimelig at møllen på Eiker i mange måter kom til å ligne på disse. Om høsten 1802 kom Hauge til Eiker igjen, og han forteller at enda var ikke møllen kommet i drift, men arbeidet med å reise den gikk sin gang. På denne tid synes foretagendet, iallfall i navnet, å være overtatt av følgende seks menn som alle hørte til Hauges krets. Hans bror Mikkel Hauge fra Tune, Torkel Olsen Gabestad fra Trøgstad, Ole Foss og Nils Bråten fra Eiker, Simen Stormoen fra Rollag i Numedal, og Kristen Solset fra Gausdal. Dette interessentskap stod da som eiere av verket, men det er meget tvilsomt om de var det i virkeligheten. Det riktige var nok at dette som andre av de verker

(Side 23)

som Hauge og hans venner satte igang, igrunnen ble bygget for felles-midler, men for å unngå vanskelighet med myndighetene ble enkelte større bidragsytere erklært for eiere. Da Hans Nielsen Hauge kom til Eiker igjen i 1803 var møllen i full drift. Den egentlige leder var Mikkel Hauge som bodde på Hedenstad gård hvor møllen lå. Både han og konen hans, som forøvrig var best kjent under navnet «Mor Inger», forsøkte her å gjennomføre visse kristelige grunnregler både når det gjaldt det daglige privatliv ved verket og med hensyn til arbeidsforholdene. Det viktigste og mest iøynefallende trekk var den felles husholdning som de stadig førte ved møllen så lenge de bodde der. Alle arbeidere spiste ved samme bord som bedriftsherren og «Mor Inger» forestod husholdningen. Fra først av fikk ikke arbeiderne lønn, men fullt underhold. Denne ordning ble imidlertid snart gitt opp etter arbeidernes eget ønske, idet de heller ville ha lønn og få fradrag i den for kost og losji. Slik ble det også, og det overskudd driften ga ble delt mellom parthaverne. Men Eker Papirmølle ble også et sentrum for Hauges lære og et meget søkt sted for hans tilhengere. Der rådet en storartet gjestfrihet mot alle som kom dit, ingen ble avvist men vel mottatt og hjulpet med mat og annet i kortere eller lengere tid. Som følge av dette, og også for å støtte sektens foretagende, ydet velstående «venner» rundt i bygdene villig vekk sine tilskudd til hushold-

(Side 24)
ningen på Hedenstad i form av alskens matvarer, fisk, kjøtt og også kreaturer. I 1805 besøkte justisråd Chr. Pram, Eker papirmølle, og han uttaler følgende om verket: «Der er to bøtter og maleverke (Hollendre). Alting synes troligen copiert efter Møllerne ved Christiania; Bygningen er yderst ubequem og kneben; og alt sees tydelig anlagt på å koste så lidt som mulig. Foruden et Tømmerhuus på 3 etager, stod ennu et i bygning, som er bindingsverk. Alle husene ere ellers almindelige trebygning.» Disse opplysninger forteller oss at verket ikke var så rent ubetydelig, to hollendre og to bøtter som stadig var i drift kunne nok levere en ganske stor «masse», iallfall etter den tids forhold. Vi så da også at foruten et tørrehus på tre etasjer som allerede var i bruk i 1805, hadde man enda et under bygning. Dette tyder på at driften allerede da var blitt så betydelig at der måtte utvidelse til, hva vi forøvrig også får bekreftet av følgende uttalelse: «Kludene fåe de rundt omkring fra landet, også fra Trondhjem har bogtrykker Stephensen skaffet dem ei ubetydeligt Qvantum. De betaler 2 til 4 skilling for pundet levert på stedet, men det sies nu å være kommet såvidt, at de for de bedre kan vedståe å give 6 Skill.» Verkets økonomi tillot også allerede etter ca. 2 års drift et pålegg på kluteprisen på 2 skilling pundet. Under vanlige forhold ville man måtte karakterisere dette som et gunstig resultat, men det kan neppe forklares ut fra økningen i produksjonen alene. Av stor betydning var det sikkert også «at sectens tilhengere afgive til Værket deres Klude gratis, og at de transportere de der kjøbes, gratis derhen.» Det var sikkert ikke ubetydelige beløp verket sparte på denne måte, og det sier seg derfor selv at driften måtte lønne seg tilsvarende bedre. Det var forøvrig ganske betydelige kvanta kluter som skulle til, og da man bare kunne bruke filler av ufarvet tøy, som lin 0.1., var det nok ofte vanskelig å skaffe tilveie det nødvendige råstoff. Hans Hauge nevner selv at han stadig oppfordret folk til å samle på kluter og sende dem til papirmøllen. Om arbeidsstokken ved møllen vet vi mindre. I 1805 ble det sysselsatt «50 til 40 mennesker», ved verket, men for å holde det i stadig drift ville det kreves ca. 60 mennesker. «Der er imidlertid kun en eneste årfast og bestandig Betjent, nemlig Papiirmagersvenden fra Christiania, der især bruges som formbinder. Han er det eneste i papirmagerkunsten oplærte menneske, og har oplært eller oplære bestandig dem som her sysselsettes». Det opplyses også at bare en av dem som bodde på verket var gift. Der siktes rimeligvis til Mikkel Hauge selv, idet hans kone jo forestod husholdningen. Er dette riktig

