Magnus Andersen (1857–1938)
Hans Peter Magnus Andersen (født 28. november 1857 i Larvik, død 9. juli 1938 i Oslo) var skipsfører, sjøfartsadministrator og pressemann. Foreldrene var skipsfører Morten Andersen (1823–1861) og Marie Hansdatter (1827–1881). Begge foreldrene ble født i Tjølling. Magnus giftet seg første gang i 1886 med Nicoline Andersen (1858–1917) og for andre gang i 1919 med Anne Mathilde Libach-Hansen (1876–1968). Han var født og oppvokst i Eidgata 5 på Langestrand.
Magnus gikk på Borgerskolen i seks år fram til han ble konfirmert 14 ½ år gammel. Han dro til sjøs i 1872 og ble skipsfører i 1880. Første gang Magnus gjorde seg offentlig bemerket var i 1886, da han sammen med styrmann Christen Christensen, la ut på en 60 dagers ferd over Nord-Atlanteren i den åpne sjekta «Ocean». Båten havarerte ved Newfoundlandsbankene, og de to ombordværende ble reddet av et skip, som befant seg i nærheten. Det var imidlertid Viking-ferden i 1893 som gav Magnus internasjonalt ry. På hans initiativ ble en kopi av Gokstadskipet («Viking») bygd og seilt over Atlanterhavet i 1893, med ham selv som skipper. Ferden tok 40 døgn fra Kristiania til verdensutstillingen i Chicago, der skipet og ferden vakte stor oppsikt og uten tvil bidro til å øke amerikanernes bevissthet om vikingtidens Vinlandsferder. Intensjonen var å vise at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika.
Magnus tilbrakte de neste årene i New York City, der han brukte tid og krefter på å bedre de sosiale kårene for norske sjøfolk. I 1887 etablerte han Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn, og to år etter tok han initiativet til en norsk-amerikansk sjømannsforening.
Magnus' skriveglede ytret seg både i bokform og i pressen. Han beskrev de to Atlanterhavsferdene i bøkene Sjægten Oceans reise paa Atlanterhavet sommeren 1886 og Vikingefærden. En illustreret beskrivelse af “Vikings” reise i 1893. Magnus grunnla i 1890 og redigerte Norges Sjøfartstidende. Dette var medlemsavisen til det nystiftede Norges Skibsførerforbund, der han var sekretær 1890–1891 og senere ble æresmedlem. Magnus fratrådte som redaktør av politiske årsaker i 1895. Han var venstremann, og hans omsorg for de underordnede sjøfolks ve og vel kom blant annet til uttrykk i et kortlivet ukeblad med tittelen Gaa paa, som han utgav i 1895. Magnus skal dessuten ha tatt initiativ til å gi seilende sjøfolk anledning til å avgi stemme ved politiske valg.
Etter noen års forretningsvirksomhet i Kristiania grunnla han i 1901 nok en sjøfartsavis, Kysten, som han redigerte fram til 1903. I 1910 ble Norges Sjøfartstidende og Kysten slått sammen til Norges Handels- og Sjøfartstidende, nå kjent som Dagens Næringsliv.
Magnus ble i 1894 oppnevnt av Stortinget som medlem av Sjødygtighedskommissionen. Kommisjonens innstilling resulterte i loven av 9. juni 1903 om statens kontroll med sjødyktighet for skip. Da loven trådte i kraft samme år, ble Andersen utnevnt til direktør for det nyopprettede Sjøfartskontoret (forløperen til Sjøfartsdirektoratet), der han gikk energisk inn for å innføre internasjonalt anerkjente lastelinjeregler for norske skip. Dette betød langt større kontroll og flere inngrep fra det offentlige enn det den norske rederinæringen hadde vært vant med. Det inntraff en rekke stridigheter mellom Magnus og personer og institusjoner, som han i egenskap av sjøfartsdirektør kom i kontakt med, ikke minst klassifikasjonsselskapet Det norske Veritas. Da han under lastelinjeforhandlingene med Storbritannia kom i direkte konflikt med utenriksminister Johannes Irgens, endte det med at han i 1911 måtte gå av som sjøfartsdirektør. Her spilte også partipolitiske momenter inn, men Magnus var heller ikke kjent for å være diplomatisk smidig i sin opptreden. Hans egen oppfatning av striden kom til uttrykk i boka Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse.
Magnus var mønstringssjef i Kristiania/Oslo 1913–1927. Han gjorde seg – både i denne tiden og senere i livet – til talsmann for nye og vidtrekkende ideer til sjøfartens og sjøfolkenes beste. I 1921 stiftet Magnus De Sjøkyndiges Forbund, som et forum for nye og friske ideer, som å etablere norske «sjømannskolonier» i fremmede havner. Slike tanker pekte både bakover til sjømannshjemmet i Brooklyn på 1880-tallet og framover til Velferdstjenesten for Handelsflåten etter den annen verdenskrig. Utdannelsen av unge sjøfolk opptok ham også sterkt. Magnus var primus motor bak skoleskipet «Sørlandet»s representasjons- og skoletokt til verdensutstillingen i Chicago i 1933 – førti år etter Viking-ferden. Han var som formann i Arbeidskomiteen for Den Norske Amerikalinje 1906–1910 en sterk og aktiv talsmann for opprettelsen av en egen dampskipsrute mellom Norge og USA.
Bård Kolltveit skrev dette om ham i Norsk biografisk leksikon: «Magnus Andersen var kontroversiell, men hans sakkunnskap, faglige innsikt og praktiske skjønn nøt allmenn respekt. Gjennom hele livet ble han oppnevnt som medlem av ulike komiteer og kommisjoner; for sin innsats ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1928 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Ved hans bortgang 1938 ble han fra alle hold minnet som en foregangsmann for sjøfolks velferd og for sikkerheten om bord. Et bedre ettermæle kunne han knapt ønske seg.»
Verker
- Sjægten Oceans reise paa Atlanterhavet sommeren 1886 (1887)
- Norway and the Vikings, i National Geographic Magazine, Washington D.C. 1894, s. 132–136
- Vikingefærden. En illustreret beskrivelse af “Vikings” reise i 1893 (1895)
- Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse (1912)
- 70 års tilbakeblikk på mitt virke på sjø og land (1932) Digital versjon på Nettbiblioteket
Kilder
- Kolltveit, Bård. Magnus Andersen – 1. Norsk biografisk leksikon.
- Nyhus, Per: Larvik A-Å, Larvik 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 366.
- Magnus Andersen i Historisk befolkningsregister