Orv

Orvet (Ljåen) og sigden har vært blant de viktigeste jordbruksredskapene våre.

• 

  Ulike lengder på bladet til ulikt bruk.

• 

  Odden, meislingi, kjogi, sporden og eggen, er benevnelser på de ulike delene av ljåbladet.

• 

  Ljåskrin for transport og oppbevaring av skarpe ljåblader.

• 

  Ljåblad til langorv. Fotoserie: Anne Brit Borgen.

To hovedtyper av orv

Stuttorvet er lite og lett, som regel ca 75 cm i skaftet. Den skal kunne brukes med en hånd og svinges lett for å komme til rundt buskas, og mellom steiner. Den er mest brukt i ulendt terreng.

Langorvet er det minst to typer av; en kort type med to håndtak (kagger), og en lengre med to handtak som har et skaft på ca.165 cm. Langorvene er mest brukt i bygder med flatere og lettere slåttemarker, eller generelt på åpne flater. Her brukes armene og overkroppen mer slik at en får større kraft i slåttedragene.

Slåttekarene var nøye på å tilpasse orvet til sin egen kroppslengde. Avstanden mellom håndtakene måtte være akkurat passe. Ljåbladet skulle stå i en viss vinkel i forhold til orvet, og i en viss vinkel til seg selv. Bladet ble festet med bjørke-vier eller fuktede lærreimer, og kilet med askekiler.