Peter I Øy
Peter I Øy eller Peter 1.s øy er ei vulkansk øy i Sørishavet, som i 1931 ble lagt under norsk overhøyhet og som siden 1933 har vært et norsk biland. Øya er ubebodd og utilgjengelig det meste av året, og besøkes bare en sjelden gang av forskere eller turister.
Store deler av øya er dekka av isbreer. Det høyeste punktet er Lars Christensen-toppen på 1640 moh. Å komme i land er vanskelig dels på grunn av pakkis og dels på grunn av en omkring førti meter høy isfront og bratte klipper. Noen sjøfuglarter og pingviner hekker der, og det er store mengder sel på og rundt øya.
Øya ble oppdaga av Fabian Gottlieb von Bellingshausen 21. januar 1821. Han var russisk borger, av tysk-baltisk avstamning, og oppkalte øya etter tsar Peter I.
Offisiell skrivemåte er Peter I Øy.[1] Dette avviker fra norsk rettskriving, noe enkelte andre navn i området også gjør. Språkrådet fatta i 1995 vedtak om at rett skrivemåte på bokmål er Peter 1.s øy, og viste til at det tidligere var Peter Is øy.[2] Ettersom lov om stadnam ikke gjelder i bilandene[3] er det ikke Språkrådet som er normeringsmyndighet, men Norsk polarinstitutt. Språkrådets normering utløste en diskusjon mellom etatene. Status per 2020 er fortsatt av Peter I Øy er registrert som offisielt stedsnavn, mens Språkrådets normering er en form som er riktig, men ikke normert etter lovverket.
Historie
Den russiske ekspedisjonen leda av von Bellingshausen oppdaga øya den 21. januar 1821. På grunn av pakkis kom de ikke nærmere enn omkring 25 kilometer. Dette var den første observasjonen av land sør for den sørlige polarsirkelen, og dermed også den sørligste observasjonen av land. Det skulle gå nær 90 år før en annen ekspedisjon bekrefta øyas eksistens. I januar 1910 klarte Jean-Baptiste Carchots andre antarktisekspedisjon å nå et punkt omkring fem kilometer fra øya, men heller ikke de kom seg i land.
Norges kobling til øya starta med hvalfangsrederen Lars Christensen. Han finansierte hele ni ekspedisjoner til Antarktis, og var med på fire av dem. Hensikten var både å utforske områdene og å kreve land for Norge. Ved å få kontroll over land i områdene kunne man anlegge hvalfangststasjoner på norsk territorium, og dermed unngå britisk skattlegging av stasjonene. Ekspedisjonen Odd I seilte i 1927 rundt øya. Heller ikke de kom i land. Først uden 2. februar 1929 klarte Norvegia-ekspedisjonen, under ledelse av Ola Olstad og Nils Larsen, å gå i land og annektere øya. Et nytt forsøk i 1931 ble igjen stoppa av pakkis, men den 6. mars 1931 valgt norske myndigheter å stadfeste annektering gjennom en kongelig resolusjon. Den 24. mars 1933 ga de så øya status som biland.
Brategg-ekspedisjonen klarte i 1948 å komme seg i land. De var der i tre dager, før de måtte komme seg ut så ikke pakkisen stengte dem inn. Det ble bygd ei hytte, og en kopi av anneksjonsdokumentet fra 1929 ble lagt igjen der. Først etter at Norge hadde signert Antarktistraktaten i 1959 kunne man komme noen vei med internasjonal anerkjennelse av det norske kravet, og den 23. juni 1961 ble øya under lagt traktatens bestemmelser. Dette medfører at også andre lands forskere kan gå i land, og at det er åpent for turisme innafor traktatens begrensninger. Det har vært flere ekspedisjoner på øya etter 1961, og enkelte turister har også klart å komme i land. Fem norske forskere fra Polarinstituttet tilbrakte elleve dager der i 1987 for å måle opp øya og gjennomføre andre vitenskapelige undersøkelser. Det ble også satt opp en automatisk værstasjon. I 2005 ble det anslått at færre enn 600 personer har vært i land på øya.
Politikk og jus
Peter I Øy er ett av de to norske bilandene i Antarktis. Det andre er Dronning Maud Land. Antarktistraktaten setter noen begrensninger på norsk myndighetsutøvelse. Det er fri adgang for forskere, og øya kan kun benyttes til fredelige formål. Traktaten berører ikke selve territorialkravet, som kun anerkjennes av andre land med krav i Antarktis.
Øya administreres av Polaravdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. I utgangspunktet gjelder norsk privat-, straffe- og prosessrett på øya. I tillegg er det en rekke særbestemmelser, og en rekke lover som spesifikt utelater bilandene.
Den 5. mai 1995 ble det innført krav om at all norsk aktivitet i Antarktis må følge de internasjonale miljøbestemmelsene for regionen. Dette medførte at norske borgere som ønsker å utføre aktivitet der må rapportere til Norsk polarinstitutt, som har rett til å nekte adgang dersom kravene ikke er oppfylt.
Referanser
- ↑ Peter I Øy, Norsk polarinstitutt.
- ↑ Årsrapport 1995, Språkrådet.
- ↑ Stadnamnlova' § 1: «Lova gjeld ikkje for Svalbard, Jan Mayen og dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone.»