Kjeldearkiv:Lakseoppdrett i Botnen i Hardanger

Kjeldearkiv:Lakseoppdrett i Botnen i Hardanger

Oppdrett av fisk er blitt en av landets store industrier, både hva antall arbeidsplasser og eksportverdi angår. Laks og sjøørret er de helt dominerende fiskeartene i denne sammenhengen. Eksportverdien er i disse dager kommet opp i rundt svimlende 50 milliarder kroner, og rundt 70 milliarder for hele sjømatproduksjonen. Og planer foreligger om kraftig økning.

Denne industrien er meget ung og historien om dens tilblivelse og vekst er foreløpig ikke skrevet, så vidt jeg vet. I alle fall ikke en samlet og grundig fremstilling. Jeg tillater meg derfor å berette litt om mine personlige kunnskaper og erfaringer fra de aller første årene hvor oppdrett av laks ble forsøkt etablert. Og hvilke vanskeligheter og motstand det etablerte maktapparat stelte i stand for de personer som forsøkte å tenke radikalt nytt. Erfaringene skriver seg fra mitt hjemsted, den lille avsides grenden Botnen, innerst i Fyksesund i Hardanger.

Fiskemåten

Der inne var det etablert og gjennomført et lite laksefiske som var litt spesielt, men ikke helt ukjent. Fiskemåten var enkel, effektiv og meget gammel. De hadde en kastenot på ca 100 meter. Den lå på et brett bakerst i en robåt. Noten var festet i to tau som var knyttet sammen og gikk til hver sin side i en elveos. Derved ble båten liggende midt i selve elveosen. Cirka 100 meter fra elvosen begynte selve fjellsiden og cirka 100 meter opp i den var en liten fjellhylle. I den hadde laksefiskerne laget en sitteplass og med bølgeblikktak over. Der satt en av dem og registrerte laks som kom innover i sundet. Han kunne da registrere både antall og størrelse. Som regel tok fiskene en snartur bort dit hvor elven rant ut. Når den som satt på vakt oppe i fjellskåren så laks komme i nærheten av elvosen, gav han signal med en hvitmalt signalspade til den som satt i båten. Den som satt der oppe kunne så dirigere notbåten i ”ring” rundt laksen(e), og slik ble laksene ringet inn av noten, og deretter dratt på land. Effektivt og enkelt.

Fiskemåten var som sagt effektiv, men slitsom. Å ro notbåten var ikke akkurat en lett jobb. Båten i seg selv var tung og i tillegg veide nok noten, når den var våt, mange hundre kilo. Den som satt og kikket etter laks måtte for hvert kast løpe ned og hjelpe til med å dra noten på land. Deretter var det å løpe opp igjen. Stien var ikke noen flat motorvei. Ett sted var det så farlig at vi måtte holde oss fast i en stålwire som var montert.

Kongebrev

Selve fiskemåten var som sagt gammel. Muntlige overleveringer fra slutten av 1600 forteller at fiskerne der inne kom i konflikt med presten, som av ren misunnelse ville overta dette fisket. Han sendte en båt med fiskemannskap inn til Botnen. Det skulle han ikke ha gjort, for da de gikk på land ble de skamslått av 4 rasende, lokale bønder. Det påsås at en av inntrengerne ble slått i hjel, men det kan jeg ikke bevise, og er heller ikke sannsynlig da en slik handling mot en øvrighetsperson garantert ville endt opp i dødsdom, og det kjenner vi ikke til skjedde.

En av de fire bøndene, muligens den senere så kjente felemakeren Isak Botnen, 1667 – 1759, dro imidlertid den lange veien til København for å klage sin nød til Kongen. Eller trolig til kongens kanselli. Der vant han frem, og kom tilbake med et såkalt kongebrev. I dette fikk fire oppsittere på Botnen i all evighet enerett til fiske etter laks og ørret innerst i sundet, fra mandag morgen kl. 06.00 til fredag kl. 18.00. Brevet gikk tapt da nesten alle husene brant i 1879. Men da jeg var barn, husker jeg at var det flere av de gamle som kunne fortelle nokså nøyaktig hvordan deres fedre hadde berettet om hvordan dette kongebrevet så ut.

