Likvidasjonsstyret for inndratte formuer
Likvidasjonsstyret for inndratte formuer var en etat underlagt Finansdepartementet under andre verdenskrig, med ansvar for å inndra og forvalte konfiskert eiendom. Det ble oppretta 20. november 1942 under navnet Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Den 3. juli 1943 ble navnet endra i forbindelse med at virkefeltet ble utvida til gjelde all inndratt eiendom. Egil Reichborn-Kjennerud var styrets formann fra starten til kapitulasjonen i mai 1945.
Virkeområde
Det var tre typer saker der NS-myndightene inndro formuer:
- Personer med «fiendtlig sinnelag» som befant seg i utlandet. Hovedmålet for forordninga var medlemmene av London-regjeringa og apparatet rundt denne. Disse ble fratatt statsborgerskapet og deres formuer ble inndratt etter en forordning av 15. november 1941.
- Personer som drev motstandsarbeid til fordel for London-regjeringa og de allierte, såkalt folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet. Etter lov av 19. mars 1942 fikk de sine formuer inndratt. Sakene ble forberedt av innenriksministeren og beslutta av ministerpresidenten.
- Jøder. Etter lov av 26. oktober 1942 skulle Innenriksdepartementet avgjøre hvem som kom inn under ordninga, mens Finansdepartementet skulle forvalte formuene. Dette ble fra 20. november 1942 gjort gjennom Likvidasjonsstyret.
Fra november 1942 til juli 1943 var virkeområdet bare den tredje kategorien, jødenes formuer. Ved kapitulasjonen var det omkring 12 000 saker i styrets kartotek, hvorav noe under ti prosent gjaldt jøders formuer. Med tanke på at det var rundt 2200 jøder i Norge i 1940 er drøyt tusen inndragninger fra denne gruppa et svært høyt tall.
Jødiske hjem og bedrifter, omtalt som «jødebo», ble i utgangspunktet behandla på samme måte som konkursbo. Lister ble navn på de som fikk eiendom inndratt ble publisert i aviser, og spesielt i seksjonen «Offentlige kunngjøringer» i Fritt Folk. De som eventuelt hadde krav til boet måtte melde inn dette. Gjenværende midler skulle i utgangspunktet tilfalle staten.
Gjennom arbeidet med å kartlegge formuene etter krigen ble det åpenbart at en betydelig del av eiendommene gikk til personlig berikelse for ansatte i styret og for toppene i Nasjonal Samling, ved at de kjøpte kunst, møbler, smykker og andre verdisaker til spottpris. Et eksempel på dette er styremedlem i Likvidasjonsstyret Rolf Carl Svinndals overtakelse av Dressmagasinet i Oslo. Rolf Svinndal og hans far Ludvig Svinndal drev i klesbransjen, og sistnevnte fikk overta Dressmagasinet og bestyre det på vegne av Likvidasjonsstyret. Han brukte lokalene som utsalgssted for varer som var beslaglagt fra 29 andre butikker i Oslo som var eid av jøder. Disse ble kjøpt opp til nedsatt pris, og så solgt til fullpris i et marked hvor det var knapphet på tekstiler. Dette innbrakte et overskudd på omkring 264 000 kroner, hvorav bare 44 000 ble tilbakebetalt etter krigen.
De beslaglagte formuene ble også brukt til å drive kontoret. Styremedlemmene fikk en årslønn på 18 000 kroner; til sammenlikning lå lektorlønna på samme tid på rundt 4000 kroner. De tildelte altså seg selv høy lønn for arbeidet, i tillegg til andre former for personlig berikelse.
Organisering og avdelinger
Likvidasjonsstyret hadde tre medlemmer: Formann Egil Reichborn-Kjennerud og styremedlemmene Rolf Carl Svinndal og Erik Berge. I tillegg hadde kontoret i Oslo på det meste femti ansatte. Blant personer som hadde sentrale roller kan nevnes advokaten Haakon Høst og Arnt Torp. Førstnevnte var en tid fungerende leder for styret.
Likvidasjonsstyrets første hovedkontor var i to leiligheter i Gardeveien 2c på Majorstuen. Leiligheten i fjerde etasje var beslaglagt fra en jødisk familie: Isser Braude og Ella Braude samt deres to døtre. De hadde gått i dekning og overlevde krigen. Den i sjuende etasje tilhørte Charles Leimann, som også var i dekning og kom seg unna med livet i behold.
Våren 1943 flytta Oslo-kontoret ned til sentrum, til Grensen 16.
Likvidasjonstyrets kontor i Trondheim hadde omkring 25 ansatte.
Etterspill
I 1945 ble Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer oppretta med Per Helweg som direktør. Kontoret hadde ansvar for å spore opp beslagene og tilbakeføre dem til deres rettmessige eiere eller arvingene. Det sto ved krigens slutt omkring åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets konto. Av disse ble rundt en tredjedel brukt til å finansiere Tilbakeføringskontoret.
Under Tilbakeføringskontorets arbeid ble ansatte og bobestyrere kartlagt, og kontorets funn kom inn i flere saker under rettsoppgjøret. Egil Reichborn-Kjennerud fikk en dom på ti års straffarbeid, mens en av de bobestyrerne som hadde hatt flest oppdrag, Knut Sigurd Kleppe i Bergen, fikk en dom på fem års tvangsarbeid. Kleppe hadde vært aktiv inntil det siste, da han i mars 1945 krevde 500 kroner for arbeid med boet til Vilma Huszar, som overlevde krigen. De to andre styremedlemmene, Svinndal og Berge, ble også dømt. Svinndal ble dømt til fem års straffarbeid, personlig inndragning av 45 000 kroner, selskapsinndragning av 18 000 kroner og erstatning til Erstatningsdirektoratet på 15 735 kroner. Berge ble dømt til fem års straffarbeid og inndragning på 25 600 kroner. I 1953 ble inndragninga redusert til 46 kroner og 50 øre.
Arkiv
I 1945 ble alt materiale fra Likvidasjonsstyret overført til Tilbakeføringskontoret. Det ble der innlemma i kontorets arkiv, som nå befinner seg på Riksarkivet. Se artikkelen om Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer for mer informasjon.
Litteratur og kilder
- Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer på Arkivportalen.
- NOU 1997:22 : inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig.
- Mangset, Stine Eriksen: En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. elektronisk versjon på Duo.