Lærerstriden

Kunngjøring om avsettelse av lærere og innsetting av NS-vennlige erstatninger i Adresseavisen 8. oktober 1942. Som man kan se ble også andre yrkesgrupper ramma på samme måte.

Lærere i fangenskap 1942. Det er usikkert hvor og når bildet er tatt. Vi ser at en av personene har et lite norsk flagg. Bildet kom for dagen i rydding av papirer om fangenskapet etter Knut Øvreberg, Larvik. Foto: J. E. Ludwigsen, Larvik.

Brev fra det nazifiserte Lærerlaget med trusler til dem som vil melde seg ut av laget.

Lærerstriden i 1942 var en kamp mot nazifisering i skolen under andre verdenskrig. Den brøt ut for fullt våren 1942, etter at det lenge hadde ulmet. Mange lærere ble internert og sendt til tvangsarbeid. Striden er kjent internasjonalt som et vellykket eksempel på ikkevoldelig motstandskamp.

Bakgrunn

Sommeren 1941 aksjonerte Josef Terboven mot fagorganisasjonene i skoleverket. Dette førte til at de fleste lærerne meldte seg ut, og i stedet opprettet illegale kontaktnett. Den 5. februar 1942 kom to nye lover, om Lærersambandet og Nasjonal ungdomstjeneste. Begge var til stor bekymring for lærerne, spesielt ungdomstjenesten som ville tvunget lærerne til å oppdra elevene som nazister. Lærersambandet var en fagorganisasjon for lærere som var underlagt Nasjonal Samling (NS).

Begynnelsen

Allerede høsten 1941 var det klart for mange at det gikk mot en større strid om skolen, etter Terbovens aksjon. Den første man kjenner til som formulerte et grunnlag for lærerfronten var lektor Einar Høigård ved Oslo katedralskole. Han skrev da et dokument med fire paroler, som senere ble utvidet til ti punkter. De opprinnelige punktene kan oppsummeres slik:

1. Krav om medlemskap i eller lojalitetserklæring til NS avvises
2. NS-propaganda i skolen avvises
3. Ordre fra ikke kompetent hold (dvs. politiske ordrer til pedagoger) avvises
4. Enhver medvirkning i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking avvises

Høigårds punkter var, også i sin fulle versjon, en total avvisning av alt samarbeid med nazimyndighetene. I tipunktversjonen er tonen like tydelig, men nå har man sett linjene bli trukket opp, og kan identifisere flere trusler. De ti punktene, her gjengitt bare gjennom første setning av hvert punkt. var:

1. Ingen må ha noe med Norges Lærersamband å gjøre.
2. Lærerne må støtte all motstand mot Ungdomstjenesten.
3. Alle forsøk på NS-propaganda i skole avvises.
4. Ingen må påta seg å være medlem av skolestyre eller tilsynsutvalg.
5. Alle faste stillinger er blokkert.
6. Før [akseptabel ordning for artiumssensur er klar] må ingen påta seg å være sensor til skriftlig artium.
7. Møter [og kurs] arrangert av NS-myndigheter er blokkert.
8. Skjema fra Innenriksdepartementet med krav om personalopplysninger legges til side og besvares ikke.
9. Alle skoleledere stiller seg lojale overfor sitt skoleråd.
10. Ingen må adlyde ordre som kommer fra inkompetent hold.

Den 14. februar 1942 sendte en hemmelig aksjonskomité ut en parole til alle lærere, der de ble bedt om å signere en erklæring og sende den til lærersambandet. Erklæringen lød:

Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet. Da et medlemskap i Norges lærersamband etter landslederens uttalelser bl.a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.

Det var 14 000 lærere i landet, og et stort flertall fulgte parolen. Departementet truet først med avskjed, og de begynte å sperre lønnsutbetalinger. Dette fikk ingen effekt. Skolen ble så gitt ferie i en måned, offisielt fordi man måtte spare brensel.

Internering

Den 20. mars var det klart at milde metoder ikke fikk slutt på aksjonen, og 1100 mannlige lærere ble arrestert. Omkring 500 av dem ble i april sendt med kystbåten «Skjerstad» til Kirkenes. I mai ble så 147 lærere sendt til tvangsarbeid annensteds i Varanger, hvor de ble fram til vinteren. For å unngå tap av liv skrev de 147 under på at de ville bli medlemmer av Lærersambandet og ble sendt hjem. I Kirkenes gikk ett liv tapt, da Olav Hole fra Tjølling omkom under lossing av et skip. Mange ble syke under de harde forholdene.

For elevenes del ble mye undervisning borte som følge av aksjonen, men det største hinderet for å drive undervisning var at Wehrmacht hadde tatt over så mange skolebygninger. En del lærere drev illegal undervisning i private hjem.

Selv om 147 av lærerne måtte gi etter, hadde departementet i mellomtiden tapt mer grunn. De hadde måttet erklære Lærersambandet som en upolitisk organisasjon, og hadde dermed gitt opp å innføre nyordningen gjennom organisasjonen.

Videre strid

Departementet forsøkte å få inn nyordningen gjennom å henvende seg til enkeltskoler og -lærere. De fikk med seg noen, men langt de fleste nektet å delta. Det var også vanskelig å fylle stillinger, fordi det sommeren 1942 gikk ut en parole om at ingen skulle søke nye stillinger eller ta over arbeidet til arresterte lærere.

I 1943 ble det erklært full blokade mot lærerskolene.

Kilder

• Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Motstandskampen til lærararne på Arkivverkets hjemmeside
• Einar Høigård i Norsk biografisk leksikon
• Kirkenesferda 1942. J. W. Cappelens Forlag, Oslo
• Våre falne. B. 2. Oslo. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket