Margrete Fredkolla
Margrete Ingesdotter Fredkolla (også Fredkulla, død 1130 i Danmark) var svensk kongsdatter og både norsk og dansk dronning. Hun var datter av kong Inge Stenkilsson av Sverige og dronning Helena. I 1101 giftet hun seg med Magnus Berrføtt av , og kort tid etter hans død med kong Niels Svendsen av Danmark. Hun var også faster til dronning Ingerid Ragnvaldsdatter og moster til dronning Malmfrid Mstislavsdatter og Ingeborg Mstislavsdatter.
Margrete giftet seg med Magnus Berrføtt i 1101. Ekteskapet var en del av fredsavtalen etter Magnus' angrep på Sverige året før. Kallenavnet kommer fra svensk kulla, «jente», og kommer av at hun ble brukt til å besegle fredsavtalen. Magnus og Margreta fikk ikke barn sammen, og de kan knapt ha sett hverandre mye. Allerede i 1101 eller 1102 reiste Magnus på sitt andre tok vestover, og i 1103 falt han i Irland. Magnus hadde også fått med landskapet Dalsland som medgift. Magnus' krav på dette området hadde vært hovedårsaken til krigen med Inge Stenkilsson, og på denne måten løste man problemet. Slik ordningen var ville medgiften gå i arv til Magnus eller deres felles barn ved hennes død, men da han døde før henne og de ikke fikk barn falt det i stedet tilbake til svenskekongen.
I Magnus' levetid hadde hun liten eller ingen innflytelse på norsk politikk. Det er først senere, etter hun giftet seg med Niels Svendsen og ble dansk dronning, at hun fikk en mer framtredende posisjon. Kildene tyder på at hun fungerte som en politisk brobygger i en veldig urolig tid. Etter Magnus' død reiste hun antagelig nokså raskt tilbake til Sverige, og ble etter kort tid der sendt til kong Niels i Danmark. Hun fikk to sønner med ham, Inge som døde tidlig, og Magnus som falt i strid samme år som faren døde, 1134.
Margreta hadde inntil sin død i 1130 forsøkt å dempe motsetninger, blant annet gjennom å gifte bort sin søsterdatter Ingeborg Mstislavsdatter med Knut Lavard, og brordatteren Ingerid med Henrik Skadelår. Muligens var hun også involvert i at søsterdatteren Malmfrid Mstislavsdatter giftet seg med Sigurd Jorsalfare. Saxo Grammaticus framhevet hennes fromhet og hennes gavmildhet mot kirken; hun fikk i det hele et meget godt ettermæle. Men etter hennes død falt det hun hadde bygget opp sammen, med sønnen Magnus' drap på Knud Lavard i 1131 som det tydeligste bruddet med hennes forsoningstanker. Etter Magnus Nielssons død i 1134 var maktkampen i full gang i Danmark.