Kjeldearkiv:Nordstrands Bad og Nordstrandaffæren

Nordstrands Bad og Nordstrandaffæren

Et badeanlegg høres kanskje ut som et fredelig tiltak. Men ikke når det i tillegg er revyteater der. Og ikke når det drives gjøn med det militære fra scenen. Og ikke når året er 1901.

Nordstrand Vels årsberetninger er fulle av spennende stoff, blant annet har Finn Erhard Johannessen en beretning med overskriften "Nordstrands Bad og Nordstrandaffæren i 1901". Historien er noe forkortet.

I 1886 kjøpte trelasthandler Søren Sørensen en eiendom ved nåværende Vingolfveien, og i løpet av et par år førte han opp den digre hovedbygningen og flere sidebygninger som fikk navnet ”Nordstrand Sanatorium”. I juni 1888 kjøpte han en strandparsell. I skjøtet het det at eieren av Nordstrand Sanatorium samt beboere og gjester skulle ha rett til adkomst til strandparsellen over gårdens eiendom.

Sørensen hadde store planer

Formålet var ikke bare å skaffe sanatoriet en strand. Sørensen hadde større planer og dessuten en samarbeidspartner: Christiania Bryggeri. Sørensen lånte penger av bryggeriet, og i en avtale av desember 1888 forpliktet han seg til i løpet av neste vår å oppføre en badeanstalt med restaurantlokale på strandeiendommen. Betingelsen var selvfølgelig at det bare skulle serves øl fra Christiania Bryggeri på badeanstalten og på sanatoriet. På et kart fra 1891 er Nordstrand Bad tegnet inn både med badehus nede ved sjøen, og flere større bygninger nærmere Ljarbrochausseen ( Mosseveien). Veien gjorde en sving østover akkurat der Furubråtveien tok av, slik at det ble plass til bygningene på nedsiden. Men Søren Sørensen forsvant fort ut av historien, og i 1899 overtok en ny eier. Han het Karl A. Pedersen, og også han hadde Christiania Bryggeri i ryggen. I Pedersens tid fikk Nordstrand Bad sin storhetstid. Pedersen utvidet anlegget med teatersal og konsertsal, festivitetslokaler, kjeglebane og rutsjebane. Og det var ikke småtterier: I konsertsalen skulle det være plass til 900 personer gruppert rundt småbord og 2000 når bordene ble fjernet.

Ølretten inndratt

Det var daglig dampskipsforbindelse med Kristiania og folk strømmet til. Både for å bade og for å se revy og varieté. Til tider ble det selvfølgelig ganske livlig også på badet. I 1907 eller der omkring ble ølretten inndratt. Dermed forsvant også det økonomiske grunnlaget, og det samme gjorde Pedersen. Storhetstiden var over. Noen, som presten Ole Moe, var godt fornøyd. Han skrev at det var mange koner som hadde klaget sin nød fordi ektemennene hadde brukt opp lønningen på Nordstrand Bad.

Revy med ufinheter

Mange mintes badets storhetstid, og spesielt en begivenhet, den såkalte Nordstrandaffæren i 1901, som i stikkord forløp slik: ”De stormet scenen, rev klærne av en skuespiller, truet skuespillerinnen på livet så hun svimet av, flerret kulissene og ropte brann mens glass og flasker fòr gjennom luften.” Det begynte ganske uskyldig. Revyen på Nordstrand Bad inneholdt en scene med en gardist (spilt av skuespiller Østby) og en barnepike (spilt av skuespillerinne fru Asmundsen) med en liten unge. Mens det ble sunget en vise, forbyttet de ungen og geværet. Det endte med at gardisten presenterte gevær med ungen som hadde vært ”ufin” på gardistens fang. Når publikum senere støtte på gardister i Kristiania, kunne det falle noen spøkefulle bemerkninger om barnepiken fra Nordstrand. Det falt ikke i smak. Og det som var verre, var at gardistuniformen ble vanæret på Nordstrand hver eneste kveld. På et plenumsmøte i Gardekasernen ble det besluttet at den vanærede uniformen til skuespilleren skulle forlanges utlevert, eventuelt hentes med makt.