Ny lakselov

Og dette kongebrevet var juridisk gjeldende helt til ny lakselov kom i slutten av 50-årene. Da ble denne fiskeformen forbudt og dermed forsvant også noe av livsgrunnlaget for disse 4 brukene. Daværende AP-regjering like ikke den slags privilegier og syntes det var viktigere at sportsfiskere skulle kunne fiske laks! Drivgarnsfisket til havs ble derimot ikke forbudt, selv om det fisket nok var det som truet villaksstammene mest! At laksefisket på Botnen var en del av livsgrunnlaget for de fire brukene var for de modere sosialistene ikke interessant.

Nød lærer nøgen kvinde at spinde.

Siden fiske var slitsomt og nokså uvisst pønsket de fire fiskerne alltid på forenkling og forbedring. Ca 1950 skaffet de seg en gavlbåt med motor og dette var en enorm forbedring. Det som nok er mer interessant er at de også i begynnelsen av femtiårene begynte å pønske på om en ikke kunne klekke lakseyngel og fostre dem opp i fangenskap, og slik slippe alt strevet? De bygget seg derfor et lite klekkeri med 5 lange kasser til å oppbevare yngelen i. Om høsten fanget de fire lakser, hvorav en var en hanlaks. Disse ble oppbevart i en høl de hadde laget i en bekk like ved. Og da fiskene var gyteferdige ”strøk” de rogn og melke fra de fire laksene.

Dette lille klekkeriet står fortsatt på Botnen. Der kan en se hvordan de la det slik at de kunne ta oppkommevann fra en bekk og føre den rett inn i klekkeriet. Innvendig kan en fortsatt se en av de lange kassene som yngelen var i. Vi kan også se hvordan de forsøkte å rense vannet mest mulig før det ble sluppet inn i kassene med yngel. Vannet ble nemlig først ført inn i en kasse med cirkamål 75z150x70 cm. Denne kasen var delt i to ved hjelp av en skillevegg i midten. Den første delen var fylt med singel og heller grov sand. Ved bunnen i kasen var laget noen hull i skilleveggen inn til neste kasse. Denne var fylt med fin og meget fin sand. Vannet måtte derfor først gå gjennom kassen med grov sand for deretter å bli trykket opp gjennom den fine sanden og tilslutt den meget fine sanden. Deretter ble vannet ført over til de 5 yngelkassene. Sanden i de to store kassene ble byttet et par ganger i året. I praksis viste denne renseformen seg å være nokså effektiv!

Yngel i elva og yngel til oppforing!

Resultatet av de 3 hunnlaksene var ca 20.000 yngel. Etter noen måneder ble mesteparten av disse sluppet i elven, men vi beholdt et sted mellom 500 og 1000 som vi ønsket å fore opp. Deretter begynte strevet med å finne mat til yngelen. I utgangspunktet ante vi ikke hva vi skulle bruke. Alt ble forsøkt: Rå, finmalt fisk, kokt fisk, rogn av annen fisk, brødsmuler, kraftfor beregnet på husdyr osv. Til og med surmelk ble forsøkt, og denne spiste yngelen med stor appetitt!! Denne foringen husker jeg spesielt godt siden det var min plikt å gå til klekkeriet morgen og kveld og fore dem. Jeg brukte også mye tid til å forberede maten vi forsøkte å gi dem. De fire laksene, stamlaksene, ble sluppet tilbake i hølen i bekken, og planen var å fore dem til neste høst for å ta rogn av dem en gang til. Første gang denne «foringen» av yngel og voksen laks skjedde var vinteren 1954/55

Bønn om hjelp

De fire fiskeren skjønte etter hvert at de måtte be om hjelp til å lære hvilket fòr de kunne benytte til laks. Som nevnt forsøkte vi med alt vi kunne finne på, men nok med vekslende hell. Vi registrerte også at noen yngel ble svake og meget tynne og etter hvert døde de. De fire fiskerne bestemte da at de skulle ta kontakt med Direktoratet for Jakt og Innlandsfiske som da lå i Trondheim, og deretter til Fiskeridepartementet.

