Nacht und Nebel
Nacht und Nebel (forkortet NN, tysk for «natt og tåke») var et begrep som ble brukt om fanger som ble sendt til konsentrasjonsleir eller henrettelse uten mulighet for kontakt med andre. I september 1941 bestemte Hitler, som følge av angrep mot Wehrmacht i Frankrike, at fanger som var mistenkt for motstandsaktivitet ikke skulle stilles for retten i sitt hjemland, men i stedet sendes «i natt og tåke» til Tyskland. Der ventet enten en dødsdom eller et opphold i konsentrasjonsleir, uten av fangenes familier fikkk vite noe om deres skjebne. Konsentrasjonsleirfangene skulle arbeide seg til døds. Tanken var at dette skulle sette mer skrekk i folk, slik at de ikke sluttet seg til motstandsbevegelsen.
Ordren om å gjennomføre planen ble undertegnet av Wilhelm Keitel, sjefen for Oberkommando Wehrmacht, den 7. desember 1941. De fleste fangene ble sendt til Gross-Rosen eller Natzweiler. Av de 7000 NN-fangene var omkring 5000 franske.
Fra Norge ble omkring 1000 personer sendt som NN-fanger. Rundt halvparten havnet i Natzweiler, og halvparten av disse døde der. En av de største gruppene norske fanger som ble NN-fanger var de 204 fra Stein-organisasjonen som ankom Tyskland i mai 1942. Kvinner havnet i Ravensbrück, og 33 av de 102 norske kvinnene der var NN-fanger. Men i Ravensbrück ble de ikke isolert fra andre fanger, og hadde det således noe bedre enn mennene i Natzweiler.
Flere av NN-fangene som overlevde krigen hadde fått sin helse så ødelagt at de døde kort tid etter frigjøringen.