Kjeldearkiv:Skomakeren på Sæter

Skomakeren på Sæter

Skomakeren het Ingvald Iversen (1902 – 1986) og var den første i gata som hadde privatbil – en T-Ford. Han gjorde dessuten en stor innsats under krigen.

”Gutta i ”Gata”” er navnet på et hefte der en gjeng jevnaldrende fra Ringshus/Mylskerudveien har samlet minner fra sin ungdom. En av dem, Arne Iversen, var sønn av skomakeren på Sæter og skomakerens fortelling er tatt med. Dette notatet er skrevet i november 1984 for Milorgs historielag.

Det var i november 1928 jeg begynte min skomakerforretning i bua på Sæter, den vakre lille bygningen som nå ligger ved Ljabru trikkestasjon og som brukes som hvilerom for vognbetjeningen på Ekebergbanen, sto den gang på Sæter hvor trikken da snudde. Det var i den bua jeg holdt til. Så kom forlengelsen av Ekebergbanen fra Sæter til Ljabru og jeg kunne flytte inn i større lokaler i stasjonsbygningen. Bua ble da flyttet til Ljabru.

Stor utvikling

Det var en sentral og god beliggenhet, god trafikk til verkstedet. Det hendte stadig at kunder leverte sko til reparasjon om morgenen og fikk de ferdig reparert når de kom tilbake fra byen. Vi prøvde å yte så god service som mulig. Det var ikke bare sko folk kom med, men også kofferter og vesker, det hendte også at de kom med symaskiner som de skulle ha reparert og renset. Det var et aktivt liv på verkstedet og omsetningen steg, jeg måtte ansette flere svenner. Arbeidstiden den gang var fra 7 om morgenen til 7 om kvelden. Dessuten måtte jeg både hente og bringe sko etter denne tiden. Det var en stor utvikling av de materialene vi hadde den gang. Lærfabrikken kom frem til bedre måter å garve skinn på og så kom det gummiheler. Det er så mange ting en gammel skomaker kan filosofere over. Nå hører jeg en gravemaskin skraper og lesser tunge lass på en stor lastebil. Det er vel en tomt som er delt igjen for å gi plass til en ny bolig. Gravingen tar bare noen timer, utført av en mann, og det nye huset ved siden kommer ferdig fra fabrikk. Det må da bli arbeidsledighet av slikt. De første som følte forandringen var vel barbererne, det er ikke plass til såpe og såpegutter lenger. I skomakeryrket er det ingen som vil lenger og skomakerne dør ut. Nye stoffer av alle mulige slag dukker opp og de kan være så godt laget at de er umulige å slite ut.

Krigstiden

Men det er vel okkupasjonstiden som opptok folk flest og som dere vil høre om. Et skomakeri var et ypperlig skalkeskjul for illegalt arbeide, stadig folk ut og inn. Det var dager det ble gjort lite av skomakerarbeide for meg, men jeg hadde flinke svenner. Vi hadde en arbeidsordning i det sterke kjøret under krigen, vi tok imot 200 par sko om mandagen og hadde utlevering på fre-lørdag. Jeg hadde forbindelser som skaffet tilveie det meste vi trengte og ingen gikk barbeinte. Da gutta måtte på skogen klarte vi det også på en grei måte. Det var en del som listet seg hjem i nattens mørke og holdt kontakten på den måten. Vanskeligere var det med de som ble internert. Illegale nyheter ble formidlet for Skomakern hadde naturligvis RADIO og BBC var det vi hørte på. I godt radiovær kunne vi ta inn Washington. Min nabo, Wangen, var en dyktig snekker, han lagde et stort kaninbur med en hemmelig vegg som kunne skyves til side og der var radioen. Dette skjulestedet ville det ta lang tid å finne, kanskje så en kunne få lurt seg bort.

Falske stempler

Utenfor et kjellerrom lå det en stor vedhaug, men når kjellervinduet ble åpnet var det en gang under vedhaugen slik at en kunne flykte den veien. Vi fikk instrukser fra England som underviste i sprengstoff og våpenbruk, det var sabotasje vi kunne gjøre mest den gang. Vi sprengte jernbanepenser og linjer – trær og stolper, bilmotorer ble satt ut av funksjon med sukker på tanken. I det illegale arbeidet var det mye rart som måtte utføres, som skomaker var jeg vant til å skjære i lær, det ble til at jeg laget de fleste falske stemplene som etterretningsorganisasjonen XU brukte. Papirer så tilsynelatende ut som de var ekte, som for eks. reisetillatelser og det ble reddet liv med disse papirer. Folk måtte rømme og jeg laget reisetillatelser til mange. En del av disse stemplene kan ses på Hjemmefrontmuseet på Akershus festning. Når man reiste til byen fra Sæter, kunne man se enden av stasjonsbygningen hvor skomakeriet var. Der kan man se et stort rundt hull, hvor det engang hadde stått en klokke, men nå var det panelt over. Vi åpnet hullet, festet dekslet med et par skruer og hadde enslags dør, dette var da loftet til Skomakeriet. Vi kunne da krype inn på loftet og her hadde vi et stort våpenlager med mitraljøser og håndvåpen og sprengstoff. Dette ble ved høve utlevert til Max Manus og andre sabotører og koden var ”Kan du skaffe noe kålrabi?”.

Etterkrigsgenerasjonene er kanskje lei av å høre om krigen, men erfaringene fra nazitiden må kunne gi oss kunnskap om frihetens betydning. Norge har erfaring for hva okkupasjon og undertrykkelse betyr. Det kan være dyrekjøpt, men nyttig erfaring å ta med seg inn i en tid med økende terrorisme og frykt for ufred.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 132: Skomakeren på Sæter.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 276 den 30.07.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.