Romansk arkitektur
Romansk arkitektur betegner en periode som preget kirkebygg i Vest-Europa gjennom 1000- 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne den fullt utviklede romanske perioden fra omtrent 1050 til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til romersk arkitektur, som den romanske arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk periode opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring år 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra år 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom karolingisk og ottonsk arkitektur.