Kjeldearkiv:Hushjelp på 1930-tallet

Hushjelp på 1930-tallet

Det var en liten skrive-feide i Nordstrands Avis på våren 1931 og temaet var ”Hushjelp-spørsmålet”. Avisen anmodet en husmor om å uttale seg om saken og først og fremst om problemet med å skaffe hushjelper. I forkortet form gjengir jeg hennes innlegg:

Husmødrene her ute må jo være fullt oppmerksom på at forholdene her og inne i byen er vesentlig forskjellige. I byen går man mer og mer over til å betrakte husarbeidet som annet fagarbeide, dagarbeide med bestemt arbeidstid og bopel utenfor arbeidsstedet. De spesielle boligforhold har der frembragt denne utvikling, og jeg tror at alt i alt vil denne utvikling bidra til å heve husarbeidets anseelse. At det er nødvendig, er vel noget vi må innrømme – hvis vi vil være ærlige. Her ute gjør boligforholdene at man vesentlig er henvist til den gamle og efter manges mening hyggeligere ordning; hushjelpen bor på arbeidsstedet og hører med til husstanden. Men til det siste vil jeg gjerne få føye til, ofte i forskjellig grad. Sikkert har hushjelpen i en rekke bra hjem gode kår, rimelig arbeidstid, bestemt fritid, lønn efter fortjeneste og det nesten viktigste av alt; vennlig og god omgang både fra voksne og barnas side. Og jeg tror at de fleste hushjelper gjerne ser gjennom fingrene, om det skulde skorte litt på disse første ting, hvis bare denne siste betingelse er tilstede. Men en ting må husmødrene være oppmerksomme på: det er ikke alltid morsomt å være hushjelp. Riktignok tror jeg man kan si at hjemmene ute hos oss stort sett er gode, hyggelige og gode å tjene i. Når det allikevel er vanskeligheter ved å skaffe hjelp, tror jeg grunnen oftest kan være å søke i andre forhold. Har De tenkt på hvor lite morsomt det er for en hushjelp her ute å få sin skatteseddel? Den lyder gjerne på et par og seksti kroner, mens hennes veninde inne i byen som har samme lønn får en skatt på ca. førti kroner.

Reisepenger

Så er der reisepengene. Mange piker får reisepenger utenom lønnen; men ikke alle. Ca. fem kroner måneden går sikkert med. Og reisetiden ut og inn tar ofte en time bort av fritiden. Så er det dette med siste tog og siste bil. Er man ute på en spesiell morsom fest - og det kan da også hende en hushjelp - og man for en gangs skyld kan glemme klokken, da er gjerne hundreogett ute. Der er ulemper ved å bo utenfor byen og større for en enslig hushjelp enn for andre. Og tenk på de mange lite hyggelige veiene her ute i mørke høstaftener. Ikke alltid er hushjelpen så heldig å ha en veninde i nabolaget. Mange steder er det ikke så godt forhold mellem naboer at man ikke engang ønsker en intim omgang mellem hushjelpene. Jeg mener at vi husmødre bør søke å opveie disse ulemper ved efter beste evne å gjøre det dobbelt hjemlig og godt for de unge piker vi får i våre hus. La der være en god stol på hennes værelse. Sørg for at hun kan ha det varmt og hyggelig der i sine fristunder. Har De for eksempel tenkt på hvordan et radioapparat, gjerne et hjemmelavet og billig, kan forandre og forbedre en nokså trist og ensformig tilværelse? Sørg envidere for at hun på fridager, når den bestemte buss eller trikk.

Forskjellsbehandling

Ikke alle kan gi høy lønn. Men sørge for at hushjelpens sengeklær for eksempel er like rene, hele og varme som ens egne, det må man ha råd til. Og samme mat i kjøkken som i spisestue. Dette vil de fleste si er unødvendig å nevne; men jeg kjenner en familie som har høns. Familien selv spiste egg til stadighet, hushjelpen fikk aldri smake ett. Jeg gjør oppmerksom på at denne meddelelse har jeg ikke fra hushjelpen, den stammer fra herren og fruen selv, som anså den som en selvfølgelighet. Men de innrømmet at det ofte var vanskelig å få kokt eggene uten at hushjelpen fikk se det. Ikke ovn på pikeværelset var der, og over 20 minutters mørk vei til holdeplass. Lønnen på dette lite hyggelige sted var 40 kroner per måned, men derfra trukket verdien av alt som gikk i stykker. Hushjelpen blev benyttet til tungt havearbeide, men brødskivene ble talt. Dette belyser de forhold som jeg tror kan være årsak til den dårlige tilgang på hushjelp. En sådan husmor ødelegger for mange andre. Å gi råd til andre er ikke så morsomt. Men kunde vi ikke alle som én prøve, så godt som det lar seg gjøre, å behandle vår hushjelp som vi gjerne vilde at andre skulde behandle vår datter? Husmor i 20 år.

Samme måned fikk ”Husmor i 20 år” svar. ”Husmor i 20 år” skriver godt hr. redaktør, næsten for godt. Å være hushjelp hos dette menneske må være lett, hvis hun virkelig praktiserer de ideer hun gjør sig til talsmann for. Men det er vel tvilsomt, tenker jeg. Det er så lett å skrive, lett å fortelle andre hvordan de skal være når man sitter på sin grønne gren selv. Jeg er verken husmor eller hushjelp, men en ”ung datter” her ute i sognet. Og når jeg skriver til Dem, så er det ikke på egne vegne, men for en annens skyld, som jeg holdt av. En veninde - en søt og dannet ung pike - som var hushjelp her ute i tre år. Hun er det ikke mer, hun holdt det ikke ut lenger og reiste herfra.

