Ødegaardismen
Ødegaardismen er navnet på den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet på Gjøvik førte i perioden 1927-1940. Betegnelsen er etter Niels Ødegaard, som satt som ordfører i hele dette tidsrommet. Kommunen støtta industribedrifter som trua med nedleggelse, i tillegg til at de hjalp til med å nystarte bedrifter som alt hadde gått konkurs. Målet var hele tida å skape arbeidsplasser for å sikre inntektene til kommunen og arbeidsfolk på Gjøvik. De bedriftene som i første rekke fikk kommunal støtte, var Gjøvik støperi (1927), Gjøvik Bruk (1929) og Hunton (1933). I 1937 var Gjøvik kommune dessuten delaktig under etableringa av den nye Gjøvik Skifabrikk.
Støttepolitikken på Gjøvik skjedde i form av leveringsgarantier, lån til drifts- og startkapital, bevilgninger ved akutt pengemangel og aksjetegning. I alle tilfelle overlot kommunen drifta og den daglige ledelsen til det private næringslivet. Siktemålet med politikken var altså ikke å «kollektivisere» bedriftene. Kommunisten Arvid G. Hansen skal ha funnet på begrepet ødegaardisme. Hansen kritiserte politikken for å ha preg av klassesamarbeid, fordi støtta gikk til private bedrifter og utvikla seg til et nært samarbeid mellom kommunen og private næringsdrivende. Niels Ødegaard fullbrakte dette samarbeidet da han i 1940 selv ble disponent for Hunton.
Ødegaards støttepolitikk er kanskje det mest kjente eksemplet på norske kommuners forsøk på å håndtere krisa i mellomkrigsåra, og er blant annet trukket fram i Berge Furres verk om Norsk historie på 1900-tallet.[1] Historikeren Yngve Flo har kalt slike kommunale initiativ for ««munisipalsosialisme».[2]
Hvorfor Gjøvik?
Hvorfor var det nettopp Gjøvik som så tidlig førte en slik aktiv støttepolitikk? Dette var før Arbeiderpartiet sentralt gikk inn for motkonjunkturpolitikk, som særlig 1933-programmet var et uttrykk for. Årsaken ligger ikke i at Gjøvik var spesielt tidlig arbeiderpartistyrt, for partiet hadde på 1920-tallet makta i flere andre industrikommuner. Mjøsbyen var heller ikke hardere ramma av den økonomiske krisa enn andre. Historikeren Tore Andersen, som har skrevet hovedoppgave om ødegaardismen, mener derfor at personen Niels Ødegaard er ei viktig forklaring. Han hadde både evner og pågangsmot til et såpass risikabelt prosjekt, der kommunen i verste fall kunne tape mye penger. Ødegaard innså at det klassiske nødsarbeidet, som også Arbeiderpartiet på Gjøvik hadde drevet med fra 1923, var kostbart og lite langsiktig.[3]
En suksess?
Hvor vellykka var politikken? Den mest problematiske bedriften var uten tvil støyperiet på Gjøvik, som behøvde stadig nye overføringer fra kommunen. Hunton hadde også problemer i perioder. Gjøvik Bruk ser imidlertid ut til å ha vært en suksess. I tidsrommet 1928-1930 sank arbeidsløsheten i hele Norge, men nedgangen på Gjøvik var større enn landsgjennomsnittet. Bestyreren av arbeidskontoret i byen, Kristensen, tilla drifta ved Gjøvik Bruk en del av æra for bedringa på arbeidsmarkedet. Også i 1932 var utviklinga positiv, og den nye drifta ved Hunton var nok en viktig årsak til dette.[4]
Referanser
Kilder og litteratur
- Andersen, Tore: «Ødegaardismen». Kommunal bedriftsstøttepolitikk i Gjøvik 1927-38 : en undersøkelse av DNA's reaksjon på økonomisk krise i lokalsamfunnet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1974. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Andersen, Tore: «Ødegaardismen i den lokalpolitiske hverdag», i Årbok for Gjøvik, nr. 1 1978, s. 93-106.
- Flo, Yngve: Staten og sjølvstyret: ideologiar og strategiar knytt til det lokale og regionale styringsverket etter 1900, Det historisk-filosofiske fakultet, Historisk institutt, Universitetet i Bergen 2004.
- Furre, Berge: Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990, Det Norske Samlaget 1992..