Far fikk oppgaven å foreta disse to henvendelsene. Dette husker jeg meget godt for jeg var nå blitt 17 år. Da far ringte Direktoratet satt jeg på en stol ved siden av ham. Han fikk etter en del parlamentering snakke med direktøren for dette foretagende. Hans navn har jeg dessverre glemt, men kan nok finnes ved å gå inn i Direktoratets arkiver. Jeg hørte selvfølgelig ikke hva Direktøren sa, men hva far sa vil jeg aldri glemme. Far fortalte litt om vi hadde gjort og hva vi ønsket å prøve ut, og deretter spurte han Direktøren til råds når det gjaldt foring av yngel og voksen laks.

Det var meget sjelden at far virkelig var sint, men etter den telefonsamtalen var han rasende og karakteriserte Direktøren med uttrykk jeg ikke hadde hørt før. Årsaken var at Direktøren, på en meget nedlatende måte, forsøkte å opplyse far om at enhver idiot måtte vite at lakseyngel, som var klekket i klekkeri, måtte slippes tilbake i elven. Der ville de oppholde seg et års tid, deretter dro de til havs og kom tilbake etter noen år, og da som voksen laks

Å tro at en kunne ale opp laks i fangenskap var det rene idioti. Og alle visste at laksen døde etter at gytingen var foretatt! At en da kunne ha voksne lakser i fangenskap et helt år for deretter å ta ny rogn og melke av dem var så sykt at det gadd han ikke kommentere engang.

Far og fiskerne der inne visste meget godt at de fleste laksene som hadde vært oppe i elven og gytt dro rett tilbake til havet. Riktignok døde en del enten ved at de ble skadet i den strie elva eller de ble tatt av oter eller mår, eller kort sagt døde av utmattelse eller sykdom. Noen ble også tatt av folk som ikke visste at laks som er gyteferdig eller som nettopp har gytt er nokså lite egnet til mat. De 4 visste også at å ha voksen laks i fangenskap var mulig. De fire laksene i fangenskap i ett år var nemlig blitt kronet med stort hell. De overlevde nemlig vinteren og om våren ble det laget en noe større høl i bekken og der svømte de omkring i et par måneder. Da hadde de fire bygget en større kumme i trematerialer. Så vidt jeg kan huske var den cirka 4x2x3 meter. Den ble gravd ned et sted hvor sjøvann trengte inn når sjøen var på flo og hvor elvevannet fylte opp cirka en meter når sjøen var på fjære. Disse voksne fiskene ble matet med sild, brisling, reker, kraftfor, pir og annen småfisk. Og neste høst ble det igjen tatt rogn og melke fra dem!

Jeg mener å huske at de fire fiskerne av og til fant det nødvendig å karakterisere Direktøren i Trønderbyen på en måte som selv ikke jeg tør servere på trykk. Tillater meg likevel å presentere ett av utrykkene som ble brukt:

“dan fyren er Norges største saupskolt!"

For å gjøre en lang historie kort klarte vi å fore yngelen opp til de var 10 -15 cm lange. Da klarte vi ikke å skaffe nok mat til dem. En del døde, trolig av ren sult, resten ble sluppet i elven. Og dermed gav de fire fiskerne opp tanken om oppdrett av laks. Min personlige mening er at hadde de møtt litt mer støtte i Direktorat og Departement eller hadde hatt tilgang til kapital ville de ha fortsatt. Men nå orket de det ikke. Dessverre!

