Kjeldearkiv:Lillestrøm i krigsårene 1940-1945: Tyskerne.

I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene. Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.

Spørsmål til emnet Tyskerne:

• Husker du noen episoder angående lokalbefolkningen og tyskerne? (barn, sensur, nyheter, annet)

Astrid Bakkefjord (f. 1932):

På slutten av krigen fikk tyskertøsene klippet av hår. Dette ble hengt opp på en tavle med fullt navn. Av og til gikk vi med nisselue, men det var ulovlig.

Gunnar Bakkefjord (f. 1926):

Tyskerne var flinke til å marsjere og synge.

Peder Borgen (f. 1928):

På ungdomslokalet ikke langt fra oss i Brånåsdalen var det en tid en fangeleir for russiske krigsfanger. De drev anleggs- og byggearbeid i Prestegårdshagen. Den tyske vakten gikk av og til bak lokalet da vi_gutter lå i skogkanten nær ved. Da løp vi fram og kastet matpakker til fangene. Russerne kastet ofte tilbake til oss trearbeider de hadde laget "på fritiden". Vi hørte også om russiske fanger som ble slatt (i hjel?) med geværkolber av den tyske vakten.

Av og til kom tyskere og ville gi oss godterier. Under en øvelse - det var noe snø - kom tyske militærkjøretøy - med beIter (små tanks) og herjet rundt på jordene våre – og kom inn på gårdsplassen. Det var sterk støy.

En periode fikk vi nyheter via illegale aviser. Jeg leverte aviser videre en tid, men ba om å få slippe. Jeg var redd. Avisene fikk jeg av Jens Børke på en gård ikke langt borte.

Gro Køhn-Boucher (f. 1942):

Vi hadde en tyskerleir ovenfor huset der vi bodde. Tyske soldater gikk forbi oss, og rett som det var løftet de meg opp og fortalte at en sånn lita jente hadde de også hjemme. De prøvde å gi meg sjokolade - men det likte jeg slett ikke.

Tyskerne kom av og til på husundersøkelse. De lette etter illegale aviser. Det gikk alltid bra.

Tore Breilo (f. 1936):

Jeg -husker innlevering av radioen. Tyske offiserer kom for å inspisere leiligheten vår for eventuell overtagelse (vi bodde nær Volla skole der tyskerne bodde). Heldigvis var leiligheten ikke "bra nok".

Berit Degnes (f. 1940):

Vi sydde gardiner av en fallskjerm min far fikk tak i på et eller annet vis.

Bakker-gården i Lillestrøm/Sørumsgaten ble bombet. Min far har fortalt at han var blant dem som forsøkte å hjelpe til, men de som bodde der druknet (brukne vannrør) før de fikk dem ut fra ruinene.

Gerd Marie Foss (f. 1926):

Jeg var alene hjemme da tyskerne tok husundersøkelse og lette etter mine brødre (5 stk). Min onkel hadde nyheter skrevet på ark og var veldig redd for at noen skulle oppdage det.

Willy Foss (f. 1927):

Vi hadde en nabo som sympatiserte med tyskerne. Min bror ble innkalt av lensmannen fordi han ikke hadde hilst på denne naboen når han møtte ham.

Reidun Gregersen (f. 1934):

Vi hadde ubudne gjester i hagen i form av tyskerhester som skulle beite. Til oss kom samme mannen flere ganger, og det gikk greit, for han hadde studert i Oslo før krigen og snakket ganske godt norsk. Han var bade høflig og forsiktig. Dette var nok i 1944 hvor store deler av Tyskland var utbombet. Han snakket om barna sine som var omtrent like gamle som John og meg, og hadde tårer i øynene da han sa at han trodde ikke han fikk se dem mer.

Samme vinteren var jeg på vei til fots langs en sti som gikk over et lite jorde. Dette var i tussmørket såa jeg så litt for sent at det kom en soldat imot meg. Jeg måtte passere han og var litt redd. Da så jeg at han var en helt ung gutt i uniform, kanskje seksten år, som gikk der ute på jordet og gråt uten engang åa legge merke til meg. Da jeg fortalte dette til mor, husker jeg hun sa at det snart matte være slutt på krigen når tyskerne kunne sette uniformer på stakkars guttunger.