Det var et slit

Hun var bare 24 år, hadde artium og var kortsagt dame. Hun behøvde for den saks skyld ingen huspost, hun var datter av en rik mann, men hennes far var en streng herre som forlangte at hun skulde bestille noget. Kontor kunde hun ikke fordra, så blev det huspost. Hun var et dyktig og greit menneske, usnobbet og beskjeden. Hun fikk en post her ute hos en familie med barn. Mannen var sjelden hjemme - heldigvis, og fruen var svært ofte i byen. Det var jo så greit, man hadde da ved Gud hushjelp og ”en kone til grovarbeidet”. Så het det vel i husmorforeningen, men jeg vet hvem som gjorde grovarbeidet. Jeg vet også hvem som gikk oppe med det minste barnet om natten, hvem som kledde og gav de andre mat og fikk dem av sted til skolen og som holdt deres tøi og lekselesning vedlike. Jeg vet også hva fruen sa når det behaget hennes nåde å ta imot frokosten på sengen utpå formiddagen, og jeg kunde fortelle Dem hvilke instruksjoner ”piken” fikk hvis gemalen var ventendes hjem. Så var det formiddagschokelade til fruens veninder og så var det middag. Og så kom barna hjem, og så kom det besøk igjen. Og så skulde veslebror hjelpes i regningen og så var det tusen andre ting. Og så gikk fruen, enten til byen eller til en veninde. Når hun så kom hjem var huset i orden, barna iseng og aftensmaten ferdig. Og så trakk fruen sig tilbake hvis hun da ikke følte trang til å holde sin hushjelp med selskap, d.v.s. ”fortelle litt” om sine veninder eller lignende. Eller låne en bok av hushjelpen. Det var slit fra 6-6.30 morgen til langt på natt hver eneste dag. Og fikk min veninde en pust, var det å trekke sig tilbake til ”pikeværelset”, et lite trangt rum med kalle, hvite møbler, en divanseng og ingen ovn. Om vinteren satt hun på kjøkkenet og varmet sengklærne før hun la sig, om sommeren fikk hun ikke sove på grunn av heten i det lille trange rum. Radio, sa De? Hva skulde hun med den? Når skulde hun benytte den, mente De? Tror De en dødstrett hushjelp som aldri får sove ut bryr sig om å høre på radio? Ånei.----

Holdt ut i tre år

Men var fruen ille, var gemalen verre. Når han kom hjem, blev fruen så blid, så blid. Og det var ikke ende på stasen. Men gemalen sa ikke stort. Han nød sin frihet og lot slaven varte sig op. Fra dypet av en stol lød hans ”Herskerstemme” gjennem huset dagen lang, og slaven løp fra kjeller til loft efter alt han skulde ha. Takken var ironi og det som var verre. ”Du legger på dig, Anna! Har du noget fast følge du da, Anna?” Og så disse øinene som fulgt henne der hun gikk og stod. I tre år holdt hun ut i dette ”dannede” hjem. Hennes fine natur led under samværet med herskapet hun trælet for, men hun var tapper og holdt ut. Tilslutt orket hun ikke mer. Hun kunde kjøpt hele villaen med inventar og herskap og det hele og tilslutt kokte hun over og sa det. Resultat: ”Så De er datter av hr. N.N. Så – å, - ja, jeg har jo hatt en anelse! Så --- ja, De kan slutte i morgen,” sa fruen. Min veninde sa intet, hun tok sin kuffert og gikk. – Siden kom der vel en ny slave. Ånei, her. Redaktør, det er ikke så mange her ute som svarer til ”husmor i 20 år”s krav. Det er nok flere av den annen sort – selv om de er aldri så meget den og den. Det er vanskelig å være ung pike nu fortiden, hr. redaktør, meget vanskelig, men å være hushjelp – det er ille. Deres ærbødige ”Ung datter”.

Allerede neste uke sto ”husmor i 20 år”s svar i Nordstrands Avis. Dessverre kan jeg ikke si at De skriver ”for godt”. Hvorfor så bitter, kjære unge dame? Det er jo det samme vi vil: Å gjøre husmødrene opmerksomme på forhold som bevirker at kjekke, bra unge piker ofte ikke søker husposter. Og hva mer er, unge dame, husk på ikke å glemme dette Deres synspunkt, hvis De selv blir gift og får hushjelp. Sakens kjerne er at hver ung pike som går inn i husmorstanden, først skulde ha avtjent om ikke mer enn et halvt års lærlingetid under en annen husmor. Vær ikke forarget over at jeg har nevnt radio på pikeværelset. Min hushjelp har iallfall anledning til å benytte sig av den fra 6-tiden og utover, hver dag - frasett den halve time det tar å stelle i stand nogen stykker smørbrød om aftenen. Hva Deres venindes spesielle tilfelle angår, må jeg nærmest karakterisere det som næsten utilgivelig ansvarsløshet fra hennes fars side og grensende til henimot dumhet fra hennes egen side, å bli så lenge i et sådant hjem. Osv. osv.

Jeg spør meg selv om vi har en tilsvarende situasjon i dag med Au pair-piker fra den tredje verden? Hva med den billige arbeidskraft fra Østeuropa, utnyttes den omtrent som hushjelper i gamle dager?

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 34: Hushjelp på 1930-tallet.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 397 den 15.10.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.