Sigurd Ribbung

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sigurd Ribbung (født 1203, død 1226) var under borgerkrigstiden tronpretendent til den norske tronen.Han var leder for ribbungene, som på sett og vis var en fortsettelse av baglerne. Sigurd Ribbung hevdet han var sønn av Erling Steinvegg, og dermed sønnesønn av Magnus Erlingsson. Tilnavnet Ribbung kommer fra norrønt ribbaldi, som betyr 'villstyring' eller 'voldsmann'.

Ribbungene klarte i første omgang bare å få makt på Romerike og i deler av Hedmark da de begynte sitt opprør vinteren 1219/1220. Sigurd ble utropt til konge, og tok sete på Frognøya i Tyrifjorden. Selv om opprøret ikke spredde seg til andre deler av landet, måtte det settes inn store ressurser for å holde stand. I 1223 ble det inngår forlik mellom Sigurd Ribbung og Håkon IV Håkonsson. Sigurd deltok på et riksmøte i Bergen, der han ikke nådde fram med sine krav. Dermed brøt han forliket, og i løpet av de neste to årene spredte et nytt ribbungopprør seg til andre deler av Østlandet. Kongens styrker ble slått flere ganger, og birkebeinerne måtte trekke seg nedover i Viken. En av ribbungene styrker var at de unngikk større trefninger og slag, og i stedet angrep mindre avdelinger, sveiter, i en form for geriljakrigføring.

I 1225 ble Skule Bårdsson henta ned til Østlandet for å bekjempe ribbungene. Sigurd inviterte da til samtaler på Hamar, der han tilbød forlik og deling av landet. Både Skule jarl og erkebiskop Peter av Husastad oppfordra til forlik, og det var en tydelig splittelse blant birkebeinerne.

Våren 1226 hadde ribbungene kontroll over Opplanda, og Sigurd følte at det var tid for å ta sete i Oslo. Det ble gjort en avtale med birkebeinernes jarl, og erkebiskopen ga sin tilslutning til denne. Da Sigurd Ribbung ble drept i Oslo i 1226, forsøkte ribbungene å holde det hemmelig. Først etter en tid ble det klart at Sigurd var død, og Knut Håkonsson, sønn av Håkon Galen, ble tatt til konge. Året etter ble ribbungene nedkjempet etter flere trefninger med kongsmakten. Knut måtte inngå forlik, og ble senere kongens jarl og militær leder på Østlandet.

Kilder og litteratur