Polititidende
Polititidende er et internt meddelelsesblad i Politiet. Det inneholder blant annet etterlysninger, observasjoner, nye opplysninger i saker. Bladet distribueres til alle politiets tjenestesteder, samt til Kriminalomsorgen, Justis- og beredskapsdepartementet og Tollvesenet.
Første utgave kom i 1886, og ble utgitt av politiet i Kristiania. Det var hovedstadspolitiet som hadde ansvaret helt til 1959, da Kripos tok over. Siden 1988 brukes ikke bladet lenger til etterlysninger, da disse går ut i det digitale systemet Elys.
Bladet er unntatt offentligheten, da det inneholder svært mye sensitiv informasjon. Både Statsarkivene og Nasjonalbiblioteket har eldre årganger. På Nettbiblioteket er årgangene fra 1886 til 1938 digitalisert og søkbare. På grunn av klausuleringsreglene er årgangene til og med 1932 (i 2023) åpne for alle; de senere årgangene må man søke innsyn i. Det er normalt 80 år som er klausuleringsfrist i straffesaker, men bladet kan også inneholde annen informasjon med lenger sperrefrist, og Nasjonalbiblioteket har derfor lagt seg på 90 år. I Nettbiblioteket er årgangene bundet inn som samlebind.
Bruk som kilde
Polititidende er en helt sentral kilde når man arbeider med kriminalhistorie fra perioden de tilgjengelige årgangene av bladet dekker. Men det kan også brukes blant annet til slektsforskning, og særlig stor verdi har det når man skal finne informasjon om personer som ikke er bofaste eller på annen måte lever utafor standardmønsteret i samfunnet - og som dermed ofte er fraværende i andre kilder. I tillegg til å gi informasjon om vitale data og oppholdssteder, samt å kunne gi informasjon om hendelser i folks liv, vil man også ofte finne beskrivelser av utseende som er av stor interesse for slektsforskere.
Som med alle kilder må Polititidende leses med et kritisk blikk. En særlig viktig ting å være klar over er at en etterlysning ikke er det samme som en domfellelse - man ser en rekke ganger at etterlysninger trekkes tilbake av forskjellige årsaker, herunder også at det ikke hadde skjedd noe forbrytelse eller at det var en navneforveksling.
Det er også greit å merke seg at språket i publikasjonen kan være upassende etter dagens normer. For eksempel omtales romanifolk noen ganger som 'fanter', og språket er i det hele tatt lite sensitivt.