Oppdrettsbasseng

Kan i sammenheng med dette med kapital også nevne at de hadde en større plan om å bygge et basseng på land. Det skulle graves opp og med en størrelse på ca 100 x 20 meter og med dybde på fra 1 til ca. 4 meter. Bassenget skulle deles i 4 seksjoner, en for hver årsklasse, for vi mente vi burde klare å få laksen foret opp til ca. 4 kg etter 4 år! Bassenget var konkret planlagt på et sted hvor vi kunne få sikker tilførsel av vann fra elven og fra en oppkommebekk, slik at vannet ikke frøs om vinteren. I tillegg skulle det ligge så nær sjøen at vi lett kunne få tilførsel av sjøvann. Det jeg ikke kan huske var om vi var opptatt av avfallsstoffer fra de etter hvert store fiskene i et slikt stort basseng!

Dette bassenget hadde vi planlagt å søke Fiskeridepartementet om tilskudd til, men etter en telefon dit fikk min far svar om at det kunne vi bare glemme. Det var for dumt. Men jeg husker også at det faktisk kom en representant fra Fiskeridepartementet til Botnen for personlig å snakke med de 4 «idiotene». Hvilket årstall dette var kan jeg ikke huske, men det må ha vært en gang mellom 1954 og 1957. Eneste jeg husker fra det besøket var at jeg ikke fikk lov til å være tilstede. Departementsrepresentanten kastet meg ut, det fikk være nok at min far deltok, mente han. Far fortalte imidlertid etterpå at fyren hadde brukt mye tid på å advare dem mot at de satte i gang noe så dumt.

(I parentes noterer jeg her litt om hvordan Oslofyren, som vi kalt ham etterpå, opptrådte da min mor inviterte han til middag. Hun serverte ham selvfølgelig laks, og hadde satt frem en mugge med syrlig ripssaft. Da Oslofyren så det lurte han på om de ikke hadde hvitvin eller øl. Mor var nemlig totalavholdskvinne, så alkohol hadde vi ikke i vårt hjem. Far beklaget at vi ikke hadde det, men han kunne løpe til en nabo og låne en flaske øl. Det takket fyren ja til, men mor ble sint. Hun følte seg nok nedvurdert, men sa ingenting. Hun hadde jo respekt for oslomakten! OK. Oslofyren fikk sin øl og da han etter middagen fikk en kopp kaffe spurte han far:

«Dere har vel ikke konjakk til kaffen heller da?»

Da kom far på at han hadde en flaske trestjernes, norsk konjakk som han hadde fått av en dyrlege til dyrevask, og han løp ut i matboden og hentet den. Men da han satte flasken på bordet til Oslofyren fikk mor sin revansj, for hun sa med meget høyt og tydelig:

«Ja men, Brigt du kan vel ikkje gje mannen av den flaska, for det er dyrevask"

Oslofyren ble helt stille og forsynte seg ikke av konjakken. Mor returnerte umiddelbart til sitt sedvanlige gode humør.»

Besøk av andre interesserte.

Jeg mener også å huske at det en gang kom et par fiskere fra nordvestlandet et sted for å snakke med de 4 fiskerne om disse oppdrettsplanene. De hadde hørt om dem og var meget interessert i å høre mer om hvordan de 4 fiskerne. Jeg var ikke hjemme da, så akkurat fra det besøket har jeg lite å referere. Men noen få år senere begynte fiskere andre steder i landet, blant annet på Sunnmøre, å fore opp laks til voksen størrelse. Far og de andre laksefiskerne på Botnen var i hele resten av sine liv meget lei seg fordi de hadde gitt opp oppdrettseksperimentet. Far var i perioder direkte deprimert og jeg kan huske at han til stadighet lurte på hvorfor Direktorat og Departement hadde vært så negative. Visste de ikke bedre eller var det fordi de 4 fiskerne var fattige og helt uten utdanning?!