20 gardister stormer scenen

En vakker sommeraften den 27. juni 1901, var alt klart til en ny forestilling. Publikum hadde funnet sine plasser, og orkesteret hadde stemt instrumentene. Plutselig la badets direktør Pedersen merke til en flokk på over 100 gardister oppe på veien. Han sendte inspektør Olsen opp for å tilby dem gratis forestilling eller iallfall redusert pris. Noen takket ja, mens andre ble stående utenfor. Forestillingen startet, med seks av gardistene strategisk plassert tett oppunder scenen til høyre. Gardistene utenfor kunne høre og delvis følge med. Alt gikk rolig for seg inntil man kom til scenen der Østby som gardist presenterte gevær med ungen. Da stormet alle gardistene inn i lokalet etter tegn innenfra. Inspektør Olsen som forsøkte å stanse horden, ble brutalt skjøvet tilside. På et blunk var femten – tyve mann oppe på scenen. Skuespiller Østby trakk seg skyndsomt unna med en skare av gardister etter seg. Etter å ha falt ned en trapp og atskillige tumulter ble han omsider grepet og ført opp på scenen. Han fikk et slag til venstre øye, men ville ikke av med uniformen. En gardist tok et kraftig tak i nakken så knappene fløy av, og snart var Østby uten uniformsfrakk. Andre trakk buksene av ham så han ble liggende nesten naken på scenen. I mellomtiden gjennomlevet barnepiken, den unge fru Asmundsen, sine mest dramatiske øyeblikk. En gardist kom etter henne med løftet bajonett. ”Rører De meg er De ingen norsk soldat” skrek hun, mens hun holdt på å forgå av skrekk. Det var nok til å ta motet fra gardisten som heller gikk løs på bakteppet med bajonetten. Fru Asmundsen, som hørte ville hyl fra Østby på scenen, trakk seg skyndsomt tilbake til sin garderobe. Men gardistene kom etter, ropte ”Brann” og stormet ut. Hun kom seg opp på scenen, besvimte og våknet ved at hennes mann helte vann over hodet hennes.

Panikk blant publikum

Blant publikum ble det vill panikk da gardistene inntok scenen. Men det ga seg fort, da de skjønte hvem gardistene var ute etter. Snart fløy både glass og flasker gjennom luften, og gardistene fikk både hurrarop og forbannelser. Deretter roet gemyttene seg, og gardistene trakk seg tilbake til kasernen. I de følgende uker var Nordstrandaffæren eller gardistopptøyene på Nordstrand på alles lepper i hovedstaden. Avisene var fulle av innlegg fra publikum som var rystet over gardistenes oppførsel. Saken fikk selvfølgelig et grundig rettslig etterspill. 112 siktede ble avhørt, og 34 vitner forklarte seg. Det store høydepunktet var konfrontasjonen som fant sted 3. august. Samtlige siktede gardister ble kommandert til oppstilling i to rekker i gardekasernens gårdsrom.

Konfrontasjon

Med fullt av skuelystne i alle vinduer skulle direktør Pedersen, Østby, fru Asmundsen og et par andre fra Nordstrand Bad forsøke å plukke ut de seks anførerne og de som hadde forulempet dem. Østby stilte for øvrig i tøfler fordi beina var blitt skadet i tumultene. ”Konfrontationens dramatiske Clou er den unge Skuespillerinde Fru Asmundsens Gjenkjendelsesforsøg,” skrev Aftenposten. ”Det er ikke til å tage Feil av at Guttene værker under det humoristiske i Situationen. Med et Heltemod som er den sande Krigsmand værdigt, forstaar de dog at behærske seg.” Olaf Guldbrandsson tok situasjonen på kornet i en karikaturtegning av opptrinnet i sitt vittighetsblad ”Fluesoppen” som kom ut til jul samme år. I det hele tatt synes det som noe av alvoret og indignasjonen forsvant i løpet av høsten. Både Østby og Pedersen trakk sine anmeldelser tilbake, Østby var blitt bra i beina, og Pedersen hadde oppdaget at hele opptrinnet hadde vært glimrende reklame for revyen. Statsadvokaten og Generalkrigsadvokaten arbeidet videre med de tykke dokumentmappene, og først i november falt dommen: De som hadde deltatt i avkledningen på scenen, ble dømt til åtte dagers militær arrest, og de øvrige til mildere militærstraffer. Slik endte gardistopptøyene på Nordstrand ganske flaut i kakebua.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 80: Nordstrands Bad og Nordstrandaffæren.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 228 den 16.11.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.