Jon Raude

Jon Raude (død 21. desember 1282 i Skara i Sverige) var erkebiskop av Nidaros fra 1267 til sin død. Han var sentral i striden som kirkens rettigheter, og forhandla fram sættargjerden i Tunsberg fra 1277. Etter Magnus Lagabøtes død i 1280 havna han i konflikt med formynderregjeringa, og han døde i eksil på grunn av denne konflikten. For sin standhaftighet fikk han tilnavnet hinn staðfasti, «den ubøyelige».

Han omtales første gang i 1253 som sira Jon, og var da kannik ved domkapitlet i Nidaros. Vi vet ingenting om hans bakgrunn og slekt. I 1266 var han i Roma, og han fikk da i oppgave å bringe palliet hjem til erkebiskop [[Håkon av Nidaros|Håkon]. Da Håkon døde året etter ble Jon valgt som hans etterfølger av domkapitlet. Han ble innsatt i Viterbo i Italia den 24. juni 1268.

Magnus Lagabøte gjorde, som tilnavnet sier, en rekke endringer i lovene. Han fikk vedtatt ny Gulatingslov og nye lover på Østlandet, men i 1269 stoppet erkebiskop Jon er forsøkt på å vedta ny lov på Frostatinget. Lovendringene ble bare vedtatt for verdslig rett, mens kirkeretten ble holdt utenom. Der krevde Jon Raude full frihet for kirken, og han satte i gang med å utarbeide en ny kristenrett. Han bygde på kanonisk rett, men ser også ut til å ha brukt Magnus' nye lover i sitt arbeid. I dette fikk han hjelp blant annet av biskop Arne av Skålholt på Island. Hans første krav til kongen var stadfestelse av privilegiene gitt av Magnus Erlingsson, noe som medførte blant annet at biskopene skulle ha første stemme ved kongevalg, og at kongekrona skulle ofres til St. Olav. Magnus Lagabøte avviste dette, men forhandlinger kom i gang. I 1273 kom de fram til et konkordat som ble inngått i Bergen. Dette fikk pavelig godkjenning og ble bekrefta gjennom sættargjerden i Tunsberg i 1277. Kirken fikk da domsrett i alle kirkelige saker, utvida skattefritak, myntrett og handelsprivilegier. Det kom også en rekke andre endringer som var gunstige for kirken.

Da Magnus Lagabøte døde i mai 1280 var sønnen Eirik Magnusson mindreårig, og et formynderstyre tok over. Jon Raude krona den nye kongen, og holdt det første provinsialmøtet vi kjenner til i Norge. Kort tid etter dette kom en reaksjon fra baronene i formynderregjeringa. Sættargjerden ble satt til side. Erkebiskopen svarte med ekskommunikasjon, blant annet av høvedmann Hallkjell Krøkedans i Oslo, men til ingen nytte. Begge parter vendte seg til paven, men han forholdt seg nøytral. Som svar på ekskommunikasjonen ble Jon Raude og hans to nærmeste i bispekollegiet, Andres av Oslo og Torfinn av Hamar, lyst utlæge. Vi vet at Jon Raude var i Nidaros i juni 1282, men i september samme år var han i Skara i Sverige. Der døde han allerede i desember samme år.

Hans jordiske levninger ble før til Nidaros og gravlagt der. De andre biskopene fortsatte å kjempe for sættargjerden, og da Eirik Magnusson ble myndig fikk de gjennom store deler av sine krav og kunne vende tilbake. Men først i 1458 ble sættargjerden formelt anerkjent av Christian I.

Kilder

• Jon Raude i Norsk biografisk leksikon
• Diplomatarium Norvegicum (DN, se referanser)
• Regesta Norvegica (RN, se referanser)

Forgjenger:  Håkon

Erkebiskop av Nidaros (1267–1282)

Etterfølger:  Jørund