Galei
En galei var et krigsskip med både årer og seil som framdriftsmidler. De er trolig den type marinefartøy som har vært lengst i bruk, fra antikkens Roma og Karthago til europeiske mariner på 1700-tallet. Muligeten for flytte seg over lengre avstander med seil kombinert med bruken av årer i kamp eller ved vindstille førte til at galeiene var svært viktige i kampsituasjoner - de kunne nå slagstedet, og kunne så bevege seg langt friere enn seilskipene.
De eldre galeiene kunne være svært store. Det er kjent galeier med tre roerdekk og opptil 500 roere; det kunne være opptil fire mann på hver åre. De hadde gjerne færre skyts enn andre skiptstyper, men kunne også være ustyrt med svært grovt skyts. I Danmark-Norge og i Sverige ble det en langt mindre versjon som var det vanlige. For å beskytte og kontrollere skjærgården var det nødvendig med nokså lette fartøy som kunne seile innaskjærs, mens som også til en viss grad tålte å gå ut på sjøen. Derfor ble 18 til 26 årer en vanlig standard. De hadde gjerne få kanoner, helt ned til én og opp til 6–7 på de største. I tillegg hadde de gjerne mindre skyts, som svingbasser. I Norge ble kanonjoller, kanonsjalupper og skjærbåter ofte omtalt som galeier, ettersom også disse hadde både årer og seil.
I Norden er fartøy med både årer og seil kjent fra vikingtida, men i middelalderen gikk man stort sett bort fra dette. På 1500-tallet begynte så engelskmennene å bygge galeier, eller egentlig andre skipstyper som barkskip med åreporter. Frederik II hadde lagt merke til dette, og i 1573 sendte han Hugo Bedau til Norge med ordre om å bygge tre galeier. I løpet av 1570-åra ble det bygd flere, og i 1576 hadde den dansk-norske flåten 18 galeier. Samme år ble skipet «Hercules», som var utrangert, ombygd til galei. Det kunne ha en bestykning på opp til seksten 24-pundskanoner; dette skipet var strengt tatt med som en galeas enn en galei.
Galeiene viste seg å være svært nyttige i forsvaret av skjærgården. I utgangspunktet brukte man gjerne franske skipsbyggere - Hugo Bedau var trolig fransk - og etter hvert også skotske. Det tok tid før norske og danske skipsbyggere mestret skipstypen fullt ut. I Norge ba man om flere skjærbåter; disse var enda enklere å bruke innaskjærs, og de kunne bygges med lokal kunnskap. I 1632 fikk Christian IV alle galeier sendt til Danmark, og erstatta de norske med mindre fartøy. En del av galeiene ble solgt for å fylle en slunken statskasse. I 1636 ble det bygd to nye galeier, og disse var av betydelig størrelse - i praksis fregattskip med årer. Byggingen av galeier ble flere ganger finansiert gjennom en egen galeiskatt.
Kort tid senere skulle galeien ble mer populær igjen. Cort Adeler hadde vært i venetiansk tjeneste, og hadde sett galeier i aksjon. Spesielt imponert var han av de tyrkiske galeiene, og i 1663 satte han i gang med nybygging. I 1664 ble den første galeien, «Friedrich», levert. To år senere ble det bygd tre nye galeier i København. Noe av bakgrunnen var nye krav som følge av Karl Gustav-krigene - man måtte ha større og sterkere fartøy i forsvaret av skjærgården. Selv om de hadde nokså tungt skyts, var de så slanke og lettrodde at de klarte seg med et mannskap på 20 mann i tillegg til roerne.
Under store nordiske krig oppsto igjen et behov for lette fartøyer som kunne brukes innaskjærs. Aller tydeligst kom dette fram i 1716, da man skulle stoppe Det første Norgesfelttoget. Karl XII hadde trukket seg tilbake til Fredrikshald og beleira Fredriksten festning, men mangla tungt beleiringsartilleri. Svenskene hadde en god skjærgårdsflåte, som kunne eskortere transportskip til Svinesund og videre inn i fjorden. De slet med å komme seg fram dit, og ble liggende i Dynekilen litt sør for Svinesund. Den dansk-norske flåten hadde ikke en styrke som var god nok til å angripe, men Peter Wessel Tordenskjold klarte å få gehør for at det var behov for dette. Med en flåte som besto av blant annet tre galeier kom han seg inn i Dynekilen, og kapra eller ødela hele den svenske flåtestyrken. Galeiene var helt sentrale, ikke bare fordi de under slaget kunne manøvrere friere i bassenget i Dynekilen. De kunne også slepe seilskipene både under kampen, og ikke minst når eskadren skulle komme seg ut av kilen igjen, dels i motvind og dels i vindstille.
Innen 1740-åra hadde flåten forfalt, og det ble bestemt at man skulle opprette en ny flotilje med base i Stavern. Mellom 1750 og 1757 ble Fredriksvern verft anlagt, med ti galeiskur og seks skjærbåtskur. Denne styrken ble kjent som Fredriksvernflotiljen. Galeiene var i strid under Tyttebærkrigen og i 1801. Innen 1807 var det bare to galeier igjen; resten hadde blitt solgt. De ble erstatta av større kanonsjalupper, som kunne klare seg med halvparten så stort mannskap.
Litteratur og kilder
- Galei på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Galei i Store norske leksikon.
- Galei i Norsk historisk leksikon.