Lauritz Nilssøn
Lauritz Nilssøn, latinisert form Laurentius Nicolai Norvegus og også kjent som Klosterlasse, (født omkr. 1538 i Tønsberg, død 5. mai 1622 i Vilnius i Litauen) var en jesuittprest som ble en sentral skikkelse i motreformasjonen, det vil si den katolske reaksjonen på reformasjonen. Han var en av svært få nordmenn som på 1500- og 1600-tallet var kjent utafor Danmark-Norges grenser. Lauritz Nilssøn var ikke bare en dyktig teolog, men også matematiker, retoriker og filosof.
Slekt
Faren var kjøpmannen Nils Lauritzsøn (omkr. 1498–1580) fra Tønsberg. Han var av svensk opphav. Morens navn er ikke kjent, men det ser ut til at hun døde i 1557. Som katolsk ordensprest var ikke Lauritz Nilssøn gift. Det er kjent at han hadde to søstre, som begge ble gift. Den ene søsteren og hennes mann er nevnt som døde i 1573, og den andre er sist nevnt i 1581.
Det har lenge vært en utbredt teori at Lauritz var sønn av Nils Jørgenssøn Frendesonius, en dansk skipper bosatt i Oslo. Han var gift med Hilleborg Jonsdotter av slekta på Hvam i Nes på Romerike, og paret hadde flere barn. Den mest kjente av dem var Jens Nilssøn, som ble biskop av Oslo. Denne kombinasjonen av en velstående familie der husfaren het Nils og det besnærende i at opprøreren Klosterlasse skulle være bror av Oslobispen har ført til at denne teorien fortsatt dukker opp, selv om senere forskning har vist at det var Tønsbergkjøpmannen Nils Lauritzsøn som var faren.
Utdanning
Nils Lauritzsøn var velstående, og kunne dermed sende sønnen på skole. Da Lauritz var omkring ti år gammel ble han elev ved Oslo katedralskole. Blant hans lærere var den senere rektoren Rasmus Hjort, hvis sønner reverterte til Den katolske kirke; to av dem ble munker. Det er usikkert hvor Hjort selv sto, men både det at sønnene ble katolikker og at han hadde undervist Lauritz har blitt sett som tegn på at også han kan ha hatt sympati for katolsk kristendom. Den senere Oslobisp Jens Nilssøn var forøvrig en medelev av Lauritz.
Da han var seksten eller sytten år gammel ble Lauritz sendt til København, hvor han gikk på Metropolianskolen. Da moren døde, antagelig i 1557, måtte han reise hjem. Etter en tid i Norge kunne han igjen reise ut, men han dro nå til det katolske Belgia, hvor han ankom Universitetet i Leuven (Louvain) i 1558. Han studerte filosofi og teologi, blant annet under jesuitten Roberto Bellarmino, som senere ble helgenkåra. I 1564 trådte Lauritz inn i jesuitterordenen som lekbror, og i 1565 ble han prestevia.
Det er vanlig blant jesuitter at man fortsetter med en tillegsutdanning etter seminaret, og Lauritz gjorde også dette. Han skal ha hatt helt spesielle evner, og ble kjent som en dyktig vitenskapsmann og foreleser. Som prest fikk han også godt ry som sjelesørger og predikant. Han gjorde godt fra seg i disputaser, hvor han viste at han beherska stoffet fullt ut og var både pågående og presis.
Misjonsvirksomhet
Jesuittene var sentrale i den katolske motreformasjonen. Ordenen hadde blitt grunnlagt i 1534, og representerte noe nytt i Den katolske kirke. Den hadde ikke opplevd det forfall mange klosterordener hadde vært gjennom i middelalderen, og medlemmene var høyt utdanna og rusta for intelektuell stridføring. Tanken var først å sende Lauritz til Norge, men i 1576 ble det i stedet bestemt at han skulle til Sverige, som også hadde blitt luthersk. Det var reelle forhåpninger om å vinne tilbake Sverige for Den katolske kirke, for Johan III av Sverige var ikke uten sympati for katolisismen, og hans dronning var katolikk og hadde fått beholde sin konfesjon. Tronfølgeren Sigismund hadde arverett ikke bare til Sverige, men gjennom mora også til Polen, og han ble oppdratt som katolikk. Pave Gregor XIII ga sin tilslutning til at Lauritz skulle reise til Sverige og bli sjelesørger for dronninga og tronfølgeren. Lauritz Nilssøn skulle i Sverige presenteres som en luthersk teolog, noe både kongen og jesuittordenen ønska. At hans far var svensk var nok ikke noen ulempe, og det ble sagt at han hadde svensk aksent allerede fra starten.
