Richard Hansen
Hans Richard Hansen (født 27. mai 1865 i Larvik, død 1. oktober 1931 i Oslo) var en fagforeningspionér. Foreldrene var vognmann, tømmermerker og senere lappeskomaker Hans Bertil Guldbrandsen og Anne Marie Hansdatter. Begge var født i Hedrum. Ifølge folketellingen 1865 bodde familien i Larvik. Gårdens nummer var 179a.[1] Dette huset strøk med i bybrannen i 1884. I Folketellingen 1891 var Richard oppgitt som høvlemester ved høvleri (selv om han på tiden tiden var til sjøs). Adressen var Helgesens gate 5 på Torstrand. Richard Hansen hadde 19. april 1886 blitt gift med Marie Sofie Jacobsen.
Han var på begynnelsen av 1900-tallet én av de fremste lederne for de ufaglærte industriarbeiderne. Som formann i tre fagforbund stod han sentralt i arbeidet med å organisere denne gruppen arbeidere i fagbevegelsen.
Liv
Fra 12-årsalderen jobbet Richard ved sagbruk og høvlerier i Larvik. Ifølge Arbeidernes leksikon dro han i 1889 til sjøs og var ute i syv år, derav to år på Ishavet.[2] Richard kom vinteren 1896–1897 til Kristiania, der han var med på å grunnlegge Kristiania Høvleriarbeiderforening og senere Norsk Sag- og Høvleriarbeiderforbund. Han var formann for sistnevnte fra 1901 og fram til det året etter ble innlemmet i Norsk Arbeidsmandsforbund. Richard ble også formann for dette forbundet i 1903, da han avløste Richard Strøm.
Mens Strøm hadde representert 1890-tallets anleggsarbeidere, var Richard en representant for de ufaglærte industriarbeiderne. Hans kvaliteter som fagforbundsmann kom til sin rett under den omfattende konflikten i treforedlingsindustrien i 1907, som var Norges første landsomfattende arbeidskonflikt. Arbeidsgiverne brukte tre lokale konflikter til en samlet offensiv mot fagbevegelsen. På det meste inkluderte den hele bransjen og berørte 6000–7000 arbeidere. Under trussel om tvungen megling forhandlet Richard Hansen og Axel Amundsen (som var formann for Norsk Arbeidsgiverforening) seg fram til nye tariffavtaler i løpet av få dager.
Arbeidsgivernes ufine framgangsmåte og arbeidernes disiplin under konflikten bidro til at respekten og sympatien for fagbevegelsen og arbeidernes interesser økte. Et tegn på hvor alvorlig myndighetene hadde sett på situasjonen, var ønsket om at både Richard Hansen og Axel Amundsen skulle bli tildelt St. Olavs Orden. Richard nektet å ta imot. I stedet ble han i 1907 tildelt Borgerdådsmedaljen i sølv for sitt bidrag til å løse konflikten.
I årene 1903–1907 var det en økning i Arbeidsmandsforbundets medlemstall fra 4000 til 20 000. De ufaglærte industriarbeiderne organiserte seg nå for alvor i LO. I en tid da fagbevegelsen og arbeidsgiverne stod steilt mot hverandre, mens man manglet et landsomfattende tariffsystem som regulerte forholdet mellom partene, representerte Hansen en tradisjon i arbeiderbevegelsen hvor kampen for høyere lønn, bedre arbeidsforhold og respekt for arbeidsfolk gikk via bygging av tariffavtaler og kompromisser med arbeidsgiverne. Innenfor denne tradisjonen vek man likevel ikke unna for å ta i bruk direkte kampmidler, viss det var nødvendig.
Richard var medlem av LO-sekretariatet 1903–1920 og 1925–1927. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1904–1918. Richard var medlem av Kristiania bystyre 1905–1907 samt av Arbeiderkommisjonen av 1918.
Da Fagopposisjonen fikk flertall for sine prinsipper på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1918, trakk Richard seg som formann. Han brøt likevel ikke med forbundet og lot seg velge til sekretær for næringsmiddelindustrigruppen. Da Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund i 1923 ble skilt ut som eget forbund, ble Richard valgt til dets formann. Dette vervet innehadde han fram til sin død 1931. Som takk for hans innsats for fagbevegelsen, reiste forbundene i LO en minnestein på hans grav på Vestre Gravlund i Oslo.
Einar A. Terjesen skrev følgende om Richard i Norsk biografisk leksikon: «Han representerte en type tillitsmenn som kanskje ikke var så egenrådige som tillitsmennene tidligere hadde vært og som i større grad underordnet seg helheten i fagbevegelsen. Det var også noe av dette som skilte Hansen fra medlemmene av den såkalte Fagopposisjonen av 1911. For ham var det viktigere å se de lange linjer og den skrittvise kampen, enn å storme frem i overmot og forsøke å ta de seirer som tilsynelatende måtte by seg der og da.»
Død
Han døde 1. oktober 1931 etter et kort sykeleie,
Referanser
- ↑ Folketellingen 1865
- ↑ «Hansen, Richard», Arbeidernes Leksikon bind III, Oslo 1933
Kilder
- Terjesen, Einar A.. Richard Hansen. Norsk biografisk leksikon.