Kjeldearkiv:Livet på Nitelven Bruk i Lillestrøm i gamle dager

I denne minneteksten fra boka Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie redigert av Odd Lindbæck, Odd Stjernesund og Reidun Glømmi, fortelles det om livet på Nitelven Bruk i Lillestrøm på 1800-tallet. Sagbruket het opprinnelig Ekelund Dampsag, deretter Nitelven Brug og senere Egeberg Brug, men folk på stedet kalte den Breiensaga etter eieren Kjøsterud, Breien & Co som kjøpte saga I 1874. Det er uvisst hvem som har skrevet denne udaterte teksten.

«Livet på Nitelven Bruk i gamle dager

Nitelven bruk var et av de eldste i Lillestrøm, bygget i 1860-årene. Et par ganger hjemsøkt av branner og opp gjennom årene forandret og modernisert. Fra den høye sagpipen sto røyken opp når sagbruket var i drift, og svart sot falt ned i området, ikke minst på arbeiderboligene i nærheten. I arbeidstiden hvinte det fra sagbladene fra klokken seks om morgen til klokken atten om kvelden og ofte hele natten med. Når sirkelbladet skar seg inn i en stor kvist i planken, ble lyden klart skarpere. Arbeidet gikk sin vante gang – det ga brød til mange sultne munner.

I årenes løp hadde mange tusen tømmerstokker blitt skåret opp av disse sagbladene, og planker, bord og vedkapp sendt med jernbanen inn til Christiania, men også en god del solgt til boligbygging i Lillestrøm og områdene rundt. Nitelven bruk hadde skiftet eier et par ganger, likeså bruksfullmektiger, men mange av arbeidsfolkene hadde virket der under forskjellige eiere. Et par av dem, de litt oppe i årene, var kommet dit da bruket startet opp, arbeidet der og bodd i arbeiderboligene hele tiden. Per Smed, f. eks. begynte i smien i ung alder, gikk i læren og siden vært brukets smed i mange år. En dugelig kar som kunne sine ting. Det kunne hende at trallegangen gikk i stykker og trallene løp av sporet. Da var han på pletten og ordnet opp. Små, pene hamrer smidde han og satte skaft på. Min far, Christian Tollefsen, var på den tiden bruksfullmektig ved Nitelven bruk, ved en anledning troppet jeg opp med smedens ukelønning, og da forærte Per Smed meg en slik fin smidd snekkerhammer. Det syntes jeg var en fin gest og hyggelig oppmerksomhet for en unggutt.

Smien lå inntil maskinhuset, bortenfor der igjen fyrhuset. Når smeden skulle avrunde en eller annen glovarm del fra essen, ropte han på fyrbøteren Ole, som tok den svære smedhammeren og banket ivei, mens Per jevnet ujevne kanter med sin langt mindre hammer. Gnistene føyk omkring dem, over nesten hele smien og langt inn på gulvet i maskinhuset.

Maskin- og fyrhusene var svært viktige for dampsagenes funksjon og drift. Fyrhusets varme skaffet det store trykket som skulle til for å drive selve dampmaskinen. I maskinhuset var det montert store svinghjul på dampmaskinen. I maskinhuset var det montert store svinghjul på dampmaskinen, og på disse hjul gikk tautrekk av store dimensjoner ut som overføringer til de forskjellige sager og andre maskiner ute i selve sagbruket. På grunn av brannfaren lå gjerne fyrhuset helt i utkanten av den forholdsvis store husklyngen som utgjorde hele sagbruket, men likevel ble det i årenes løp slått fast at nesten ”alle” sagbruksbrannene startet inne i eller i nærheten av fyrhusene.

Av Per Smeds og Ole Fyrbøters arbeidsplass finnes nå i ettertid ingen bygninger eller andre handfaste ting fra driftstiden. I den lange perioden skiftet man eiere og daglige ledere, og ikke minst navn på dette sagbruket; Ekelund Dampsaga (Tandbergdaga), Nitelvens Dampsag (Breiensaga), Egeberg Bruk og endelig fra 1939-39, Skedsmo & Egeberg Bruk.

Lillestrøms eneste sagbruksbygning (i 1996) med tilknytning til selve driften, som står igjen etter den lange trelastepoken er dampmaskinhuset ved Lillestrøm Dampsag & Høvleri. Også selve dampmaskinen står fortsatt inne i bygget slik den sto når den var i full drift. Dampmaskinen er en svensk Bolindertype fra 1899 med to trykksylindere. Maskinhuset har sin beliggenhet nede mot Nitelven på baksiden av Skedsmo Rådhus og Justisbygget.»