Ellers kan jeg naturligvis huske støvletrampen når troppene marsjerte og sang sitt - Hei li hei lå - hei li hei la - om og om igjen. Alt vi visste var at de hadde ikke noe her å gjøre. De hadde kommet for å ta i fra oss vårt land på alle vis, det fikk vi merke hver eneste dag på tusen forskjellige måter, at de var herrefolket som tok seg til rette og sendte folk i konsentrasjonsleire for ingenting. Men det var nok ikke så mye den enkelte so1dat vi læret å hate. Det var Hitler og alt han sto for som var hatobjektet.

Men jenter som "fløy med tyskerne" ble ikke sett på med blide øyne, det skal være sikkert! Ny-nazistene tror jeg heldigvis ville få problemer med å etablere seg her i dag, og det håper jeg inderlig vil vare. Derimot har jeg i alle år følt det som noe forferdelig at uskyldige barn som fikk norsk mor og tysk far under krigen skulle forfølges for noe de var totalt uskyldige i.

Mor hadde en venninne som het Hjørdis Bunes. Hun leverte mat til norske gutter som "lå på skauen" under krigen. Hun hjalp dessuten ei ung jødejente ut fra et sykehus og over til Sverige. Etter hvert måtte hun selv også komme seg over grensen sammen med datteren som var omtrent på min alder. Hun måtte vasse gjennom skogen med snø til livet og med datteren på ryggen, hadde dårlige nyrer og ble alvorlig syk etter den iskalde marsjen som varte i mange timer. Hjørdis, kalt Tutta, døde like etter freden kom. Hennes datter Kari, gift Bjøran, hadde en fantastisk mor, en av de mange som ga alt, og fikk bøte med livet.

Mor oppbevarte en radio som skulle videre til Hurum neste dag. Alle radioapparater var inndrd dødsstraff å trosse forbudet. Akkurat den dagen ble det husundersøkelse i Solheimsgata. Tyske offiserer gikk fra hus til hus. Mor så dem komme, men hadde ikke noen mulighet til å slippe ut med radioen. Da kommer en dame, som var av tysk herkomst og beryktet nazist, nedover gaten. Hun stopper og snakker med offiseren både vel og lenge, så de glemmer nr. 11 og går til neste hus! Mor var skjelven hele resten av dagen.

Radioen ble fraktet til Hurum, men der var det razzia og tyskere over alt, så i panikken som oppsto havnet radioen på bunnen av et tjern, fikk vi vite senere. Det hendte det ble mye anstrengelse til liten nytte. Men min onkel i Skedsmogaten 30 hadde krystallapparat ned felt i stuegulvet og fikk inn London under hele krigen, noe jeg kom over ved en tilfeldighet en stund før fredsdagene, og ble høytidelig avkrevd taushetsløfte.

I de senere ar har vi fått vite om en kraftig radiosender som var i bruk av undergrunnsbevegelsen her i Lillestrøm under krigen, og aldri ble oppdaget av tyskerne. Den var plassert i en dyp jordkjeller som ble fjernet for få år siden da det skulle bygges på huset i Fetveien 240. Historielaget var der før rivingen og tok bilder. Motstandsfolk kom fram til jordkjelleren ved å følge et bekkefar som gikk mellom bebyggelsen og utmarka, men som for lengst er regulert og borte.

I nærheten av Årasen stadion lå en fangeleir for russiske fanger. Vi ungene fikk av og til litt brød eller noen lomper vi kunne stikke under gjerdet til fangene. Vi visste godt hvi1ke tyskere som snudde ryggen til, og hvem som ville jage oss.

Jeg var skremt av de magre mennene som hadde avispapir surret om føttene om vinteren og hyssing som holdt papiret på plass, men syntes også fryktelig synd på dem. Da freden kom var vi så glade da vi sto nederst i Sørumsgata og vinket til dem som hadde overlevd og skulle få reise hjem til sitt eget land. De hadde fått karameller og drops av Røde Kors som de kastet til oss og vinket og smilte tilbake. Det gikk mange år før vi fikk greie på at disse mennene ble sendt direkte til fangeleire i Sibir av sine egne russiske myndigheter. Til dags dato kan jeg ikke høre russiske mannskor uten å få trang til å gråte.

