Vis kilden til Galei

{{thumb|Galeien Tønsberg modell Marinemuseet.jpg|Modell av galeien «Tønsberg» på Marinemuseet i Horten.|Chris Nyborg|2017}}
{{thumb|0815 Kragero komm.png|Kragerøs byvåpen har et stilisert bilde av galeien de måtte bygge da stedet fikk byprivilegier i 1666.}}
{{Thumb|Fredriksvern Stavern galeiskur 2016.jpg|Galeiskurene på Fredriksvern verft, bygd i 1750-åra.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]]|2016}}
En '''[[galei]]''' var et krigsskip med både årer og seil som framdriftsmidler. De er trolig den type marinefartøy som har vært lengst i bruk, fra antikkens Roma og Karthago til europeiske mariner på 1700-tallet. Muligeten for flytte seg over lengre avstander med seil kombinert med bruken av årer i kamp eller ved vindstille førte til at galeiene var svært viktige i kampsituasjoner - de kunne nå slagstedet, og kunne så bevege seg langt friere enn seilskipene. 

De eldre galeiene kunne være svært store. Det er kjent galeier med tre roerdekk og opptil 500 roere; det kunne være opptil fire mann på hver åre. De hadde gjerne færre skyts enn andre skiptstyper, men kunne også være ustyrt med svært grovt skyts. I Danmark-Norge og i Sverige ble det en langt mindre versjon som var det vanlige. For å beskytte og kontrollere skjærgården var det nødvendig med nokså lette fartøy som kunne seile innaskjærs, mens som også til en viss grad tålte å gå ut på sjøen. Derfor ble 18 til 26 årer en vanlig standard. De hadde gjerne få kanoner, helt ned til én og opp til 6–7 på de største. I tillegg hadde de gjerne mindre skyts, som [[Svingbass|svingbasser]]. I Norge ble [[Kanonjolle|kanonjoller]], [[Kanonsjalupp|kanonsjalupper]] og [[Skjærbåt|skjærbåter]] ofte omtalt som galeier, ettersom også disse hadde både årer og seil.  

I Norden er fartøy med både årer og seil kjent fra [[vikingtida]], men i [[middelalderen]] gikk man stort sett bort fra dette. På 1500-tallet begynte så engelskmennene å bygge galeier, eller egentlig andre skipstyper som [[barkskip]] med åreporter. [[Frederik II]] hadde lagt merke til dette, og i 1573 sendte han [[Hugo Bedau]] til Norge med ordre om å bygge tre galeier. I løpet av 1570-åra ble det bygd flere, og i 1576 hadde den dansk-norske flåten 18 galeier. Samme år ble skipet «Hercules», som var utrangert, ombygd til galei. Det kunne ha en bestykning på opp til seksten 24-pundskanoner; dette skipet var strengt tatt med som en [[galeas]] enn en galei.  

Galeiene viste seg å være svært nyttige i forsvaret av skjærgården. I utgangspunktet brukte man gjerne franske skipsbyggere - Hugo Bedau var trolig fransk - og etter hvert også skotske. Det tok tid før norske og danske skipsbyggere mestret skipstypen fullt ut. I Norge ba man om flere skjærbåter; disse var enda enklere å bruke innaskjærs, og de kunne bygges med lokal kunnskap. I 1632 fikk [[Christian IV]] alle galeier sendt til Danmark, og erstatta de norske med mindre fartøy. En del av galeiene ble solgt for å fylle en slunken statskasse. I 1636 ble det bygd to nye galeier, og disse var av betydelig størrelse - i praksis [[fregattskip]] med årer. Byggingen av galeier ble flere ganger finansiert gjennom en egen [[Leksikon:Galeiskatt|galeiskatt]]. 

Kort tid senere skulle galeien ble mer populær igjen. [[Cort Adeler]] hadde vært i venetiansk tjeneste, og hadde sett galeier i aksjon. Spesielt imponert var han av de tyrkiske galeiene, og i 1663 satte han i gang med nybygging. I 1664 ble den første galeien, «Friedrich», levert. To år senere ble det bygd tre nye galeier i København. Noe av bakgrunnen var nye krav som følge av [[Karl Gustav-krigene]] - man måtte ha større og sterkere fartøy i forsvaret av skjærgården. Selv om de hadde nokså tungt skyts, var de så slanke og lettrodde at de klarte seg med et mannskap på 20 mann i tillegg til roerne.  

Under [[store nordiske krig]] oppsto igjen et behov for lette fartøyer som kunne brukes innaskjærs. Aller tydeligst kom dette fram i 1716, da man skulle stoppe [[Det første Norgesfelttoget]]. [[Karl XII]] hadde trukket seg tilbake til [[Fredrikshald]] og beleira [[Fredriksten festning]], men mangla tungt beleiringsartilleri. Svenskene hadde en god skjærgårdsflåte, som kunne eskortere transportskip til [[Svinesund]] og videre inn i fjorden. De slet med å komme seg fram dit, og ble liggende i Dynekilen litt sør for Svinesund. Den dansk-norske flåten hadde ikke en styrke som var god nok til å angripe, men [[Peter Wessel Tordenskjold]] klarte å få gehør for at det var behov for dette. Med en flåte som besto av blant annet tre galeier kom han seg inn i Dynekilen, og kapra eller ødela hele den svenske flåtestyrken. Galeiene var helt sentrale, ikke bare fordi de under slaget kunne manøvrere friere i bassenget i Dynekilen. De kunne også slepe seilskipene både under kampen, og ikke minst når eskadren skulle komme seg ut av kilen igjen, dels i motvind og dels i vindstille. 

Innen 1740-åra hadde flåten forfalt, og det ble bestemt at man skulle opprette en ny flotilje med base i [[Stavern]]. Mellom 1750 og 1757 ble [[Fredriksvern verft]] anlagt, med ti galeiskur og seks skjærbåtskur. Denne styrken ble kjent som [[Fredriksvernflotiljen]]. Galeiene var i strid under [[Tyttebærkrigen]] og i 1801. Innen 1807 var det bare to galeier igjen; resten hadde blitt solgt. De ble erstatta av større kanonsjalupper, som kunne klare seg med halvparten så stort mannskap.