Lauritz vant raskt kongens tillit, og fikk opprette en høgskole i et tidligere fransiskanerkloster på Riddarholmen. Det ble holdt åpne forelesninger, og Laurtiz fikk snart sine første konvertitter. Det var i denne tida han fikk tilnavnet Klosterlasse. I 1577 fikk han ansvaret for de høyere skolene, «gymnasene», i Vadstena og Stockholm, og var i realiteten leder for det høyere utdannelsesvesenet i landet.
Forholdet mellom kongen og Lauritz Nilssøn ble noe vanskeligere etter hvert som teologiske forskjeller slo inn. Riktignok var Lauritz selv villig til å strekke seg langt. Han aksepterte messe på svensk i stedet for latin, og utdeling av både brød og vin ved nattverden. Han var også villig til å fire på kravet om sølibat, i hvert fall for sekulærprester (de som ikke tilhørte en orden). Dette fikk han ikke aksept for i kirkens ledelse, som ikke ville gjøre endringer av taktiske hensyn. I 1580 kom så en ordre fra den pavelige legat om at de katolske prestene i Sverige måtte stå fram offentlig. Dette hadde katastrofale følger, for det skapte en svært pinlig situasjon for kongen. Lauritz måtte forlate landet, og misjonen falt helt sammen.
Lauritz oppholdt seg i åra etter 1580 først i Roma, og senere i Wien, Olmütz (nå Olomouc), Praha, Graz og Braunsberg (nå Braniewo). På sistnevnte sted lå jesuittenes utdanningssted for Nord- og Øst-Europa. Han drev mest med forskning og undervisning, og han var også sjelesørger for mange. Hans privatforelesninger over Loyolas Åndelige øvelser, det mest sentrale skrift i jesuittenes spiritualitet, ble besøkt av mange. Han hadde også kontakt med mange nordiske studenter, både per brev og på skolen i Braunsberg.
I 1600 vendte han igjen oppmerksomheten fullt ut mot Skandinavia. Han skrev en omfattende rapport om muligheten for å vinne Danmark-Norge tilbake for Den katolske kirke. Han skrev også et forsvarsskrift for katolisismen, Confessio Christiana, i 1604. Dette oversatte han til dansk året etter. I 1606 fikk han så anbefalingsbrev fra den tysk-romerske keiseren og tre konger, og reiste til København for å oppsøke Christian IV. Han hadde to formål med reisa: Å overtale den dansk-norske kongen til å vende tilbake til katolisismen, og å be om reisepass til Norge. Det første punktet hadde han nok ikke store forhåpninger til, men å kunne besøke sitt fødeland var nok mer realistisk.
Lauritz ble arrestert kort tid etter at han kom til København, og kongen innkalte universitetsledelsen for å foreta et avhør. Dette skulle skje klokka seks på morgenen, men Lauritz Nilsson møtte ikke. Hans begrunnelse var at han ikke var underlagt Københavns universitet. Klokka tolv ble han innbrakt, og det ble gjennomført et forhør. Blant de som var til stede var nordmannen Cort Aslakssøn, som var den første norske professor i København. Lauritz hadde undervurdert Christian IVs frykt for katolske misjonærer, og jesuittene ble sett på som de aller farligste. Etter denne episoden ble lovverket skjerpa betraktelig, slik at det ble dødsstraff for jesuitter og andre katolske prester som ble pågrepet i rikene. Kongen bestemte at Lauritz skulle utvises fra Danmark-Norge for alltid. Det kan her nevnes at under rettssaken mot Hjortbrødrene i Gjerpen i 1613 ble Jacob og Christoffer Hjorts korrespondanse med Laurtiz Nilssøn brukt som fellende bevis mot dem.
