Kjeldearkiv:Ode til Toten Museum
Ode til Toten Museum, skrevet i Toten Museums gjenstandsprotokoll av Ingrid Arnulf, 1948.
«Totenbygdenes museum ligger ikke etter alfarveien, Vil Du besøke det, må Du bort fra tog og bussruter. Du må dra fram gjennom stille grender. Du må søke tilbake gjennom svundne tider. Totenmuseet er ikke bare gamle huser og saker, kunstig og kyndig ordnet på en naturskjønn tomt. Det er et helt stykke historie skåret ut av «frihetens morgenrøde.» Fra Du får det første syn av de stolte graner på vakt, fra det første møte med de brede, mosgrodde steingjerder, fanges Du inn i en atmosfære som ennå er fortettet av Eidsvollstidens stemning, av særpregede sterke og svake menneskers seire og nederlag kjærlighet og hat, lengsel og resignasjon. Stenberg har vært kronens eller kirkens eiendom helt fra middelalderen, men Eidsvollsmannen, amtmand Lauritz Weidemann har gitt gården det ansikt som møter os idag. En vårdag i 1802 kom han ridende opp på gården fra Østre Toten, hvor han bodde som sorenskriver. Hans tanker var ikke ulik våre egne idag. Verden stod i brann, fremtiden var en mørk gåte. Den unge karen så Mjøsa skinne gjennom vårlauv mot de lange, fjerne blåner. Han ante at det gikk mot blodige barkebrødstider. Men gjennom svarte skyer skjøt ogsaa glimt av håp: Han drømte sikkert alt da om frigjøring og gjenreisning av dette skjønne vårlandet. Og plutselig visste han med sig selv, at heroppe, høyt over bygden ville han bo og kjempe og møte det som kom.
Weidemann skapte et storstilet hjem. Bygninger reiste seg om det svære tunet, lien nedfor blev ryddet til park. Han var selv med høyt og lavt, ute og inne, for å få alt saa solid og stilrent som mulig. De dygtigste folk ble hentet til alt arbeid. Derfor er dette sted blitt en levende forstelling om den tids smak og evne. Parkens filosofgang, lysthusene, bekken med broene, fortæller om dens trang til romantikk. Kuskebolig, vognskjul og ytre rum i sambygg med hovedbygningen, kjølerummet i spiskammeret, dammen for fersk fisk vitner om begynnende sans for det praktiske. Hvor heftig Weidemanns kjærlighet til stedet var, forstår vi når vi hører at han nesten med en gang søkte om kongelig tillatelse til å la seg og sine begrave der. I liv og i død ville han være på gården sin.
I Eidsvollstiden fór han til og fra Stenberg. Stenberg var hans faste punkt i den lange rekke år han var med å befeste det unge Norges frihet, alltid i brennpunktet av det politiske liv. Denne gården var ikke bare sentrum i administrasjonen for det veldige Christian Amt. Hit kom nyheter og ideer fra hele landet og fra verden utenfor landet. Her har veggene gjenlydt av begeistret sang og svulmende veltalenhet, av het og aktuell diskusjon. Weidemann var «ekte patriot av det reneste skarlagen», men han var også en sønn av den store revolusjon. Han hadde ytterlige demokratiske ideer, ville foreks. ophæve all bygsel og leilendingsskap på privat eiendom. Han hadde sosial følelse og skapte landets første hospital. Men landbruket var likevel hans hjertebarn, han kjempet for alle nye tiltak her og ble kaldt «bondens ven og taler». Av vesen var Weidemann likevel den arrogante embetsmann, det kunne gnistre godt når han mødte de stolte, bevisste odelsbønder. Levende optatt av alt som rørte sig på gården, i landet, i verden var denne mektige herre helt til han som giktkrøket olding satt i sin røde seng inne i kammerset med de blinde øyne i spent venting mot tunet og innkjørselen. Den stivnede klo rev utålmodig i klokkestrengen, den klinger ennå i stille månenetter. «Jeg kan ikke dø», -det var noe av det sisste han sa, – og folk trodde det så gjerne. Lenge etter at hans svære kropp var balsamert, – etter sagnet sittende med husets dørnøkkel i hånden, – hørte bygden hans tunge reisevogn dundre over veien.
Rundt denne herskerskikkelse gikk en krets av kvinner. Det var hans såre fornemme frue, fulgt av den sedvanlige bleke tante. Sammen våket de over hver detalj i den store husholdning. Der var de unge døtrene, samtidige av den eksentriske Camilla Wergeland nede ved Eidsvoll. Der var en sønn, vek og drømmende, fremmed for sin livshete far. De elsket og hatet, lengtet og gjorde opprør, falt tilro og resignerte. De levde lenge, lenge som gamle mennesker paa Stenberg. De store trærne, som hadde sett deres liv i den lange rekke vekslende årstider, suste over deres hoder mens de gikk sine evige turer i parken og hvisket om sine minner. Så ble de en for en lagt opp til forældrene i kapellet over gården. Stenberg sov med sine døde, med sine erindringer til Totens Museumslag fikk den lykkelige ide å samle bygdene til en sommerfest i den gamle parken. Dypt i slektens bevisthet lå bildet av «amtmandsgården». Den husket ennå rare historier som den hadde hørt av de gamle. Folk kom i tusenvis fra fjern og nær. Den gamle herre våknet og tok igjen sitt herskergrep over sinnene. Det ble et levende ønske å vekke op fortiden, å samle bygdens minner om fedrenes liv nettopp her! Når lykken har fulgt foretagendet, er det kanskje fordi det fra første stund fulgte så storstilede linjer at det faldt i den gamle herres smak!
Du som lever idag kan rusle rundt og se deg om i hus og hage. Du synes kanskje at saker og ting er primitive mot det du har nå til hjelp. Men du føler deg ikke så kaut likevel. Du ser at det er noe så ekte og personlig over den minste av disse tingene. De forteller om en forunderlig sikker sans for de rette forhold i stort og smått. Alt er enkelt, rettlinjet og storstilet som fedrelandskjærligheten var det hos den slekten som ga os vort land. Vi har også en gjenvunnet frihet å befeste, et land å reise, et folk å samle. Og vi har ennå større mål for vore lengsler! Vi har en fred å sikre, en verden å ordne, en menneskehet å gjøre til søskenflokk! La oss merke oss de gamles spor og gå videre i utviklingen mot fred på jorden.
Mai 1948, Ingrid Arnulf.»