Jeg dro hjemmefra og fant etter hvert andre interesser enn lakseoppdrett. Det jeg for meg selv beklager dypt er at jeg ikke allerede da dette foregikk noterte ned store og små hendinger som inntraff underveis. Det hadde vært fint å hatt som mer konkret dokumentasjon nå. Alle de 4 fiskerne, Trygve Botnen, Jonas Botnen, Torvald Botnen og Brigt Botnen(min far) er forlengst døde. Det er også de som mer tilfeldig deltok i laksefisket. Nå er det bare to igjen av oss, nemlig Magnus Botnen(sønn av Trygve) og meg selv. Jeg er født i 1937 og var derfor 13 år i 1950. Jeg var levende interessert i alt som foregikk hjemme og i særdeleshet alt omkring laksefisket. Men skifte av miljø har sin pris og da jeg etter hvert ble ferdig med min utdannelse ved Universitetene i Bergen og Oslo og slo meg ned i Asker, ble også den store interessen for oppdrett av fisk vesentlig svekket. Sånn er livet.

Jeg sier ikke at oppdrettsnæringen begynte i Botnen. Men jeg kan ikke la være å tenke på hva som ville ha skjedd hvis maktapparatet hadde vist en smule mer entusiasme og eventuelt hjelpsomhet overfor de kreative fiskerne på Botnen? For meg virker det nå også litt rart at de ikke konkret søkte økonomisk hjelp fra private. Jeg husker nemlig at Torvald og far satt i naustet en kveld og lurte på om de skulle snakke med rikfolk i Bergen. Dessverre gjorde de ikke det! Tenk om der hadde vært en Røkke i Hardanger!!

Laks i fjellvann

Sånn nærmest for moro skyld nevner jeg at vi ungdommer også forsøkte å bidra. Jeg har nemlig en hytte i fjella hjemme, Larsbu, som ligger på ca. 900 m.v.h. Den ligger ved et lite vann, ca. 30 x 70 m. Vannet ligger slik til at vannet renner ut i begge ender. Derfor mente jeg, og en kamerat som het Karl Torpe, at dette lille vannet måtte egne seg utmerket for oppdrett av laks. Riktignok hadde vi hørt av eldre fiskere at vi ikke burde blande lakse/ørretstamer, og vi måtte da finne en holdbar forklaring på at vi ikke gjorde det. Vi tenkte da slik:

Elva på Botnen må komme fra et sted. Dette stedet er vannet ved min hytte. For det er jo dette vannet som etter hvert ender i elven nede i Botnagrend. Altså kan vi trygt sette ut yngel der, for det er samme vannet!

Deretter plukket vi opp 32 lakseyngel i et spann og løp så fort vi kunne opp til vannet og slapp dem der. Året etter fisket jeg to laks på ca. 150 gram, altså var der 30 stk igjen. Skjebnen ville det så slik at jeg var borte et par år. Men da jeg var hjemme igjen, fisket jeg også to laks, men nå var de knapt 2 kilo hver! Altså virket opplegget. Vi var meget stolte. Etter nok to år kom jeg tilbake for å fiske. Da la jeg merke til noe rart. Rundt hele vannet var det kommet en tydelig sti, og jeg fikk ingen laks. Trolig hadde da følgende skjedd: Tilfeldige fiskere har gått forbi vannet. Og til deres enorme overraskelse har laks på 2 – 4 kilo hoppet i vannet. Og dermed har ryktet spredd seg, og fiskere har tatt opp det meste.

Året etter satte jeg garn i vannet, og fikk til min store overraskelse en laks på knapt 3 kilo. Den var 75 cm. lang. Den hadde meget stort hode og spor, I tillegg var den nesten svart og meget mager. Så ut som en vannskapt ål. Årsak: Det var ikke mat nok til så store fisker i et så lite vann. Men prinsippet var bekreftet, oppdrett av laks var mulig!

Kom forresten til å tenke på vår argumentasjon om Botnaelvens utspring, da jeg mange år senere leste en av de tykke bøkene til en fyrig italiener. Han mente å kunne bevise at elven Donau hadde sitt utspring i en takrenne i Böhmen!!