De siste årene
Lauritz måtte vende tilbake til Braunsberg uten å ha fått noe gjensyn med Norge. I 1610 reiste han så videre til Riga. Der ble han helt til 1621, da svenskene beleira byen. Under beleiringa møtte han Gustav II Adolf av Sverige, som skal ha ropt «Din helvetes gubbe, lever du fremdeles? Er du ikke blitt mer fornuftig med årene? Vil du aldri åpne øynene for sannheten, din muldvarp! Eller vet du virkelig ikke om den evige ild som venter deg om du ikke slutter deg til den sanne religion?» Lauritz skal rolig ha svart: «Det er mitt håp at min tro vil lede meg bort fra det sted som Deres Majestet er på vei mot.»[1] Til tross for kongens motvilje mot jesuittpresten fikk Lauritz og hans følge fritt leide til Vilnius, hvor han slutta seg til den lokale jesuittkommuniteten.
Lauritz Nilssøn døde i Vilnius den 5. mai 1622, rundt 84 år gammel. Han ble gravlagt i Johanneskirken, som er Vilnius' universitetskirke.
Ettermæle
Lauritz Nilssøn utpeker seg som en av ytterst få nordmenn som var internasjonalt kjent i sin tid. Etter hans død ble han gradvis glemt av de fleste, men på 1900-tallet ble han trukket fram igjen av kirkehistorikere som Oluf Kolsrud og Oskar Garstein. Han har også blitt trukket fram som et negativt eksempel. I Andreas Brandruds bok Klosterlasse : et bidrag til den jesuitiske propagandas historie i Norden fra 1895 gjentas eldre protestantisk propaganda omkring jesuittordenen, og denne boka var medvirkende til at forbudet mot at jesuitter kunne oppholde seg i Norge ble opprettholdt da andre ordener ble tillatt i 1897.
I 1998 avduka Harald V ei minneplate over Lauritz Nilssøn i Johanneskirken i Vilnius. Plata har tekst på norsk og litauisk, den norske teksten lyder slik:
|
Lauritz Nielssøn S. J. «Kloster-Lasse» Født 1537 i Tønsberg, Norge. Død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke. Denne minneplaten ble avduket av H. M. kong Harald V. den 4. september 1998. | ||
Et noe indirekte minne om Lauritz er en alterbilde som nå henger i Andebu kirke. Det store bildet hang opprinnelig i Mariakirken i Tønsberg, som har forsvunnet. Det ble kjøpt inn av Nils Lauritzsøn sammen med borgermester Peter Throndssøn. Bildet illustrerer katolisismens betydning i hjemmet hvor Lauritz vokste opp.
På 400 årsdagen for hans død, 5. mai 2022 ble han hedret med en rekviemmesse i St. Olav kirke i fødebyen Tønsberg. Det ble også avduket en minneplate over ham på utsiden av kirken ved hovedinngangen, med teksten «Kjent for sin lærdom og utrettelige innsats for å bringe Den katolske kirke tilbake til Norden».[2]
3. mai 2022 vedtok også Tønsberg kommune å endre navn til Klosterlasses gate på den delen av Sandefjordgaten som går fra Botnegaten, forbi kirken og til Vålegaten.[3]
Referanser
- ↑ Sitert fra Garstein, 1998 s. 23.
- ↑ Klosterlasse kom hjem: Messe og avduking av minneplate i Tønsberg, katolsk.no, 12. mai 2022
- ↑ 400 år siden Klosterlasse døde: Får gate oppkalt etter seg, katolsk.no, 5. mai 2022
Kilder
- Brandrud, Andreas: Klosterlasse : et bidrag til den jesuitiske propagandas historie i Norden. Utg. Th. Steens Forlagsexpedition. Kristiania. 1895. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Garstein, Oskar: Klosterlasse : stormfuglen som ville gjenerobre Norden for katolisismen. Oslo. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Langslet, Lars Roar: Laurentius Nicolai Norvegus i Norsk biografisk leksikon
- Oftestad, Bernt T.: Norge og jesuittordenen – et stykke av antikatolisismens historie på Den katolske kirkes hjemmeside