(Side 25)
må arbeidsstokken forøvrig ha bestått utelukkende av enslige personer, og da vi vet at man fikk sine arbeidere fra forskjellige bygder, ofte kanskje slike som kom til mØllen for å søke hjelp eller nyte gjestfrihet, undertiden muligvis sendt dit av «vennene» eller Hans Hauge selv, forstår vi hvorfor Pram kunne uttale at «Menneske-besetningen meget ofte foråndredes, og få opholde seg der lenge ad gangen.» At slike gjester i større eller mindre grad også ydet arbeide for kost og losji er nok sannsynlig, og når vi så erindrer at en god del av matvarene var forært til mØllen av venner rundt om, forstår vi at arbeidsutgiftene nok kunne bli både små og umerkelige. At dette forhold i forbindelse med de billige kluter nok skulle bringe overskudd på driften, er lett forståelig. Hermed er dog intet uttalt om hvorledes dette overskudd ble anvendt. Som oftest ble det sikkert nyttet til fremme av Haugianismen. Blant arbeiderne var det jevnlig 12 a 16 kvinner «som sysselsættes med at opsprette og skjære Kluderne (man har ingen machanisk Kludehakker), eller sortere og pakke Papiir». Det tilføyes også at alle kvinnene var «mere end almindeligen tåleligen vakre, ingen Gamle, ingen KrØblinge eller Vanføre.» Det var nok alminnelig enda at man brukte gamle og skrøpelige personer, delvis også barn, til sorterings- og pakningsarbeidet i papirmøllene her i landet. I daglig omgang og all sin vandel levet medlemmene av det lille samfunn ved Eker papirmølle etter sin store mesters lære. «Alle av begge kjønn vedligeholder Sectens sagtferdige, andægtige eller melancolske Mine og Andstand» heter det, og arbeidet ble utført samvittighetsfullt og iherdig med friØkter innimellom som gjerne ble nyttet til små oppbyggelige sammenkomster. Om selve driften har vi sparsomme opplysninger. Om vinteren stod gjerne verket så lenge elven var islagt. Det store vannhjulet stod jo i fri luft og ishindringene kunne nok derfor bli så store at man fant det fornuftigst å stanse verket. «Hvormeget gjøres og hvad Quantum klude man forbruger, samt hvorledes man balancerer, er ikke kjent. Det synes å være sant som der siges, at Haugianerne ikke ynde Bogholderi eller Regnskap, hvilke de ansee verdsligt og syndigt; dog føres der en Art af Kassabog». Fra andre av Hans Hauges virksomheter kjenner vi til at tilhengerne av hans lære gjerne sendte både rede penger og varer til ham i blind tillit til at han ville forvalte alt til felles beste og 'ærens utbredelse. Ingen fordret regnskap. At denne praksis også ble brukt ved Eker Papirmølle, iallfall de første årene, er nok rimelig. Men hensyn til produksjonsmengden uttales det at «sålenge verket er i drift, skal der virkes en 12 a 14 Riis av de forskellige Sorter Papiir

(Side 26)

om dagen». Dette skulle representere mellom 2-3000 ris årlig om vi antar at det var regelmessig drift en 6 a 7 mdr. om året. Kvalitativt stod papiret fra Eker mølle meget høyt, iallfall de bedre sorter. I Universitetsbiblioteket i Oslo finnes der en gammel notisbok som stammer fra Eiker hvor den i sin tid tilhørte noen av Hauges venner. Den er laget av hele folioark som er brettet sammen til 16-sidige legg som innbyrdes er heftet sammen med tråd. Boken er skrevet i 1808, altså i de første årene etter at man fikk papirmøllen igang. At Haugianerne der i bygden, og også andre steder, konsekvent dekket sitt papirbehov fra sektens egen mølle, må vi kunne anse for gitt. Det skulle derfor ligge nær å tro at det papir som er brukt i denne boken må være laget ved Eiker Papirmølle. Med stor møye har det lykkes å rekonstruere vannmerket i papiret, og detaljer i dette overbeviser oss da også om at det er papir fra Eiker vi har for oss. Merket består av en bikube på sokkel omgitt av en dobbeltsirkel. På sokkelen finner vi MT som antagelig refererer seg til forbokstavene i Mikkel Hauges og Torkel Gabestads fornavn. Disse to var jo verkets hovedinteressenter. I arkets annet blad finner vi dessuten initialet E P F som utvilsomt er forkortelsen av navnet: «Eger Papiir Fabriqve.» At man valgte bikuben som papirmerke tør være mere enn en tilfeldighet. Den symboliserer iallfall ganske godt virksomheten ved møllen, med en jevn strøm av bidrag i form av matvarer, råstoffer, penger o.a. fra «vennene» rundt i landet. (se fig.)

