Vilhelmine Ullmann
Vilhelmine Ullmann (født som Cathrine Johanne Fredrikke Vilhelmine Dunker, kalt «Mina» i familien 16. mars 1816 i Christiania, død 28. april 1915 i Kristiania) var lærer, forfatter og kvinnesaksforkjemper. Hun var datter av Conradine Dunker (1780-1866) og søster av Bernhard Dunker (1809–1870).
Hun ble i 1839 gift med Axel Ullmann (1811–1862). De fikk seks barn sammen, men i 1854 ble de separert og Vilhelmine Ullmann ble alenemor.
I årene 1853–1858 drev hun en liten pikeskole i sitt hjem. Deretter bestyrte hun og underviste i årene 1862–1894 på Vaterland børneasyl. Hun var fra 1850-årene sterkt preget av grundtvigianske synspunkter.
Store deler av sitt liv bodde hun sammen med sin yngste datter, Ragna Nielsen, og de siste 20 årene på datterens berømte pikeskole hvor hun blant annet lenge styrte husholdningen og deltok med opplesninger i undervisningen.
Hun hørte til de akademiske og intellektuelle elitene, blant annet i kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven hvor hun støttet ham i kulturkampen. I hennes kretser var også egså eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, og gjennom den nasjonale oppvåkningen kom hun til å støtte målsaken og satte pris på Henrik Wergelands diktning.
Ullmann var aktiv som litteraturkritiker, og hadde stor sans for både Bjørnsons og Ibsens arbeider som hun mente tjente samfunnet og kvinnene. Erindringsboken Fra Tyveaarene og lidt mer fra 1903 gir en god beskrivelse av et barns oppvekst og verdifull byhistorie.