Liv Halla (f. 1935):

Vi bodde ved siden av Folkets Hus, hvor tyskere var stasjonert. Det hendte vi var "bortom" der (fikk egentlig ikke lov) og fikk smake stump og ride på hester. De var snille, husker jeg.

Rakel Halseth (f. 1920):

Vi hadde østerrikske soldater i Metodistkirken, som var vår nærmeste nabo. De fikk låne en stor kjele og et stort melkespann, det var bare unge gutter. Da de kom tilbake med spann og kjele, lå det stump (det var mørkt brød) og sitroner i bunnen.

Edel Ludwigsen (f. 1939):

Jeg bodde nær Folkets Hus på Lillestrøm, og der holdt tyskerne til. Jeg kan aldri huske at jeg følte noen redsel for tyskerne. Vi løp ofte etter lastebiler med tyske soldater og ropte: "Has du drops"? Ved et tilfelle hadde vi tyskere liggende. Overalt i hagen vår .- de hadde en slags øvelse. En gang i mitt liv har jeg sittet på en hesterygg. Det var under krigen. Jeg var sammen med min lekekamerat Rolf, og vi fikk begge sitte på hver var flotte hest mens tyskere gikk ved•siden av og holdt i tømmene. Stor stas!

Min far måtte Ievere en stor, flott våpensamling og selvfølgelig radioen. Dette var jo ikke lovlig under krigen. Vi fikk aldri dette tilbake etter krigens s1utt.

Betzy Perger (f. 1934):

Svenske aviser ble i all hemmelighet levert på døren. Min bror hadde mottagerapparat (krystallapparat) i hønsehuset. Arrestasjonen av div. kjente, fedre av venner og venninner, husker jeg godt. Jeg husker at barn av nazister ble behandlet som luft.

Lasse Åberg Pettersen (f. 1939):

Jeg husker blendingen. Gardinene ble brent i gatene ved frigjøringen: Det var sperreballonger over byen.

Som liten kjørte jeg på en tysk offiser ved Sognsvann i en bakke, mine foreldre holdt seg da på god avstand.

Ellen Raft (f. 1929):

Jeg husker 1940 (10. april): Tyskere marsjerte opp Storgaten. De skulle til Kjeller.

Asbjørg Samuelsen (f. 1939):

Pappa fortalte at han ble stoppet av tyske vakter ved Fetsundbrua med et glass tanndråper i lomma. (Jeg sleit med tannutbrudd). Med gevær i ryggen fikk han fortalt hva glasset inneholdt, det var ikke nitroglyserin som vaktene trodde. Han fikk sykle videre etter en stund.

Jeg hørte om illegale aviser som jeg skjønte ble smuglet inn og ut av huset vårt. Radioen var levert inn og nyheter ble fortalt fra den ene til den andre; noen hadde radio godt gjemt.

Jeg husker et bilde av meg selv 17. mai. Opprinnelig var bildet med et forbudt, norsk flagg. Det ble sensurert bort. av fotografen som fremkalte filmrullen.

Arild Stjernesund (f. 1940):

Vi fikk drops og annet av snille tyskere.

Ingrid Syversen (f. 1929):

Noen av tyskerne i Lillestrøm var innkvartert i Folkets Hus. Jeg har ingen vonde minner om dem, tvert imot. De var veldig interessert i å snakke med oss ungene, og vi fikk ofte sukkertøy av dem selv om vi ikke fikk lov til å ta imot av foreldrene våre.

Jan Syversen (f. 1934):

Vi måtte levere radio, og to ganger husker jeg vi hadde husransakning.

Anonym 2 (f. 1923):

Vi som var unge, "så dem (tyskerne) ikke", men vi var redde. Venner av meg ble skutt i "skauen" når de tok imot slipp fra fly. Radioen var inndratt, men vi hørte «stemmen fra London» illegalt.

Anonym 3 (f. 1925):

Radioapparater måtte leveres inn, men enkelte trosset dette og hadde tilgang til «stemmen fra London» (Øksnevad) hele krigen. Tyskerne okkuperte hus, og vi måtte flytte i en hytte i Rælingen.