Åmot bru
Åmot bru (tidligere Aamodt bro eller Åmodt bro) er ei gangbru over Akerselva på Grünerløkka i Oslo. Brua ble satt opp i 1957 ved Seilduksdammen i Akerselva hvor det var planlagt bygging av nytt Teknisk Museum. Den påtenkte museumstomta var imidlertid ikke stor nok, og museet fikk derfor lokaler i et nytt bygg ved Frysja på Kjelsås i 1985.
Brua er kjent på grunn av en inskripsjon på en støpejernsplate på en av brupilarene hvor det står:
- 100 MAND KAN IEG BÆRE, MEN SVIGTER UNDER TAKTFAST MARSCH.
Lillebjørn Nilsen refererer til denne inskripsjonen i visa «Far har fortalt»:
| Men jeg vet en bro som er gammel. brun og stygg.
På den står et skilt der du leser: | ||
Bruas opprinnelse
Brua var opprinnelig bygd i 1852 ved Kongssagene i Modum, over Åmotsund ved Drammenselva og var Norges andre (av totalt tre) jernkjedebroer. Drammenselva delte Modum i to, og ved Åmotsund var det et sundsted. Dette var et viktig knutepunkt for trafikk til og fra Sigdal og det hadde også stor trafikk på grunn av verksvirksomhetene i området. Åmotsund var kjent som et av de farligste overfartsstedene i området, og det måtte av og til stenges på grunn av stor vannføring og sterk strøm. Mulighetene for å komme over andre steder var begrenset og medførte lange omveier.
Vinterstid ble sammenkjedede tømmerstokker brukt for å lage ei såkalt vinterbru. Sommertid benyttet man ei ferge som allerede i 1839 var i så dårlig forfatning at den trengte å bli skiftet ut. Omtrent samtidig nektet Drammens trelasthandlere sundmannen å bruke deres tømmer til vinterbrua. Lensmannen anmodet derfor formannskapet om å skaffe «det fornødne» for kommunens regning.
Saken ble behandlet i formannskapet 17. juni 1842 og ordfører Auen Gregersen foreslo at man skulle undersøke muligheten for å bygge ei bru over sundet. Eksperter ble innkalt og ei trebru (hengeverksbru) til omlag 2 000 speciedaler ble foreslått. 7. juli 1843 besluttet representantskapet å oppføre ei trebru til 2 000 speciedaler, men samtidig ønsket de å ha en annen sakkyndigs syn på saken. De ble dermed henvist til ingeniørløytnant Christian Wilhelm Bergh (som senere ble Norges første veidirektør og en sentral skikkelse i utformingen av vårt moderne veivesen). Bergh hadde akkurat stått ansvarlig for oppføring av Bakke bru over Sira (Vest-Agder). Dette var ei jernkjedebru og Bergh pekte på dens fortrinn med hensyn på soliditet og varighet. Han mente at kostnadene ikke ville overstige 3 000 speciedaler. Dette var allikevel mye penger for en kommune som hadde en skatteinngang på under 1 000 speciedaler i året. Ordfører Gregersen falt imidlertid for idéen og jobbet for å overbevise formann- og representantskap. Han klarte å overbevise flere størrelser i bygda om å gi bidrag og Opplysningsvesenets fond bevilget et lån på 2 000 speciedaler.
30. august 1844 sa formannskapet seg enig i prosjektet, representantskapet fulgte etter. Forutsetningen var at kostnadene ikke skulle overstige 3 000 speciedaler. Bergh fikk jobben med å tegne brua og legge fram et detaljert kostnadsoverslag. I 1846 leverte Bergh resultatet og det viste at brua, med tilhørende vei og ei lita trebru som også trengtes ville komme på 4 250 speciedaler, Noen innvendinger til det forhøyde kostnadsoverslaget fra kommunens side var ikke å spore og formannskapet gikk aktivt inn for å skaffe til veie flere penger. Det ble lyst ut anbud, og det billigste anbudet var på 5 490 speciedaler. Etter ytterligere finansiering gikk tilslaget i 1847 til Ole Follum fra Ringerike sitt anbud på 5 510 speciedaler. Han inngikk ei særs streng avtale med kommunen hvor ferdigstillingsdato var fastlagt og han ble stilt personlig ansvarlig for eventuelle merkostnader. I november samme år tok arbeidet til og jernsakene ble bestilt fra Nes Jernverk som også hadde levert brua over Sira.
Personlige tragedier
Follum var alt annet enn heldig og ulykkene sto i kø og ventet på ham. Været, både vinteren 1848 og 1849, var svært ugunstig, noe som gjorde det vanskelig å få transportert nødvendig stein til murerarbeidet. I tillegg var det en ualminnelig stor flom i 1848 som gjorde at brua måtte legges høyere og den tilstøtende trebrua måtte få en helt annen konstruksjon. Ytterligere forsinkelser av materialleveranser gjorde at Follum ikke rakk den kontraktfestede ferdigstillingsdatoen og 8. mai 1850 ble Follum fratatt ansvaret for videre arbeide. Dette ble starten på en personlig tragedie for Follum. Han fikk først et krav på 4 088 speciedaler, fikk deretter en regning på 3 145 speciedaler og måtte selge gården sin og alt løsøre for å for å kunne møte kravene. Han søkte både Stortinget og amtet om hjelp til å betale beløpene, men fikk kun 500 speciedaler fra amtet. Han døde i 1865 som en fattig mann. Et resultat av en blanding av godtroenhet og uhell.
Arbeidet med brua fortsatte og ordfører Gregersen hadde overoppsyn med arbeidet og kostnader. Hans manglende erfaring med denne type prosjekter bidro til ytterligere kostnadsoverskridelser og totalsummen kom på over 11 500 speciedaler, nesten fire ganger det beløpet som Modums kommunerepresentanter i sin tid ga samtykke til. Gregersen trakk seg derfor i 1852 som ordfører og tilbrakte de siste årene av sitt liv hos sin slektning Gudbrand Gregersen som var blitt baron i Ungarn.
Ferdigstilling
Brua ble ferdigstilt i 1852, ble avløst av ei større bru på 1930-tallet og demontert og gitt til Oslo kommune i 1952.
Eksterne lenker
Artikler
- Eli Moen (1986) «Omkring Aamodt bro» – Gamle Modum, Årsskrift for Modum Historielag.