Ulrik Hendriksen
Ulrik Adolph Hendriksen (født 7. mars 1891 i Faaborg, Danmark, død 24. januar 1960 i Oslo) var maler og grafiker, særlig kjent som mangeårig talsmann og forkjemper for billedkunstnerne i Norge gjennom flere kunstnerorganisasjoner.
Familie
Ulrik Hendriksen var sønn av Hendrik Asmus Emil Hendriksen (1854-1928) og Adolphine Augusta Emilie Weiglin von Stargard (1855-1928), og var gift med Astri Pouline Skålerud (1889-1970).
Liv og virke
Ulrik Hendriksen vokste opp i småbyen Faaborg i Danmark. 1909–1911 var han elev ved kunstakademiet i Berlin, hvor han blant annet studerte restaureringsteknikk.
Hendriksen flyttet til Norge i 1914. Han var assistent for Emanuel Vigeland 1915–1916, deretter var han i noen år engasjert hos Riksantikvaren, som konservator for kirke-restaureringer.
Som kunstner debuterte Hendriksen i 1919 på Høstutstillingen, og han deltok på en rekke utstillinger gjennom hele karrieren. Fra 1924 hadde han såkalt stemmerett som billedkunstner, og fikk Statens stipend i 1924, 1926 og 1934. Motivene i Hendriksens bilder var blant annet hentet fra Oslo, Setesdal, Rondane, Vest- og Sørlandet og Frankrike. Han malte også interiører, blomsterbilder og portretter.
Da Unge Kunstneres Samfund (UKS) ble stiftet 1921 var Hendriksen en av grunnleggerne. Han var formann i UKS 1924–1930. Han var varamann i Bildende Kunstneres Styre (BKS) i periodene 1931–1933 og 1934–1936, og 1937–39 var han fullt medlem. I 1940 ble han valgt til formann i BKS, og fungerte til 1942. Han ble gjenvalgt for formann i 1945, og satt som formann til 1952 og deretter igjen 1954–1958. Hendriksen var også mangeårig formann i Norges Kunstnerråd, og han var også en aktiv deltaker i Nordisk Kunstforbund.
Hendriksens navn er særlig knyttet til innføringen av loven om avgift på omsetning av billedkunst (1948), en ordning som har tilført billedkunstnerne i Norge midler til fordeling i støtte og stipend. Han deltok senere i UNESCOs komité for åndsverkloven og det norske sakkyndige råd for revisjon av åndsverkloven.
Hendriksens gamle interesse for norsk kirke- og folkekunst kom til uttrykk i 1952 i form av en fotoutstilling av 150 eksempler på norsk dekorativ malerkunst, som ble utstilt i en årrekke i Norge, Europa og Amerika, og som ble presentert i boken Norges dekorative malerkunst gjennom 1000 år.
Hendriksen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1954 og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1959. Han fikk Oslo bys St. Hallvard-medalje i 1958.
Ettermæle
I et minneord over Ulrik Hendriksen i Morgenbladet 25. januar 1960, skrevet av Øistein Parmann, ble han beskrevet slik (utdrag):
| Med Ulrik Hendriksen har norsk kunstmiljø mistet en av dine frodigste skikkelser, en av de siste av den gamle skole for hvem kunsten ikke var et yrke, men en form for liv. ... Et festmenneske var han, en ildsjel og en idealist. Han reagerte temperaementsfullt mot alt smått og smålig, mot alt uskjønt, mot matnyttigheten, mot trangsyn og bornerthet. Selv var han generøs og raus i enhver forstand. ... Få har hatt så mange tillitsverv som Ulrik Hendriksen og neppe noen har fått utrettet så meget for kunsten og for kunstnerne i dette land. | ||
Ulrik Hendriksen er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo. Gravminnet er prydet med en bronsebyste av ham, utført av Wäinö Aaltonen.
Kilder
- Thorsen, Anniken: Ulrik Hendriksen i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. mars 2022 fra https://nbl.snl.no/Ulrik_Hendriksen
- Alfsen, Glenny: Ulrik Hendriksen i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 6. mars 2022 fra https://nkl.snl.no/Ulrik_Hendriksen
- «Ulrik Hendriksen er død.» Morgenbladet 1960.01.25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Ulrik Hendriksen død.» VG 1960.01.25. Digital versjon på Nettbiblioteket.