Kjeldearkiv:Portrettintervju med Borghild Pramsnes

Borghild Pramsnes (født Røynås 21. mai 1903 i Birkenes 1903, død 23. september 1992) var i 29 år styrer ved Søm gamlehjem i Fjære. I 1964 ble hun tildelt Kongens fortjenestemedalje etter omkring 30 år som ansatt ved Fjære gamlehjem. I forbindelse med tildelingen ble hun intervjuet i Agderposten.

«Søster Borghild slutter etter tredve år. Sjelden har noen fortjent Kongens fortjenstmedalje mer.»

Idag slutter søster Borghild som bestyrerinne på Søm gamlehjem i Fjære etter snart tredve års tjeneste. For en tid tiden ble søster Borghild overrekt Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste, og dette kom som en stor overraskelse på henne. Hun hadde aldri tenkt seg noe slikt og visste nesten ikke hva hun skulle si til en slik påskjønnelse. Hun har aldri villet at noen ekulle skrive om henne. Vi har spurt henne før, men da var det butt nei. Nå, etterat hun fikk fortjenestemedaljen, mente vi selv det var stor grunn til å skrive om hennes innsats ved Søm gamlehjem i alle disse årene.

- Men skriv nå ikke mye da, jeg kan ikke skjønne at det kan være noe å skrive om i det hele tatt, var hennes første kommentar da vi forleden troppet opp på gamlehjemmet.

Men la oss begynne litt fra begynnelsen. Søster Borghild kom til Søm gamlehjem fra Aust-Agder Sykehus hvor hun hadde fått sin utdannelse. Tidligere hadde hun vært bestyrerinne på Flakk pleiehjem i Birkenes i flere år, og det var her hun følte at hun måtte ta sykepleieskolen for å gjøre full nytte for seg i en slik stilling.

— Men hvorfor søkte De til et gamlehjem?

— Fordi jeg hadde slik interesse for de gamle. Jeg følte at her var min plaas. Her ville jeg gjøre min innsats.

— Har De aldri siden tenkt å søke på noe annet?

— Nei, det har jeg ikke tenkt på. Her har det vært greit å arbeide. Både overstyret og de bevilgende myndigheter har vært svært imøtekommende, og så har jeg alltid likt arbeidet veldig godt. det har vært mye sykepleie her, og det her vært godt for meg å kunne få utføre gjerningen nettopp her blant de gamle. Jeg ville så nødig komme bort fra selve sykepieien i arbeidet, så det blir rart å slutte.

— Har det vært mye sykepleie her ved hjemmet?

— Ja, det har vært en del. Somme tider ganske mye sykdom og nattevåking. Noen ganger har det vært stridt, det må jeg innrømme, men jeg har hatt god helse.

— Var det ikke lite hjelp her de første årene?

— Det har jo vært litt vanskelig på en måte med hjelp til sine tider. På et sted som dette er det vanskelig å ha vanlig arbeidstid.

— Den gang De kom til Søm var det vel heller ikke noe videre med moderne hjelpemidler.

— Nei, vi hadde for eksempel bare en håndpumpe i kjelleren til vann og så måtte vi bære derfra og til alle rommene. Alt vannet som skulle varmes, måtte varmes på

komfyren i kjelleren. Og så måtte vi bære ned igjen alt skittenvannet.

— Hvor mange var det som bodde her den gang?

— Det var over tredve, og de fleste den gang var pleiepasienter. De senere årene har det vært stor forbedring her ute. Nå er det lett å arbeide her. Vi har egen vaskekjeller med vaskemaakin og sentrifuge, varmrulle og andre hjelpemidler. Vi har også både kjølerom og fryseboks, så det er blitt riktig greit her.

— Er det noen av de som bor her nå som har bodd her i alle disse årene De har vært her?

— Ja, Bjørn var kommet et par år før meg. Han har vært grei og hjelpsom hele tiden.

— Har det vært mange sengeliggende?

— Noen ganger ble det en del, ja. Vi hadde en som lå til sengs i bortimot tyve år. Han var lam, stakkar, og trengte mye ekstra hjelp. Han måtte faktisk hjelpes med alt.

Søster Borghild har aldri beklaget seg for at det var mye å gjøre. Hun har vært sterk, og har hatt meget god helse. Men en kan likevel undre seg over at et menneske

kan klare å slite slik år ut og år inn som hun har gjort. Med den forholdsvis beskjedne hjelpen hun til sine tider hadde, var det nesten et mirakel at hun klarte å holde det ut. Men så rart det enn høres, tenkte hun aldri på å si opp eller slutte. Hun visste at de gamle trengte all den hjelp de kunne få. Hun visste at det gjaldt å holde humøret oppe og forsøke å være vennlig og blid, selv om hun mange ganger kanskje følte mest for å gråte. Hun visste hvor hun skulle hente kraft og styrke. I alle år har hun bedt Gud om å lede seg i det daglige arbeidet, og dette har gitt henne styrke og kraft til å bli i den gjerning hun var satt til.

De gamle og alle ved hjemmet kommer til å savne henne når hun nå reiser fra Søm, og alle som en vil minnes søster Borghild som det fine og oppofrende mennesket hun alltid har vært. Hennes rolige vesen og fine måte å ta tingene på har vært med på å skape et godt milje for de gamle, og for de som her arbeidet der. Var det noen som fortjente Kongens fortjenestemedalje, så var det søster Borghild. Hun har vært en tro tjener for de gamle i alle disse årene. Okey.