(Side 27)

Eiker Papirmølles vannmerke 1808. Eiker Papirfabrikks vannmerke 1858. (forminsket). (forminsket). I 1810 gikk Nils Bråten ut av interessentskapet, idet han da overtok et garveri ved Hokksund som haugianerne eide. Samme år ble også Simen Stormoen løst ut med 2.500 Rdl. Han hadde neppe vært aktiv deltager, men stillet rimeligvis dette beløp til disposisjon for Mikkel Hauge og Torkel Gabestad da de overtok møllen i 1802. Vi vet iallfall at Stormoen også ved en annen anledning beredvillig ydet et ganske betydelig lån til en bedrift som Hans Hauge satte igang. Det er derfor sannsynlig at transaksjonen i 1810 i grunnen bare var tilbakebetaling av et lån som Stormoen hadde ydet møllen ved starten. I 1812 hadde 18 personer arbeide ved møllen, derav 10 menn. Tallet er påfallende lavt sammenlignet med de 80-40 personer som nevnes i 1805. Man skulle tro at det hadde funnet sted en ganske sterk innskrenkning i driften. Forklaringen må dog snarere søkes i den livlige og jevne tilgang på arbeidskraft som møllen hadde på grunn av den rolle den spilte innen sektens liv i 1805, men som ikke lenger var aktuell interesse i 1812 etter at Hans Hauge var fengslet og forfølgelsene mot hans tilhengere begynt. Arbeidsstokken hadde nok derfor karakteren av å være stabil og fast i 1812, mens den var høyst variabel i 1805. Det er forøvrig bare få opplysninger vi finner om Eker papirmølle i årene framover. Omkring 1820 gikk også Ole Foss ut av foretagendet og Kristen Solset nevnes ikke uten om den ene gang da driften ble tatt opp i 1802. De to gjenværende parthavere, Mikkel hauge og Torkel Gabestad, er fra nu av eneeiere av møllen, og det daglige tilsyn med virksomheten hadde Mikkel Hauge som han hadde hatt det inntil da. Produksjonen øker jevnt utover i årene. I 1835 var det således 24 faste arbeidere ved verket og dessuten 6 dagarbeidere. En ganske betydelig økning i arbeidsstyrken siden 1812. Fem år senere var det 26 faste og 6 dagarbeidere. I 1885 produserte mann 2200 baller papir, deri også medregnet 1. og 2. sort skrivepapir, og i 1840 2000 ris.

(Side 28)
Mikkel Hauge døde i 1845 og Torkel Gabestad 2 år senere. I de følgende 10 år ble bedriften drevet av deres arvinger, men det viste seg her som så ofte ellers at ledelsen var kommet på nye hender. Produksjonen gikk sterkt tilbake og i femåret 1845-50 sysselsatte verket bare 10 mann, i femåret deretter 11 mann. Det var derfor en bedrift i sterk tilbakegang og dertil et anlegg i forfall, som de to Drammensere Harald Lyche og Erland Kjøsterud kjøpte i 1855. De kostet atskillig på verket og gjennomførte flere forbedringer. Den første tiden øket de da også produksjonen til 5200 ris skrivepapir av forskjellig kvalitet, og dessuten hadde de tatt opp produksjon av bokpapp. Omkring 1860 lå imidlertid produksjonen nede, idet verket bare sysselsatte 7 arbeidere en tid og produksjonsmengden ikke utgjorde mere enn 550 ris skrivepapir foruten 1760 bunter papp. Men i 1865 hadde driften tatt seg opp igjen, så da arbeidet det 29 mann ved verket og produksjonen var 1227 ris papir, og 41.4 tonn papp. Helt fra driften ble tatt opp i begynnelsen av 1803 til først i 1870 årene ble alt papir laget for hånd. Kvaliteten var hele tiden meget god, og motivet med en bikube i vannmerket som ble brukt fra først av, tok også de nye eiere opp i sitt papir i 1855. Det merke de benyttet består av en bikube på sokkel anbragt i et firkantet skilt som er omgitt av dekorative ornamenter. (Se fig.) Papiret var dessuten forsynt med navnet på verket og initialet «K & L», som refererer seg til forbokstavene i firmanavnet Kjøsterud & Lyche. Papirmakeriet etter den gamle metode kunne imidlertid ikke konkurrere med de moderne papirmaskiner som allerede var kommet i bruk også her i landet. Bentse papirmølle ved Akerselven fikk sin maskin allerede i 1838 — forØvrig den første i landet — og andre verker var kommet etter. I 1871 synes Eker papirfabrikk å ha fått sin maskin, men da eierne i de nærmeste årene kom til å interessere seg sterkt for en kombinert tremasse og papirfabrikk som det var meningen å få istand ved Geithus, synes driften ved det gamle verk etterhvert å bli av underordnet betydning, og da møllen brant i april 1879 ble den ikke bygget opp igjen.